Anmeldelse

Julius Styles: The International

Wesley Snipes erobrer mobilspillmarkedet.

En gang, for mange år siden, gikk jeg gjennom en lang periode der alt jeg hadde å spille på var en Nokia-telefon. Det var en øyeåpner for meg, ikke bare for potensialet til mobilspill, men også for det talentkaliberet som finnes der ute blant utviklerne som jobber med disse plattformene. Lenge før smarttelefoner ble populære, lenge før det ble kult å lage spill til mobiltelefoner, var det folk rundt om i verden som jobbet med de beste av intensjoner og det spisseste av kompetanse for å gjøre det meste ut av en utakknemlig oppgave - å lage spill som ingen kjøpte, til en plattform ingen respekterte.

Jeg var innom rollespill og eventyrspill, med designvalg som noen ganger vitnet om klartenkt kompetanse, men desto oftere om det farligste i verden, det som minst lar seg kombinere med en mangel på ressurser – ambisjon. Det er da ikke all verdens overraskende for meg at det er nettopp ambisjon jeg finner i Julius Styles: The International, et spill til syv kroner, basert på en skuespiller som for lengst har sklidd ned karrierestigen fra kinosalene til DVD-hylla og så til fengselscellen, alle kjendisers skjærsild. Men ambisjon er ikke nok til å lage gode spill.

Fra fengselscella til en nettbutikk nær deg

Husker dere Wesley Snipes? Actionstjernen, som ikke har vært relevant på en god del år nå, sitter i skrivende stund fengslet for skatteunndragelse, pålydende mer enn det hele Gamer.nos skribentstab vil tjene i løpet av sine yrkesaktive liv. Man får ikke laget mye film i fengsel, så Snipes bestemte seg isteden for å lansere sin nye franchise, Julius Styles, i spillformat. «The feature film will be a blast», proklamerte han da iOS-versjonen ble annonsert rundt vinterstider i fjor.

Selve navnet fører tankene hen til snødekte mahognybord i Hollywood. Ambisjonene har ikke begrenset seg til å gjenopplive bare Snipes’ karriere, men tydeligvis også «blaxploitation»-sjangeren. Julius Styles, som han fremstår i spillet, er en slags spesialagent til utleie, som selger ferdighetene sine til høystbydende på verdensmarkedet. Jason Bourne, om du vil, med litt ekstra “cool”, og uten skattebetalerne i ryggen.

Tanken var altså å få ut nedlastbare spill til iOS, Xbox Live Arcade og PlayStation Network først, og presentere det altetende spillpublikummet for Snipes’ hardtslående globetrotter. Deretter ville entusiastiske fans av Julius Styles stå i kø for å komme med gratis markedsføring når filmversjonen sto for døren. På et eller annet tidspunkt må noen ha ment at dette var en god forretningsidé. Det i seg selv er mer fascinerende enn noe annet ved dette spillet.

Men det betyr ikke at det er det eneste fascinerende ved det, tvert i mot. For til å lage spillet rekrutterte Snipes og partnerne hans finske Lapland Studios, som tydeligvis har gjort sitt beste for å lage et kompetent gåtespill av denne farsen. Mobilpressen har slaktet det med sjelden intensitet, men personlig synes jeg det fortjener mer enn slakt. Det er ikke et bra spill, men det er gode hensikter her, og de skal man ikke fnyse av.

Sær sjangerblanding

Wesley Snipes, for de som fortsatt husker ham, slo gjennom på nittitallet med muskler og karateslag, og en skulle sett for seg at et spill basert på ham handlet mer om knuste nakker enn hjernetrim. Og at Wesley Snipes var med i det, for å ta det aller viktigste. Spillet har animerte mellomsekvenser med stemmeskuespill, men sjefen sjøl er ikke å høre. Det er en ganske dårlig imitator som gjør jobben isteden.

Det Lapland har laget er et underlig isometrisk eventyrspill, der action kun spiller en birolle. Du styrer en forhåndstegnet versjon av Julius Styles der han trasker rundt på forskjellige steder i et generisk sentralasiatisk land. Selve gåtene er en blanding av logiske nøtter og utstyrsbaserte gåter der man skal finne og kombinere forskjellige ting for å åpne en dør, for å ta ett eksempel, eller starte et aggregat, for å ta et annet. På enkelte steder er det fiender, som du skyter ved å trykke på dem til de faller om. For å oppsummere er det Professor Layton, Full Throttle og Diablo, i heller uskjønn forening.

Det første problemet er at alt går fryktelig sakte. Julius er tregere enn en søknadsbehandling i UD og bruker år og dag på å komme seg fra punkt A til punkt B. Når du da i tillegg har begrenset plass i utstyret ditt, og mye av spillforløpet baserer seg på prøving og feiling på ulike steder i omgivelsene, blir frustrasjonen til å ta og føle på. Skytingen er også grasalt kjedelig, heller komisk enn dårlig. Julius har ingen helseindikator, og det er umulig å bedømme akkurat hvor utfordringen skal komme fra i dette systemet. Man trykker bare vilt på skjermen og håper på det beste.

Enkeltgåtene stiller bedre. De er varierte, flere av dem overraskende kreative, og viste seg også ganske utfordrende til tider. Designerne har styrt unna de mest tradisjonelle gåtetypene, noe jeg som veteran av gåtespillsjangeren setter svært stor pris på. Her banner jeg nok i kirken, men jeg vil påstå at gåtedesignet i Julius Styles er langt bedre enn for eksempel Puzzle Agent 2, som jeg nylig spilte gjennom. Hadde spillet blitt lansert som en ren Professor Layton-klone ville jeg nok vært mye snillere i vurderingen.

Men det skorter på gjennomføring også her. Flere av gåtene baserer seg på finjustering av knotter og knapper, og grensesnittet er ekstremt fiklete. Det er vanskelig å få ting akkurat som det skal være for å kunne løse gåten. Om du mislykkes nok ganger kan du hoppe over en gåte, noe jeg tror de aller fleste vil gjøre lenger uti spillet når kompleksiteten økes og gåtene blir mer krevende.

Tverrsnitt av spillhistoriens skrothaug

Som nevnt tidligere i anmeldelsen er det mye ambisjon å spore her. Absurd nok har designerne latt seg inspirere av fjorårets spionflopp Alpha Protocol og tatt med et komplisert dialogsystem der man får valget mellom ulike måter å svare på. Som Mike Thorton kan Styles være morsom, profesjonell eller aggressiv, for å nevne noen, når han konverserer med medhjelperne sine. Som storfan av Alpha Protocol ble jeg positivt overrasket av dette, men dessverre har ikke utviklerne skjønt hvorfor dette systemet fungerte i Obsidians regi.

I Alpha Protocol gikk svarvalgene på tid, og hadde konsekvenser i form av de andre figurenes innstilling til deg og det narrative forløpet i spillet. Ingen av disse tingene er med i Julius Styles, og det gjør at systemet kjennes ganske overflødig. Dialogen er åpenbart skrevet av noen som ikke har engelsk som morsmål, hvilket gir seg til kjenne gjennom stadig malplassert slang og feilbrukte uttrykk fra engelsk dagligtale. Det er ingen grammatiske feil her, ingen feilstavinger, bare en total mangel på den sjarm og uttrykksmessige frihet som kommer fra pennen til en god forfatter.

Som om ikke det var nok, har utviklerne også tatt med moralske dilemma å ta stilling til. På noen punkter kan du velge om du vil redde uskyldige eller la dem være igjen, og du får valget mellom å skyte skarpt eller med bedøvelsespiler. Men rent spillmessig har disse valgene ingen konsekvenser utover at du må trykke noen ekstra ganger på fiendene for å få dem i bakken, og det at de er tatt med føles derfor fullstendig meningsløst.

Dette spillet er ment å være første kapittel i en episodisk fortelling, og tar rundt tre-fire timer å gjennomføre. Om det kommer flere kapitler gjenstår fortsatt å se, men til tross for alt det negative jeg har trukket frem her, er jeg ikke fremmed for å prøve nye.

Konklusjon

I spillutvikling teller gjennomføring mer enn gode hensikter, resultater mer enn ambisjoner. På et eller annet punkt bestemte noen seg for at Julius Styles: The International skulle bli mer enn et dårlig mobilspill basert på en avdanket actionstjerne. De spilte gode spill laget med langt mer ressurser, og fikk for seg at disse systemene vil også vi ha med. Ære være dem for det, og jeg syns det fortjener en utdypende forklaring på hvorfor det er så håpløst.

For prisen de betaler er den drømmere alltid betaler når virkelighetens dødsengel står for dør - kompromisser og nederlag. Jeg kan godt like kompliserte gåter, men ikke når du frarøver meg grensesnittet til å takle dem skikkelig. Jeg kan godt lide mengder av tekst, men ikke når den er skrevet av en finsk amatørskribent uten et fnugg av den ironiske snerten som skiller klinten fra hveten i eventyrspill. Moralske valg er en god idé, men da må valgene også ha konsekvenser. Selv store spill med enorme budsjetter sliter med å få til dette, for ikke å snakke om et småspill til iOS.

Det er en del bra her. Som nevnt er gåtene gode og delvis verdt inngangsprisen for de som liker gåtespillsjangeren og vil ha noen krevende nøtter å bryne seg på. Tegnekunsten varierer, men er på utvalgte steder så god at den kjennes litt bortkastet på et spill som dette. Det er antydninger til et bra spill her et sted. Men de drukner i et hav av mislykkede forsøk.

Siste fra forsiden