Anmeldelse Klonoa

Plattformkatt på sjarmoffensiv

Enkel og ubesudlet plattformmoro med en langøret katt og hans snakkende såpeboble.

For drøyt 11 år siden ble vi kjent med den allsidige plattformkatten Klonoa og hans lille kuleformede medhjelper Hewpoe, på oppdrag for å hindre den onde trollmannen Ghadius fra å berøve folk sine drømmer. Spillet ble sluppet til PlayStation under tittelen Klonoa: Door to Phantomile og var en del av Namcos plan om å nå yngre spillere, samtidig som det skulle være spillbart for et litt eldre publikum. I forbindelse med fjorårets 10-årsjubileum til Klonoa, og det som sikkert bare var et kjærlig ønske om å få den sjarmerende kattehelten tilbake på bena, valgte Namco å gjenopplive den lille PlayStation-klassikeren til Wii.

Var det en lur ting å gjøre, mon tro?

Lettfattelig

Å spille Klonoa er i utganspunktet såre enkelt. Trykk på A-knappen for å hoppe og trykk på B-knappen for å angripe. Med B-knappen skyter Klonoa magiske vindstråler med våpenet sitt (en fasjonabel diamantring på størrelse med en frisbee) som blåser opp fiendene til små ballonger, slik at Klonoa kan holde dem over hodet.

Trykker man B-knappen én gang til, kaster Klonoa slemmingen på eventuelle andre slemminger og trykker man A-knappen to ganger, bruker han den stakkars skapningen som et springbrett i luften, for å nå høyere steder. Hold hoppeknappen inne og Klonoa kan bruke ørene sine til å sveve kort i luften, akkurat som den vennligsinnede rørleggerdinosauren Yoshi.

Videre følger spillet et todimensjonalt oppsett i en 3D-basert verden, noe som vil si at man kun styrer Klonoa i to retninger, men i omgivelser hvor man kan interagere med objekter i bakgrunnen. Ofte vil man også se kommende destinasjoner innover i bildet, selv om man kun følger en todimensjonal vei for å nå dit. Det hender at man ikke er helt sikker på om den neste plattformen er i bakgrunnen eller forgrunnen og dermed blir litt desorientert, men stort sett er dette oppsettet både smerte- og knirkefritt.

Dessuten har Klonoa en aldri så liten historie å følge, særs enkel, men nok tjent til sitt formål. Her har den onde Lord Ghadius våknet fra sin konvensjonelle dvale på 3000 år og vender nå tilbake for å hevne seg på den som forårsaket denne dvalen. Han kidnapper en sangerinne og røver til seg et smykke – det er alltid viktig med symbolsk utstyr når man skal drukne verden i et evig mørke – og pusser undersåtten sin på Klonoa (som skrevet i kodeksen for den onde arketype i fiktiv historiefortelling).

Det går forøvrig an å velge mellom engelske stemmer og Phantomile-språk i dialogen, hvorpå jeg bedyrer å velge sistnevnte hvis man vil unngå diabetes eller sure oppstøt.

Pent, lite eventyr

At dette er en oppusset versjon av Door to Phantomile er det i hvert fall ingen tvil om, for Klonoa til Wii er et av de peneste spillene jeg har vært borti på konsollen. Det er så fargerikt, sprudlende og veldesignet at man nærmest sporenstreks får lyst til å kjøpe en hundevalp i sløyfebånd for så å kle den opp i matrosdress og gi den sitt eget lille skip på andedammen man ønsker å anlegge i hagen. Landskap og bygninger formelig oser av sukkersøt sjarm, vannet glitrer i solen som om det lå diamanter på bunnen – ja, til og med slemmingene i Klonoa er til å spise opp. Når man tenker tilbake på fæle uhyrer som Locust, Chimeraer eller nazister kan man risikere stikk i hjertet av å sende kosedyrene i Klonoa til samme sted som forenevnte.

Men Klonoa skal ikke bare være pent å se på, det er et plattformspill. Et spill der man skal komme seg fra A til B ved å forsere hindringer og løse små gåter. Her har Klonoa verken blitt kjedelig gammelt eller spennende nytt. På reisen for å stoppe den onde, onde Lord Ghadius blir det hopping på plattformer, tradisjonell nøkkeljakt og mang en bryter som skal aktiveres. Å spille Klonoa føles litt som å klappe en kattunge: Det er koselig og avslappende, men utover dette ikke særlig mye mer underholdende for noen andre enn kattungen selv.

Tempoet og vanskelighetsgraden er så bedagelig at den store opplevelsen uteblir, og man finner heller aldri helt den store variasjonen. Ja, områdene er varierte; man vil blant annet bevege seg gjennom en koselig skog, en sommerlig vannverden og et krystallslott, men å styre Klonoa gjennom disse områdene er som å følge en helt flat spenningskurve. Enkelte steder bryter spillet med A til B-konseptet og kjører på med A til C gjennom B, men dette gjør heller ingen underverker.

I et av brettene blir faktisk dette en anelse frustrerende, da man blir sendt gjennom en rekke områder som på merkelig vis er koblet til hverandre. Går du inn i den ene døren og fortsetter den påfølgende stien, vil du til slutt ende opp med å komme ut av den forrige døren du gikk inn, noe som igjen kan føre til at du går inn i de samme stedene på nytt. Dette er forsåvidt bare et engangstilfelle, men i et såpass kort spill som Klonoa gjorde det likevel sitt varige inntrykk.

Konklusjon

Klonoa er enkelt og greit et helt godkjent plattformspill. Vi har fått mange store spillopplevelser siden 1997, og sånn sett har ikke tidens tann vært helt sparsommelig med gnagingen på den tidligere Playstation-tittelen, men essensen i Klonoa er fortsatt en langøret katt og hans kuleformede venn på vei gjennom et uimotståelig sukkersøtt univers. Det er ikke like timingpreget som Mario, ikke like raskt som Sonic, men mer sjarmerende enn dem begge. Ser du etter et spill med lang holdbarhet eller tøff vanskelighetsgrad råder jeg deg til å snu på en femøring, men er du i lynne for et plattformspill for rolige ettermiddager er Klonoa kanskje verdt en kikk.

Diskuter artikkelen i forumet

Vurdering


Klonoa Wii Wii 6/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 22. mai 2009
  • Plattform: Nintendo Wii
  • Utgiver: Namco Bandai
  • Utvikler: Namco Bandai

Forsiden akkurat nå

Til toppen