Anmeldelse Lux-Pain

Storbyens dystre hemmeligheter

Noe er riv ruskende galt i Kisaragi by – her trengs en kompetent parasittutrydder.

Kisaragi er ikke en storby du ønsker å befinne deg i. Folkene som bor der er bleke, uvennlige skikkelser det er vanskelig å komme riktig innpå, og i boligene deres svermer det ekle parasitter. Merk deg at «parasitter» i denne sammenhengen ikke betyr relativt uskyldige snyltere som midd, lus og lopper, men levende geléklumper med en livsfarlig egenskap: de tukler med menneskepsyken og driver de intetanende vertene sine til drap og selvmord.

Parasittene er dessuten usynlige for det utrente menneskeøyet, og folk flest aner ikke at hjemmene deres er infiserte av de farlige mikroorganismene. Da er det godt at den hemmelige organisasjonen FORT er gjort oppmerksom på problemet, og har sendt en av sine beste – men yngste – agenter for å ordne opp. Den sølvhårede tenåringen Atsuki Saijo har selv mistet familien i en tragedie hvor parasittene var involvert, og nå vil han kvitte seg med dem en gang for alle – Kisaragi skal renses.

Skolefjas

Jobben du har fremfor deg krever heldigvis verken beskyttelsesdrakt eller sprøytemiddel, og bortsett fra sølvhåret og det morske blikket, fremstår Saijo som en ganske vanlig elev ved den videregående skolen han har bestemt seg for å undersøke nærmere. Handlingen utarter seg ikke bare ved skolen, men siden det er her de fleste av parasittvertene befinner seg på dagtid, blir du i løpet av spillet godt kjent med institusjonens mange korridorer og klasserom. For ikke å snakke om den travle kantinen og det skinnende rene kontoret til verdens mest omtenksomme helsesøster.

Som spill er Lux-Pain en ganske avslappende opplevelse uten hektiske actionsekvenser. Du får aldri direkte kontroll over Saijo, men har en meny som lar deg velge hvor han skal bevege seg. Når du valser inn på et nytt område, blir du med en gang møtt av en eller flere personer som uten dikkedarer slår av en samtale med deg, og lar deg vite hva de holder på med. Det er i grunn dette du vil bruke mest tid på i Lux-Pain – det blir raskt mange samtaler med byfolk og medelever, og for deg som spiller er leselyst en absolutt nødvendighet.

Ofte er det du selv som velger samtaleemne. Du kan for eksempel forhøre deg om hva folkene du snakker med synes om de sære lærerne ved skolen, hvordan de tilbringer fritiden sin, eller spørre etter deres formening om all kriminaliteten i nærmiljøet. Du får veldig mange unnvikende svar, og det er ikke før du tar i bruk Saijos hemmelige våpen at du får ristet den informasjonen du egentlig er på jakt etter, ut av samtalepartnerne dine.

Siden det er spillet – og ikke du – som bestemmer når våpenet kan tas i bruk, er det ikke til å unngå at du kommer opp i en og annen samtale du tilsynelatende ikke får stort ut av. Det vil si samtaler som ikke har særlig sammenheng med problemet Saijo er satt til å løse, men som lar deg få vite mer om innbyggerne i byen. Som nevnt tidligere er det mye tekst i spillet, og mange timer går med til å sosialisere seg med de ulike personlighetene i Kisaragi.

Drepende blikk

Prosessen hvor du lirker tanker og sannhet ut av folk, er på ingen måte voldelig. Det hele går tvert i mot veldig rolig for seg, for Saijos hemmelige våpen er godt gjemt, og folk merker ikke at de blir utsatt for det. Våpenet er en slags skanner Saijo har fått operert inn i det høyre øye sitt, og som lar ham se de små parasittene som kravler rundt enten på folk, eller i rommene de befinner seg i. Skanningen gjøres alltid helt på tampen av de mange samtalene du fører med folkene du treffer, og du bestemmer selv om du vil benytte deg av pekepennen eller pilknappene.

Det eneste som skal til for å ta knekken på parasittene, er å stirre intenst på dem i fem-seks sekunder. Da sprekker de, og de mørke tankene mikroorganismene har sprøytet inn i verten sin, slipper ut. Siden nesten alle innbyggerne i Kisaragi er infiserte av parasitten, har du aldri mangel på hemmeligheter som skal løses, og i begynnelsen er måten dette gjøres på veldig interessant. Dessverre byr ikke spillet på mer enn denne ene metoden å komme frem til sannheten på, og etter få timer føles skanningen etter parasitter alt annet enn forfriskende.

Da er det godt at handlingen og selve følelsen av å luske rundt i en by infisert av drapsparasitter holder mål. Utviklerne har disket opp med et spennende og ikke minst uforutsigbart persongalleri, og det er dette som er mest fengslende med spillet. Jeg skal ikke legge skjul på at noen av personene er klisjeer som virker snytt rett ut av en anime-serie, men det gjelder langt ifra alle du omgås i spillet.

Blant skikkelsene som virkelig vekket nysgjerrigheten i meg, finner vi en unnasluntrende elev som utveksler e-post med lederen av en selvmordssirkel, en våpensamlende fysikklærer og en skolejournalist som ofrer alt for et godt scoop. Jeg skal ikke avsløre hva disse personene har med den plutselige spredningen av parasitter å gjøre, men at det er duket for flerfoldige overraskelser og brå tvister i plottet, kan jeg garantere deg.

Pent, men forvirrende

Rent visuelt fungerer Lux-Pain upåklagelig. Områdene du beveger deg mellom er preget av detaljer, riktig lyssetting og musikk som passer glimrende sammen med omgivelsene. Det er det samme om settingen er lystig eller dyster, du får uansett opplevd stemningen slik den er ment fra utviklernes side. Når det gjelder personene du omgås, er utseendet deres erketypisk for et eventyrspill utviklet i Japan, men med flust av detaljer og animasjoner med god flyt, ser jeg overhodet ingen grunn til å jamre seg over akkurat det.

Et større problem som ikke har med smak og behag å gjøre, er den noe ustødige engelske oversettelsen. Oversetterne har kommet i skade for å benytte seg av feil navn når de refererer til personer, og i visse tilfeller brukes pronomenet «hun» når man snakker om skikkelser av hannkjønn. Dialogen i spillet ødelegges ikke av disse småfeilene, men de bidrar definitivt til at presentasjonen fremstår som mer lurvete enn man skulle tro var nødvendig.

Konklusjon

Lux-Pain er et spill du enten vil elske eller hate. Det serverer en fengslende handling og et sjeldent interessant persongalleri, men kan på ingen måte sies å være fritt for problemer. Det største ankepunktet er den nesten latterlige mangelen på variasjon i gameplayet; sett vekk fra sekvensene hvor du dreper parasitter ved å stirre på dem, får du ikke oppleve det helt store aktivitetsnivået. Du beveger deg riktignok mellom forskjellige områder, men blir alltid stående å høre på hva andre folk har å fortelle deg, uten å selv delta aktivt i samtalen. Sånn sett er Saijo en litt for passiv spillhelt, og Lux-Pain virker tidvis mer som en psykologisk thriller enn et eventyrspill.

Utviklerne har presset en imponerende mengde dialog inn i spillet, men siden man aldri får pusterom mellom alle samtalene, er det lett å føle seg litt overkjørt der man sitter og prøver å følge med på det som blir sagt. Dette betyr ikke at Lux-Pain er et spill du bør sky som pesten, men at du må være forberedt på å lese mer enn du spiller.

  • DS: 6/10

Diskuter artikkelen i forumet

Vurdering


Lux-Pain DS DS 6/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 4. mars 2009
  • Plattform: Nintendo DS
  • Utgiver: Rising Star Games
  • Utvikler: Killaware

Forsiden akkurat nå

Til toppen