Anmeldelse

Mario Kart 7

Kjør til lands og til vanns – og i lufta med.

Motorene er varme, de røde skallene er ladde og vi er klare for en ny runde Mario Kart. Den uhøytidelige tøyseraceren-serien får nå sitt sjuende avsnitt, og denne gangen får du bryne deg på racing i stereoskopisk 3D.

Spillet lanseres nemlig kun til den håndholdte 3DS-en, og det betyr at spillet både kan spilles i 3D og uten – alt ettersom hva man ønsker.

Hvis du mot all formodning skulle være ukjent med Mario Kart-konseptet, kan det egentlig oppsummeres slik: Kjente og kjære figurer fra Mario-verdenen kjører om kapp på mer eller mindre småabsurde og kreative baner.

Luftige svev for Mario.

Underveis peprer de hverandre med svært utradisjonelle våpen, som for eksempel Koopa-skall i diverse farger og bananskall, og motstanderne dine blir desto mer slu og sleipe for hvert hakk på kubikkskalaen du spiller i.

Første gang vi fikk smake røde skall, var i 1992 da Super Mario Kart kom til Super Nintendo-en. Etter det har hver stuekonsoll og håndkonsoll fått sin egen Mario Kart-utgave, pluss et par arkadeversjoner som Namco har stått for. Og nå er det altså 3DS-ens tur.

Nyskapende?

Mario Kart-oppskriften har igrunn ikke endret seg stort siden serien startet opp. På sett og vis er det jo akkurat slik vi vil ha det, den samme, gamle oppskriften på timesvis av moro med harmløs konkurranse kompiser i mellom. Samtidig kan man jo anklage Nintendo for å spille litt for mye på vante strenger.

For er det egentlig noen grunn til å bytte ut Mario Kart-versjonen sin med en ny en, hvis det strengt talt er det samme spillet, bare i ny innpakning?

Jeg skal ikke hevde å sitte på fasiten på det. Selv har jeg storkost meg med de fleste Mario Kart-spillene, og tåler fint å spille enda ett. Men for ordens skyld, la oss se på hva Mario Kart 7 faktisk tilbyr av nyheter.

Ny dybde til racingen

Trekkplasteret til Mario Kart 7 vil jeg anta at er 3DS-ens 3D-funksjon. Enkelte av banene er da også veldig velegnet for 3D-effekten, og det gir godt sug i magen når figuren din for eksempel suser ned en vannsklie for så å ende opp under havoverflaten.

Vann i fordelerlokket gjør visst ikke noe.

Nytt av året er nemlig muligheten for både å kjøre under vann, hvor karten automagisk utstyres med en propell, og å sveve gjennom lufta med en hangglider. Det igjen åpner for mer variasjon i banene, og det er utallige snarveier å oppdage for den som liker en utfordring.

For første gang kan man også skifte kameravinkel mellom standardvisningen og såkalt «cockpit»-visning, hvor du ser det sjåføren ville ha sett.

Et par nye «våpen» har Nintendo også kommet opp med. Blant annet kan kartene utstyres med Marios Tanooki-hale, som vi ble godt kjent med i det nylig lanserte Super Mario 3D Land. Med denne kan spilleren lappe til motspillere eller hindringer på banen.

Siden syv er et lykketall i Japan, har man også gjemt stereotypiske enarmede banditt-syvere i overraskelsesboksene man finner på banene. Denne gir spilleren et knippe ulike våpen som surrer rundt karten og kan fyres av ved behov.

Mario-klassikeren ildblomst gjør også sin debut som racing-våpen i Mario Kart 7.

Følg regnbuen

Selvsagt byr Mario Kart 7 også på nye baner. Fire sprell nye cup-er, bestående av fire baner er ferske. I tillegg har Nintendo hentet frem seksten baner fra de tidligere Mario Kart-spillene, som fordeles på fire ekstra cup-er.

Om konseptet ikke er så nytenkende, må de ferske banene absolutt kunne kalles både kreative og varierte. De nye mulighetene propell og vinge gir for hvordan banene bygges opp er utnyttet maksimalt, og mange vil antagelig finne en ny favorittbane blant de seksten nye.

Kirsebærtrær i full blomst.

Selv er jeg svak for Mario Kart 7s versjon av den berømmelige sistebanen, Rainbow Road. Disse banene har opp igjennom serien vært notorisk vriene å kjøre perfekt, men denne gangen er regnbuebanen et snev mer nådig.

Men det den mangler i brutal vanskelighetsgrad, tar den igjen med fantastisk variasjon. Du kjører én runde, og svinger innom både månen og Saturns ringer før du krysser målstreken.

En annen favoritt er en bane kalt Music Park, hvor du kjører over ulike musikkinstrumenter. Blant annet er et par u-svinger laget av pianotangenter, og når du kjører i disse, hører du pianoskalaer spilt i bakgrunnen.

Tilpasningsmuligheter

Tidligere kan jeg ikke si at det har vært et savn, men nå når jeg først har prøvd det skjønner jeg ikke helt at jeg har klart meg uten. Nei, jeg snakker ikke om kaffe, men om tilpasningsmulighetene man har for karten sin.

I Mario Kart 7 kan du nemlig velge karosseri, hjul og svevegjenstand. De ulike valgene har da også en praktisk betydning for hvilke egenskaper karten din får. Dermed kan du skreddersy en kart tilpasset din kjørestil. Selv prioriterer jeg for eksempel god akselerasjon, fordi jeg ofte kjører som ei kløne og bumper borti ting.

Toad er med.

Nye gjenstander låses opp etterhvert som du samler inn mynter under racene. Du kan samle maksimalt ti mynter per race.

Jo flere vi er sammen

Mario Kart til DS hadde en oppdragsmodus i enspillerdelen som Nintendo har droppet i Mario Kart 7. Hvorfor kan man jo bare lure på, for denne oppdragsmodusen tilførte DS-utgaven flere timer med spilling, og selv satte jeg stor pris på variasjonen i spillingen som denne modusen ga.

I likhet med DS-spillet, har 3DS-utgaven av Mario Kart også fått en onlinemodus, og denne gangen har Nintendo satt onlinemodusen på fetekur. Her kan du kjøre løp eller spille ballong- og myntkamper mot motspillere fra hele verden, eller lage egne ligaer hvor du selv bestemmer reglene. Via Street- og Spotpass-funksjonaliteten til 3DS-en kan man også finne motstandere når man er ute og går, eller laste ned andres banerekorder som man kan bryne seg på.

Mens jeg har testet spillet, har tjenesten vært litt ustabil og det har vært litt tilfeldig om jeg har klart å få koblet meg opp eller ikke. Men jeg kan i hvert fall konkludere med at de aller fleste japanerne spiller som Mario. Og at jeg trenger mer øvelse om jeg skal klare å slå japansk ungdom som bruker all fritid på å spille.

Lokal flerspiller er også mulig i Mario Kart 7, men denne gangen må hver spiller være utstyrt med sin egen utgave av spillet. Forrige DS-versjon kunne jo spilles av flere så lenge én hadde spillet stående i DS-en.

Det er synd at dette ikke er mulig i Mario Kart 7, men i og med at spillet er betydelig større med tanke på bedre grafikk og slikt, er det mulig det ligger tekniske begrensninger bak.

Og Bowser, selvsagt.

Konklusjon

Mario Kart har fulgt tilnærmet den samme oppskriften siden vi første gang fikk fyre av røde skall til Super Nintendo i 1992. På sett og vis er det akkurat slik vi vil ha det, for hvorfor endre en oppskrift som funker? Likevel skulle jeg gjerne sett større nyvinninger i Mario Kart 7 enn det vi tilbys.

Muligheten for å tilpasse karten din med karosseri, hjul og vinge er et velkomment innslag, for det gjør det lettere å sette sammen en kart som passer ens egen spillestil. Muligheten for å sveve og å kjøre under vann gir også en annerledes og variert kjøreopplevelse.

De seksten nye banene er både detaljrike og godt tilpasset 3DS-ens 3D-funksjon, som – for å si det på klisjémåten – tilfører spillet en helt ny dybde. Vi serveres også et gledelig gjensyn med seksten klassiske baner fra tidligere Mario Kart-spill.

Jeg er ikke sikker på om Nintendo byr på nok nyheter i Mario Kart 7 til at det er verdt pengene dersom man ikke er blodfan av serien. For all del, spillet er morsomt som bare Mario Kart kan være, og det er penere enn noen gang, og ønsker du deg nye baner vil det lett kunne by på flere timer med underholdning.

Likevel føles det unektelig som at Nintendo har laget Mario Kart 7 på autopilot.

Siste fra forsiden