Anmeldelse

Mario & Luigi: Bowser's Inside Story

Gøy med magebesvær

Bowser stjeler showet i Mario-brødrenes ferskeste rollespill.

På 90-tallet dominerte Nintendo og Square som konger av henholdsvis plattformspill og japanske rollespill. Sammen lagde de SNES-klassikeren Super Mario RPG: Legend of the Seven Stars, som var den verdensberømte rørleggerens første rollespill. Her ble elementer fra begge sjangerne blandet sammen med sprø humor og (på den tiden) svært lekker grafikk.

De to selskapene skilte lag i PlayStation-æraen, men Nintendo videreutviklet konseptet i to forskjellige serier: Paper Mario-spillene fra Intelligent Systems, og AlphaDreams Mario & Luigi. Sistnevnte har nå fått et nytt tilskudd, som både ivaretar de beste elementene fra forgjengerne og introduserer artige innovasjoner.

Sopp er tydeligvis fetende

Rørleggerne og tyrannen

Nok en gang trues det fredelige Soppriket av en herskesyk skurk. Fawful fra det første Mario & Luigi har rammet riket med en uvanlig forbannelse. Ved å fore landets innbyggere med magiske sopper gjør ham dem om til smellfeite kuler, og får også lurt Marios erkefiende Bowser til å sluke en såkalt vakuumsopp. Denne gir Bowser evnen til å krympe og sluke folk, og han kommer i skade for å inhalere Mario, Luigi, prinsessen og flere av Sopprikets innbyggere.

Når Bowser skjønner at han har blitt lurt, er det for sent. Fawful har tatt over slottet hans og hjernevasket eller sperret inne hæren. En rasende Bowser legger av sted for å ta tilbake eiendommen sin, mens Mario og Luigi prøver å hjelpe ham fra innsiden.

Historien er full av den merkelige humoren vi kjenner fra tidligere Mario-rollespill. Skurken Fawful snakker for eksempel svært gebrokkent engelsk, og har skaffet seg en medhjelper ved navn Midbus (tok du den?). Sære figurer og situasjoner står nærmest i kø, og flere av dem kommer garantert til å få deg til å trekke på smilebåndet. Det at alle karakterene presenteres i fargerik 2D med overdrevent, uttrykksfullt kroppsspråk er heller ikke å forakte.

En svært stor personlighet

Den som virkelig stjeler showet er Bowser selv. En brautete, selvsikker og hissig tyrann, som gir en helt annen spillopplevelse enn Mario-brødrene. Mario og Luigi hopper og klatrer som vanlig over hindringer, mens Bowser bare brenner og knuser dem. Med sin sterke, egoistiske personlighet er faktisk Bowser langt mer trivelig å tilbringe tid med enn de mer godhjertede og hjelpsomme heltene.

Skjønn forening

Alle de vanlige rollespillelementene er på plass. Du tjener erfaring ved å banke skurker, og utruster figurene dine med utstyr som blir vunnet eller kjøpt. Plattformelementene sniker seg inn gjennom et smått genialt system hvor hver av figurene er bundet til gitte knapper. Alt Mario gjør utføres med A-knappen, og B-knappen har samme funksjon for Luigi. Bowser får både X- og Y-knappen til sitt bruk. Dette spiller en viktig rolle i kamp og utforskning .

Som i mange andre japanske rollespill angriper du og motstanderen annen hver gang, men her kan utfallet alltid påvirkes av hvor god du er med fingrene. La oss si at Mario hopper på en skilpadde. Gjør du ikke noe tar fienden litt skade, og Marios tur er over. Hvis du derimot trykker på Mario-knappen akkurat når han treffer, så gjør du ekstra skade. Spesialangrep tar form av små minispill, hvor god gjennomføring gir bedre avkastning på angrepet.

To verdener for prisen av en

Når det er fiendens tur blir det enda viktigere å følge med på hva som skjer. Brødrene kan enten bruke hammere eller hoppe for å unngå skade, og hva de har tilgang på avhenger av hva slags angrep de rammes av. Hvis en fiende kommer løpende mot Mario kan du trykker på hans knapp for å hoppe over. Snur den og kommer mot Luigi må du gjøre tilsvarende med Luigi-knappen. Flere motstandere har finter og andre triks for lure deg, men hvis du er god nok kan du alltid gjennomskue disse og stoppe angrepet.

Med andre ord må du hele tiden følge med for å lykkes, og det hjelper ikke bare å ha høye erfaringsnivåer for å overleve de verste angrepene. Her trengs det fingerferdigheter. Det samme systemet gjelder for Bowser, bortsett fra at han hele tiden har tilgang på to motangrep siden han har to knapper. Et prosjektil fra oven reflekteres med ryggskjoldet, mens en robot som stormer rett mot deg stoppes med et solid slag i ansiktet.

På innsiden

Knappene brukes også til å utforske spillverdenen, hvor hver av spillfigurene har egne triks som aktiveres med deres respektive knapper. Når de etterhvert lærer flere teknikker bruker du skulderknappene til å bytte mellom disse. Figurknappene lar deg også bytte mellom å styre Bowser og brødrene. Trykker du på Mario- eller Luigi-knappen bytter du straks over til dem, og vice versa.

Årsak og virkning

Denne dobbeltheten byr på en helt unik rollespillopplevelse. Du får både utforske Soppriket som Bowser, og samtidig utforske innvollene hans som Mario og Luigi. Bowser er heldigvis svært lik en serie plattformbrett på innsiden, så brødrene er i sitt rette element.

Det eksisterer også en dynamikk mellom hva som skjer ute i verden og i magen til Bowser. På et tidspunkt oppdager Bowser at han ikke kan bruke ildpusten, så brødrene drar til den delen av kroppen hvor flammene kommer fra. For å navigere gjennom dette brettet trenger de hjelp fra sin ufrivillige vert. Når han drikker fylles området med vann, og rørleggeren kan svømme rundt. Hvis Bowser slutter å drikke synker vannstanden igjen, noe som er nødvendig for å aktivere enkelte mekanismer. Flere av disse situasjonene oppstår i løpet av spillet, som når Bowser leker med en rønkenmaskin. Magen hans er nemlig hjemsøkt, og når han slår på maskinen får strålene gjenferdene til å forsvinne.

Bowser tar en matbit ...

I spesielle situasjoner må Mario og Luigi gjennomføre minispill for å få fart på ulike kroppsfunksjoner. Ved en anledning skal de legge puslespill i hjernen for at Bowser skal huske en tallkode, og en annen gang må de utføre akrobatiske øvelser i leggene hans for å styrke muskulaturen. Passe sprøtt og morsomt, selv om noen av minispillene er i tammeste laget.

Stjel sukkertøy fra tjukkaser

Noe av det beste med Bowser's Inside Story er hvor variert det er. Gjennom hele spillet introduseres vi for nye spillmekanismer og figurer, og selv fiendene du møter byr alltid på ferske opplevelser. Nesten alle sjefer og vanlige småfiender har unike angrep og egenskaper, selv om dette betyr at hvert område bare har to-tre forskjellige typer. Dette er vel prisen vi må betale for såpass varierte og spennende kamper.

Et eksempel på dette er noen tjukkassopper Bowser møter tidlig i spillet. Disse bærer rundt på svære slikepiner, og er ikke særlig vanskelige å beseire. Du kan gjøre det enda enklere ved å bruke Bowsers slukkeangrep til å stjele godteriet deres, noe som får dem til å løpe gråtende bort fra slagmarken. Andre fiender kan slukes levende av Bowser, og dermed kan Mario og Luigi banke dem opp i magen.

... og brødrene får jobben med å fordøye den

Trass all moro er det et en liten strek i regningen. Spillet er ofte litt for enkelt, og du får så mange helbredende gjenstander og lignende kastet etter deg at du sjeldent er i noen egentlig fare for å tape. Som kompensasjon får du en valgfri serie omkamper med spillets sjefer, hvor de er mye tøffere. Dessverre er det bare seks av dem, men hvis du virkelig vil teste fingerferdighetene dine kan du prøve minispillutfordringene.

Som nevnt har alle spesialangrep et artig minispill som aktiveres når du bruker dem, men i tillegg er det et par steder hvor du kan bryne deg på lengre og langt mer krevende versjoner av dem. Her er vanskelighetsgraden skrudd kraftig opp, og du skal ha svært god øye-hånd koordinasjon for å få høyest rangering på alle sammen. Belønningen er penger og utstyr, men hvis du er dyktig nok til å klare alle disse bør resten av spillet ikke by på så mange utfordringer.

Konklusjon

Med all sin humor og varierte situasjoner er det lett å anbefale Mario & Luigi: Bowser's Inside Story til selv de som ikke liker japanske rollespill. Her får vi en unik dynamikk mellom Bowsers kropp og omverdenen, en herlig blanding av plattformelementer og velprøvde rollespillmekanismer, samt en svært likendes (dog bøllete) hovedperson. Det eneste jeg egentlig kan trekke spillet for er at det er litt i enkleste laget, men på den andre siden er det nok av utfordring i bonuskampene og minispillene.

Siste fra forsiden