Tegneserien om den klumsete ninjaen Naruto og hans venner er fortsatt i vinden, flagrende som aldri før, og følges av unge og voksne over hele verden. Storparten av tilskuerskaren har etterhvert utviklet seg til å bestå av barn, stort sett takket være sendetid på Cartoon Network, men også behjulpet av en økende vilje blant filmdistributørene til å oversette serien fra originalspråket.
Naruto er i sannhet den japanske versjonen av Harry Potter, og noe slikt kan heller ikke spillprodusentene unngå å kaste seg over. Lyden av raske spadetak høres lang vei, og det har vi sett resultatet av på både håndholdt og stasjonært. Hederlige unntak på Xbox 360 og Playstation 3 til tross, Naruto er fullt fortjent sitt frynsete spillrykte. Og, på med setebeltene: Clash of Ninja Revolution 2 gjør ingenting for å rette på dette.
Lav standard
Aller først, litt historie. Det første Clash of Ninja så dagens lys allerede på GameCube, sånn omtrent midtveis i konsollens livssyklus. To år etter kom det samme spillet til Wii, og også det første Naruto-spillet på konsollen. Med det klingende påhenget av en tittel «Revolution» var ninjagutten klar med store forandringer. Uheldigvis viste det seg at «Revolution» kun var, og er, et smykkeord for lettlurte forbrukere, og at spillet var like middelmådig som før. Historietime over.
Clash of Ninja 2 Revolution, fra nå av skrevet Clash of Ninja 2, fortsetter der eneren slapp. Et knippe nye helter fra Konoha er det gjort plass til, et nytt hendelsesforløp, og en stadig mer merkbar og tilstedeværende umulighet for å endre fra amerikansk til originalspråket japansk.
Bare den ivrige og timesbetalte stemmen til Sakura i spillets menyer får meg til å begynne å gråte diskret i armkroken. Clash of Ninja 2 sikter seg åpenbart rett inn på Cartoon Network-delen av fanbasen, som også er det segmentet med mest villighet til å overse all mangel på kvalitet, så lenge rollefigurene fra TV-serien er identifiserbare.
Clash of Ninja 2 er fortsatt et helt vanlig slåssespill, i samme gate som Tekken. Kampen er vinklet todimensjonalt, men man kan bevege seg til siden, både inn og ut av bildet. Øverst i hvert hjørne finnes en livmåler for begge konkurrenter, og det gjelder å tømme motstanderens før motstanderen tømmer din.
Det går an å søke dekning bak eventuelle kasser på de forskjellige arenaene, og dette er forsåvidt noe jeg aldri har sett før, men det gjør absolutt ingenting for hvordan man spiller. Trykk på «dukk unna»-knappen, altså raskt skritt til siden, og figuren din vil gjemme seg bak en eske, hvis noe slikt skulle være i nærheten.
Her kan du sitte helt til motstanderen knuser esken, eller du kan hoppe frem og angripe igjen. Rent bortsett fra denne «snedige» funksjonen, vil alle som noen gang har spilt et slåssespill kjenne seg fort igjen. Og alle som noen gang har spilt et dårlig slåssespill – enda fortere. Vi får et fint utvalg av figurer fra TV-serien, hele tretti stykker, men tjue av dem helt identiske fra eneren. Her er det bare å slå seg løs.
Angrepskombinasjoner er det derimot verre med, og når du oppdager at hver figur kun besitter en håndfull av disse, er ikke figurantallet like imponerende lenger. Risting og veiving med Wii-fjernkontrollen er den mest effektive måten å seire på i Clash of Ninja 2, men har du bygget opp nok Chakra-essens er det også mulig å avløse et spesialangrep.
Dette spesialangrepet tar man i bruk ved å trykke på styrekorset (hvis man bruker Wii-fjernkontroll og Nunchuck-oppsettet), men flere av de vanlige angrepene kan, som sagt, dessverre vise seg å være mer effektive. Minstekravet er i hvert fall tatt hensyn til, så kombinasjonene og bevegelsene er fint gjenskapt fra serien. Det kan enhver tilhenger like.
Uinspirert i alle ledd
Den andre nevneverdige nyheten i Clash of Ninja 2, for nyheter er det få av, er en eksklusiv historie. Naruto-spill har som regel fulgt hendelsesforløpet fra serien, men ikke denne gangen. Eventyret i enspillerdelen involverer mye av Konohas svar på S.W.A.T., nemlig ANBU, og nevnte spesialstyrkes konfrontasjon med nok en ukjent trussel. Dessverre er den ansvarlige manusforfatteren blottet for talent, eller så var bare vedkommende veldig likegyldig under arbeidsprosessen, for det vi får disket opp er så uinspirert og rutinepreget at det er til å grine av.
Dialogen er pinlig, stemmeskuespillet er, som sagt, en prøvelse å høre på, og alt blir dratt lenger ned i gjørma av det faktum at mesteparten av historien fortelles via rullende tekst og utklipp av figurer. I flere sekvenser, for å indikere hvilken figur som sier hva, stokkes de om rundt på skjermen som en bunke med replikkort, og hopper litt opp og ned mens de snakker. Historiefortelling er ikke kjent for å være et sterkt eller viktig kort i slåssespill, men den elendige utførelsen i Clash of Ninja 2 makter ikke engang å la seg ignorere.
Alt av dialog eller forsøk på narrativ ender som regel i en unnskyldning for å slåss, og det er også dette du gjør i Clash of Ninja 2. Slåsspillsjangeren har alltid vært formet slik, og det er ingenting galt i dette, men med Naruto og hans venner blir det en sann utholdenhetstest. Jeg har allerede nevnt den lille porsjonen angrep man får til disposisjon, men var kanskje litt uklar på ett punkt: De utføres enten ved å trykke på A-knappen, B-knappen eller ved å riste Wii-fjernkontrollen som om det var en uskikkelig katt. Det er ikke nødvendig å prøve seg på noen form for finesse. Det eksisterer ingen. Alt kan løses på blindt, ukontrollert og særdeles skammelig vis.
Sett bort i fra det å riste med selve Wii-fjernkontrollen, kan man også riste på Nunchucken for å slå. Pluss at man kan bevege kontrollene i takt med spesialangrepene for moro skyld. Man kan også tegne streker på skjermen for å fylle opp livmåleren, selv om det sjelden blir tid til å gjøre det. Ellers kunne spillet fint vært gjort på en annen konsoll enn Wii – for eksempel GameCube. Har du en GameCube-kontroll er denne fullt brukbar, såvel som Classic-kontrollen.
Flerspiller over nett er selvfølgelig disket fordi en god enspillerdel har vært i fokus, men utvikler Eighting har i hvert fall vært så snille med å gi oss en enkel og lokal «Versus»-del hvor fire spillere kan delta. Det var da så altfor meget.
Konklusjon
Clash of Ninja Revolution 2 er, til tross for tittelen, slettes ingen revolusjon. I så måte må det være en revolusjonerende måte å videreutvikle et spill på, da det presterer å være enda verre enn sin forgjenger. Den eksklusive historien vi får ta del i virker å være laget mest for å være «eksklusiv» og «ny» enn så mye som «brukbar» og kampmekanikken lider fortsatt av å være gjentakende og urettferdig. Ren mosing av en og samme knapp vil nok få deg i havn hele veien, om du ikke allerede har omkommet av unødvendige og stadige kommentarer, stemmelagt av godt voksne amerikanere som prøver å imitere et barns toneleie med null suksess overhodet. Grafisk er det forøvrig på høyde med det beste av PS2-spill, og fungerer til sitt formål.
Har du aldri prøvd et Naruto-spill før, og er du tilhenger av serien, er det sikkert stas i et par timer, men for oss som har spilt Rise of a Ninja og Ultimate Ninja Storm føles Clash of Ninja 2 som en utdatert oppdatering av en allerede kjip spillserie. Med mindre du av en eller annen grunn er blodfan av eneren, er det bare å holde seg unna.
