Anmeldelse

Naval War: Arctic Circle

Vanskelig og kjedelig strategispill fra Norge.

Da jeg gjennomførte militærtjenesten i Bardufoss var det én setning som stadig ble hamret inn i soldathodet mitt: «Hvis russerne kommer, Vaaler, er det vi som er Norges forsvar».

Jeg stilte aldri spørsmål ved det, da sjansen for et angrep fra russerne var like sannsynlig som en snøstorm i juni. Norske Turbo Tape Games har imidlertid tatt utgangspunkt i et potensielt angrep på Norge fra Russland i Naval War: Arctic Circle.

Spillet har vært utviklet med støtte fra tilskuddsordninger for dataspill. Resultatet er et realistisk sanntidsstrategispill med fokus på presis enhetsskildring. Strategiske forflytninger, riktig valg av maskinvare og detaljstyring av dine enheter er avgjørende for utfallet av oppdraget.

Internasjonal konflikt fra fremtiden

Året er 2030 og norske trålere i Barentshavet blir beskutt av russiske styrker. Norge velger å forsvare fisketrålerne med sine egne havstyrker. Dette liker ikke russerne og de to landene erklærer krig mot hverandre. Dette skaper ikke bare konflikt mellom Norge og Russland, men også innad i NATO. En krig mellom NATO og Russland kan få store konsekvenser for resten av verden.

Du inntar rollen som kommandant på hver side av konflikten og historien utvikler seg deretter. Begge sider mener de har full rett til å forsvare sine interesser, men som de fleste kriger virker det litt meningsløst. Det vestlige samfunn med USA i spissen trygler begge parter om å komme til en diplomatisk løsning. Likevel er sjøslagene er tydeligvis eneste utvei.

Historien presenteres via avisutklipp som du leser mellom slagene. Klippene oppdaterer deg på krigens fremgang og fyller inn små detaljer om tidsperioden du befinner deg i. Deretter blir du orientert om oppdraget ditt av et befal, men det er lite å bite i. Det gjøres et godt forsøk i å bygge personligheter og forklare deres motivasjon. Da er det synd alle er stereotypiske tegneseriefigurer. Både NATO-styrkene og russerene snakker som om de er med i en Michael Bay-film, med umotivert banning og en nedlatende tone.

Slikt sett skal utvikleren ha kudos for at de klarer å fange opplevelsen av å være en del av det norske forsvar. Jeg får følelsen av å være en liten brikke i et større maskineri, men en særlig hyggelig opplevelse er det nødvendigvis ikke.

Trege slag i sanntid

Spilleren flytter styrkene rundt et stilisert kart over områdene rundt Skandinavia, Island og Russland. På dette kartet finner du også velkjente flybaser og fra disse kan du sende fly og helikoptre ut på tokt. Ellers har du tilgang på marinefartøy som ubåter og hangarskip. For en gangs skyld blir det gjort et poeng ut av at du er såpass distansert fra slagmarken. I spillets treningsoppdrag er du med på å teste ut forsvarets nye datasystemer, som senere brukes i krigføringen. Om 18 år har vi tydeligvis utviklet datasystemer så avanserte at ett individ kan detaljstyre landets styrker i en kampsituasjon.

I stedet for store usannsynlige mengder ildkraft og sprø våpen har du tilgang på fly og skip hentet fra virkeligheten. Du vil få muligheten til å kommandere styrker fra blant annet Norge, Storbritannia og Holland i løpet av spillets gang. Utvalget maskineri vil få en hvilken som helst miltiærentusiast til å sikle, men jeg merker liten forskjell på de ulike enhetene. Et jagerfly fra England gjør samme nytta som et jagerfly fra Norge. Spillet gjør i tillegg lite for å angi forskjellene mellom for eksempel et Saab Gripen eller en JSF.

Det hjelper heller ikke at spillets tempo er umåtelig lavt. Naval War: Arctic Circle er det du får om du slår sammen et simulatorspill med et strategispill. Ubåter, fly, helikoptre og hangarskip beveger seg med virkelighetstro hastighet, altså ganske tregt. Du får heldigvis muligheten til å komprimere tiden, slik at for eksempel én time i spillet varer i ett minutt. Dessverre hjelper heller ikke dette for å gi opplevelsen mer driv. Kampene varer lenge, med mye dødtid mellom de store hendelsene. Det er ganske kjedelig å vente på at ting skal skje.

Når det faktisk skjer noe, for eksempel når motstanderen angriper et av dine fly, hopper tidskompresjonen tilbake til lav hastighet slik at du kan planlegge motangrepet. Greit nok det, men når du manuelt må skru hastigheten opp igjen og det kommer fem slike angrep på rad, blir det hele en frustrerende opplevelse. Dette kan du heldigvis konfigurere i menyen.

Dine styrker gjør heller ikke noe automatisk. Angripes du må du iverksette unnamanøvre selv, hvis ikke er flyet, skipet eller ubåten tapt. Likevel virker det som om de ikke vet å ta kommandoer, da selv ordre om tilbaketrekning tilsynelatende faller på døve ører.

Mye å sette seg inn i

Å gå i krig er ikke enkelt, og det virker heller ikke som om Turbo Tape Games har ønsket å gjøre det enkelt for nye spillere. Kun tre oppdrag gir deg grunnleggende veiledning før du kastes ut i krigen. Jeg følte meg aldri klar til å gå ut i krig da de virkelige oppdragene startet. Selv på den enkleste vanskelighetsgraden tok det som regel mellom fem og ti forsøk å gjennomføre ett enkelt oppdrag. Overraskelsesmomentet er viktig i et spill som dette, men det var alltid fienden som hadde det. Som regel ble mine skip og fly skutt ned i løpet av de første to minuttene, mens jeg febrilsk forsøkte å gå til motangrep. Det er helt sikkert veldig realistisk, men en morsom spillopplevelse er det ikke.

Det er for mye som må tas høyde for i et spill som dette. Ikke bare må du huske på dine fartøys hastighet, men de kan også slippe opp for både drivstoff og ammunisjon i løpet av kampen. Dette går selvsagt ut over den totale styrken din. Alle enhetene har selvsagt sine styrker og svakheter, og du må passe på at du sender riktig fartøy til å bekjempe riktig fiende.

Enkel grafikk og god oversikt

Oversiktskartet ditt er ukomplisert nok til at du kan forstå hva som foregår til enhver tid. Forskjellen på type enhet som virrer rundt er alltid markant og lettfattelig. Dine styrker er markert med grønne omriss. Motstanderene er markert i rødt, ukjente fartøy i gult. Fiendtlige fartøy må enten bekreftes av dine skip, eller markeres som fiendtlig av deg. Ønsker du å angripe hjelper det ikke å bare indikere målet, du må også velge våpenet som skal brukes, og hvorvidt fartøyet skal angripe i selvforsvar eller ikke. Du må heller ikke glemme å slå på radaren slik at du kan oppdage fiendtlige fartøy.

Hvis du ønsker en mer intens opplevelse kan du innta rollen som tilskuer for å se krigen fra et mer actionfokusert ståsted. Oversiktskartet blir da delegert til et vindu nederst i brukergrensesnittet, og du gir ordre og kommandoer derfra. Jeg må innrømme at det var ganske tøft å slå over i tilskuermodus og se en torpedo senke et stort hangarskip. Grafikken her er ikke den beste, men det var aldri en avgjørende faktor. Jeg brukte stort sett oversiktskartet, og minimerte tilskuervinduet.

Grunn og uinteressant flerspiller

Blir du lei av å utkjempe sjøslag mot en datakontrollert motstander kan du bevege deg ut i flerspillermodusens farvann, men farvannene blir for grunne til virkelig å kunne fordype seg. Det virker rett og slett som om flerspillermodusen har blitt klistret på som en ettertanke.

I flerspilleren får du tilgang på et lite knippe oppdrag fra historiemodusen, men noe mer må du lete lenge etter. Disse oppdragene innebærer forsvar og angrep av spesifikke mål eller sjøslag på åpent vann. Større variasjon og flere valgmuligheter hadde gjort seg godt her. I tillegg kan du kun utfordre én spiller til kamp. Dette er synd, da strategispill er som skapt for å la flere motstandere kjempe mot hverandre i full krig.

Ønsker du å utfordre en spesifikk motstander er det ingen funksjon som lar deg søke etter vedkommende. Du vet heller ikke om den tilfeldige fienden du skal kjempe mot er på ditt ferdighetsnivå. Jeg opplevde også flere tilfeller der spillet nektet å starte en onlinekamp til tross for at både jeg og min utfordrer var klare til kamp.

Konklusjon

Naval War: Arctic Circle er ikke nødvendigvis et dårlig spill, men det er tydeligvis beregnet på spesielt interesserte med mye tålmodighet. Jeg ble aldri overbevist nok av spillet til å bli en av dem. Det største problemet er den høye terskelen man må forsere for virkelig å komme inn i spillet. Det blir gitt for lite opplæring i hva man skal gjøre, og man er sjeldent skikkelig forberedt. Dette fører til at man må gjenta det samme oppdraget utallige ganger og stadig prøve seg frem til riktig løsning.

Spillets store severdighet er arbeidet som er lagt inn for å gi en realistisk fremstilling av enhetene du kommanderer. Det er absolutt imponerende gjennomført, men jeg klarer aldri å se hva som skiller et Saab Gripen fra et JSF. Spillets schizofrene tempo hjelper heller ikke, hastigheten senkes stadig ned til det laveste når du angripes, oppdages av radar eller oppdager andre fartøy selv. Det blir rett og slett for kjedelig til tider.

Den tynne flerspilleren og til tider forvirrende brukergrensersnittet gjorde ikke saken bedre. Jeg ville så gjerne at et nytt spill fra en norsk utvikler skulle engasjere og fenge mer enn dette. Naval War: Arctic Circle blir for ugjennomtrengelig og kjedelig.

Siste fra forsiden