Action fremfor realisme?
Det er helt klart ting ved fysikk og kjøremodell som tilhengere av de store konsollsimulatorene vil mislike. Bilene føles kanskje litt lette, og overstyrer veldig raskt. For meg er dette mye bedre enn understyringen i Gran Turismo-spillene; der synes jeg ofte det føles som jeg kjører store mursteiner i stedet for biler. Kjøremodellen i Need for Speed: Shift resulterer i et eksplosivt gameplay med mye sladding og action, og når det er så moro som det er her er det meg revnende likegyldig om denne tilnærmingen er mer eller mindre realistisk enn den vi finner i Forza og Gran Turismo.
Det er imidlertid andre ting jeg kan være enig med simulatorfantastene at kunne vært bedre. Skademodelleringen er for eksempel ytterst enkel. Du kan ødelegge bilen litt, og det påvirker hvordan den oppfører seg, men som i de fleste andre konsollsimulatorer er det i praksis umulig å totalvrake bilen. Spillet mangler også kvalifiseringsrunder, og det ser ikke ut til å være noen mulighet for å påvirke startposisjonen din. Du får heller ikke skikkelige ligaer å bryne deg på, og med noen få unntak er hvert løp selvstendig.
Det er forresten litt forfriskende at du ikke bare få lov til å oppgradere bilene dine med nytt og bedre utstyr, men også endre på innstillingene mellom løpene, for å tyne ut alt av ytelse. Dette er strengt tatt ikke nødvendig, men det er fint å ha muligheten.
Flere spilltyper
Kampanjemodusen er generelt ikke den mest interessante jeg har opplevd. Ved å få gode resultater får du stjerner, som låser opp nye klasser og løp. I tillegg tjener du penger, som du kan bruke på biler og oppgraderinger (så lenge du har fått låst dem opp). Du går også opp i erfaringsnivå underveis, noe som låser opp ting og tang underveis. Jeg synes ikke det gjør så mye at kampanjen er litt tam; fokuset i dette spillet er på det som skjer på banen, og når det er så underholdende som i dette spillet, kan jeg ikke annet enn å klappe utviklerne på ryggen for å ha prioritert det som faktisk teller.
Spillet har flere forskjellige typer løp som du kan delta i. Standardracing får vi selvsagt mest av, men spillet har også noen heftige én mot én-løp, og moduser som «time attack» (hvor det er rundetidene som teller, og ikke plasseringene). Det eneste jeg genuint ikke liker er spillets driftemodus, hvor bilene er satt opp for å sladde maksimalt og egentlig oppfører seg helt bak mål. Presentasjonen under disse løpene vitner også om at det er et halvhjertet forsøk på å tiltrekke seg Underground-tilhengerne, som EA bare kunne ha spart seg.
Utenom kampanjemodusen får du spille frittstående løp hvor du selv kan bestemme hvordan ting skal være og hvilke biler du vil ha (så lenge de er låst opp). I tillegg kan du selvsagt spille mot andre, over nettet. Dette har jeg ikke hatt anledning til å teste, men en veldig positiv ting er at resultatene du får på nettet følger profilen din tilbake til enspillermodusen, og hjelper deg dermed i kampanjen.
Herlige baner
Need for Speed: Shift har ikke enorme mengder baner, men det har nok – og de banene vi får er i tillegg svært godt laget. En stor del av dem er basert på virkelige baner, og vi får klassikere som Spa-Francorchamp, Laguna Seca, Silverstone, Road America og Nordschleife. Det er ikke uten grunn at dette er baner som dukker opp i mange simulatorer, og det skal egentlig godt gjøres å bli lei av å kjøre på herlige baner som Spa og Laguna Seca. Førstnevnte tror jeg må være en av de kuleste banene i verden, og jeg fryder meg hver gang jeg får kjøre den.
Spillet har tatt seg visse friheter i forhold til originalutgavene av banene, men det har i praksis kun med utseende å gjøre. Omgivelsene er gjort litt mer interessante enn i virkeligheten, og det er helt greit for meg. Vi får også noen baner satt til byer som London, og også disse er veldig underholdende å kjøre på, samtidig som de gir oss litt mer fancy omgivelser enn det vi får i standardbanene.
Guttedrømmen går i oppfyllelse
Bilutvalget er ikke gigantisk, i alle fall ikke hvis man sammenligner med spill som Gran Turismo. Vi får litt i underkant av 70 modeller, fra bilverdenens tre hjørner. Fabrikanter som BMW, Mercedes, Chevrolet, Ford, Nissan, Toyota, Volkswagen (og Porsche), Audi, Mazda, Lamborghini og Mitsubishi er representert, og selvsagt får vi mer eksotiske modeller, som Bugatti Veyron, McLaren F1, Pagani Zonda og Koenigsegg CCX. Den eneste virkelige mangelen er Ferrari, som satset på sitt eget spill, og uteblir helt. Trist, men hvis Ferrari ikke vil være med på leken er det mest synd på dem.
Måten kampanjen er strukturert på betyr at du får mulighet til å kjøre en haug ulike biler uten å faktisk kjøpe dem. Dermed får du teste forskjellige modeller, og tjene penger som du så kan bruke på å oppgradere bilene i garasjen din eller kjøpe nye. Dette fungerer glimrende.
Tidlig i spillet får du forresten prøve deg bak rattet på en Nissan Skyline 2000GT-R fra 1976, og dette er fryktelig moro. Jeg ble egentlig litt skuffet da jeg oppdaget at dette var den eneste skikkelig gamle bilen i spillet (vi får riktignok også en Toyota Corolla GTS fra 1983 og en håndfull modeller fra nittitallet). Jeg elsker de gamle klassikerne, og kunne godt tenkt meg mer tid med dem. Forhåpentligvis lager Slightly Mad Studios et nytt GT Legends snart.
Konklusjon
Jeg tror Need for Speed: Shift er et spill folk kommer til å ha delte meninger om, alt etter hva de forventer av et bilspill. Forventer du en arvtaker til Gran Turismo eller Forza blir du nok litt skuffet, og det samme gjør du sannsynligvis hvis det er rFactor og Live for Speed som setter standarden. Eller Need for Speed: Underground, for den saks skyld. Men for min del, kunne spillet knapt passet bedre. Kjøremodellen fokuserer på action og raske reflekser, og er utrolig tilfredsstillende. Det blir kanskje mer sladding enn i virkeligheten, men fysikken oppfører seg likevel på en veldig konsistent måte som gir deg full kontroll – om du er dyktig nok.
Merk at du må spille dette spillet fra cockpiten. Det glitrende cockpit-kameraet sørger for halve moroa, og hvis du ikke bruker det har du kun deg selv å takke om du ikke helt forstår hvorfor det får så mye skryt. Det er også viktig å ikke bruke for mange hjelpemidler; jo renere du gjør spillet, jo mer moro får du ut av det. Og moro leverer det mye av: Need for Speed: Shift er rett og slett det mest underholdende bilspillet jeg har spilt på flere år. Jeg elsker fartsfølelsen, jeg elsker kontrollene og jeg elsker banene. Glem alt du vet om Need for Speed-serien, og skaff deg dette spillet.
Need for Speed: Shift kommer i salg i morgen, torsdag 17. september, for PC, Xbox 360, PlayStation 3 og PSP.
