Anmeldelse NHL 2K10

Verdig konkurrent til NHL 10?

Kan dette hamle opp med det komplette sportsspill?

Rivaleri er en naturlig del av all sport, og kanskje den aller viktigste i manges øye. Det hadde rett og slett ikke vært like morsomt å heie på Liverpool om jeg ikke kunne gni seieren hovent inn i ansiktet på Manchester United-tilhengere. Ishockeyen har selvsagt også disse oppgjørene, og det blir riktig hett når for eksempel Toronto Maple Leafs møter Montreal Canadiens.

Legg merke til haikjeften som senkes ned. Herlig detalj!
Legg merke til haikjeften som senkes ned. Herlig detalj!

Det er ikke bare på sportsarenaene man finner heftige rivaleri. Det pågår stadig dueller mellom sportsspillene som skal imitere den virkelige verden. EA og 2K Games har et par gående, men det er utvilsomt hockeyrivaleriet som står sentralt i år. Dette skyldes først og fremst den fantastiske kritikken EA Sports sitt spill har fått, og vår anmelder kalte det tidligere i høst for «det komplette sportsspill».

Det er dessverre mer enn hva man kan si om 2K sitt forsøk.

Stappfull pakke

Det er ikke dermed sagt at det er et dårlig spill. På ingen måte. Men det har sine skavanker, og det er tydelig at spillet har kvaliteter som kan bidra stort etter noe videreutvikling. Det virker som utviklerne har lempet inn det maktet av ekstratjenester, i stedet for å fokusere på det viktigste.

Det første som møter deg, etter reklame og introfilm og saker, er nemlig en vegg med ni TV-skjermer som representerer ulike menyer. Disse har også sine undermenyer, og det er i det hele tatt et salig kaos av alt mulig rart her. Ikke bare er menyene intetsigende og særs knotete å navigere, de inneholder også en del jeg ikke kan forstå at de greier å rettferdiggjøre.

For eksempel har man to uformelle versjoner av hovedspillet som utspilles på henholdsvis en parkdam og i en knøttliten innendørshall. Felles for de begge er at tøysete regler som straff for regeloverseelser, offside og annet småpirk har blitt fjernet til fordel for hurtig og uformell moro. Forskjellen på de to er hovedsakelig banestørrelsen og det faktum at man i parken spiller fire mot fire der man innendørs spiller to mot to.

Her kan man også slappe av med mer useriøse oppgjør på minibaner.
Her kan man også slappe av med mer useriøse oppgjør på minibaner.

Disse kuriositetene gjør seg ikke bort – tvert imot. De er friske avbrekk fra kjernespillet, men virker unødvendige når det som virkelig teller vakler.

Identitetskrise

Nå har det seg nemlig slik at NHL 2K10 tilsynelatende har problemer med å bestemme seg for hva slags spill det egentlig er. I utgangspunktet skal det jo være en hockeysimulator, men det man får servert er et arkadespill i langt større grad. Nå er jeg en som liker Tony Hawk-spillene bedre enn Skate-serien, Saint's Row 2 bedre enn GTA IV og så videre, så det ødela ikke nødvendigvis så mye av opplevelsen. Det betyr likevel at man må være klar over hva man faktisk får her.

Kampmotoren er veldig hurtig og hissig, og her legges ikke fingrene mellom når man skal spille hockey. Allerede i den første kampen min presterte jeg å score fire mål. Da hadde jeg aldri rørt dette kontrollsystemet før. I tillegg skåret motstanderluringen syv. Man skulle tro at dette var en kamp for historiebøkene, men den gang ei. Dette er ikke ishockey slik man får det servert det i Prudential Center eller Sparta Amfi. Antall mål hver kamp kryper heller opp mot Stiga-hockey-nivå, og sånn sett er dette definitivt ikke en simulator.

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor det skåres så mange mål, for pucken ligger tidvis tett opp mot den teoretiske lyshastigheten. Nå er det ingen hemmelighet at pucken når rimelig høye hastigheter i virkeligheten også, men slagskudd i dette spillet grenser til det absurde. Kombinert med erkepassive målvakter som tilsynelatende gir blaffen i hva som skjer betyr dette at alt til syvende og sist koker ned til hvem som er best i angrep, for det er ofte veldig vanskelig å forsvare seg effektivt.

Hissige dueller er en viktig del av all anstendig sport.
Hissige dueller er en viktig del av all anstendig sport.

En annen ting som gjør seg bemerket i negativ forstand er det arkaiske kontrollsystemet. NHL 10 viste med den fantastiske involveringen av høyrestikka at man kan få selv en sport som ishockey til å føles taktil i digital form. Dette har tydeligvis gått folkene bak NHL 2K10 hus forbi, for de holder seg fortsatt til det eldgamle knappesentrerte systemet. Faktisk går det så langt som at de har valgt å kalle høyrestikka «pro stick», fordi den kun brukes til de mest avanserte fintene. Det er feil utgangspunkt, karer.

Heldigvis betyr ikke det at kontrollsystemet er dårlig. De som har spilt en del sportsspill på konsoll tidligere vil nok fort føle seg hjemme. Problemet er rett og slett at det blir en hindring for innlevelsen, og det må være lov å kreve noe nytt av et spill i 2009.

Lettbent moro

Så fort man innser hvordan det bør spilles så er det faktisk ganske gøy. Dette er ikke en simulator, men en uhøytidelig arkadesak som gir realisme en pause til fordel for kompromissløs moro.

Noe av det jeg liker best med dette spillet er hvordan det stadig er trøkk. Taklingene er røffe og får stikka til å riste som en spastiker, skuddene er som nevnt lynkjappe og det finnes flust av spennende måter å skåre på. Står man bak mål er det ingenting i veien for å kroke seg rundt og vippe pucken rett forbi hodet til en intetanende målvakt.

Nytt for året er det at man kan skåre etter å ha blitt felt. Selv kan jeg ikke engang å stå på skøyter, men jeg ser for meg at for de som ikke har motorikk som et spedbarn er det lite som er så godt som å skåre fra knestående etter å ha blitt grisetaklet av en tannløs tulling.

Et kraftskudd fra Jamie Langenbrunner.
Et kraftskudd fra Jamie Langenbrunner.

Også duellsystemet etter en dropp er gjort på en fin måte. Det knives heftig om pucken, og man opplever ofte at dommeren ser seg nødt til å ta droppen på nytt fordi det blir for opphetet. Det liker vi, og det skulle bare mangle når det er så mye stopp i spillet som det er i ishockey. På grunn av målvakter som bestemmer seg for å sikre pucken på supertid blir det veldig mange dropper etter hvert, og en seier i kølleduellen føles alltid godt.

Skeiv presentasjon

Får man en halvkjip julegave så kan litt skinnende glanspapir og pent krøllede gavebånd i det minste gi inntrykk av at personen har brydd seg litt. Dette er et av punktene NHL 2K10 faller gjennom på, for denne innpakningen er som avispapir med ei surrealistisk gullsløyfe på toppen.

Rent grafisk så ser det en anelse utdatert ut. Det er riktignok mulig å spore noen tilnærmet kjente fjes en gang iblant, men som regel er det en hudfarget smørje i ansiktsregionen som like gjerne kunne ha vært naboen som Jamie Langenbrunner. Animasjonene er også rimelig rustne, og med den standarden som har blitt satt i andre høyrealistiske sportsspill så kommer det rent visuelle her dessverre til kort.

Selve arenaene ser derimot greie ut, og de har greid å klemme inn publikum som i hvert fall beveger seg og hoier med. De to pratesyke karene i det imaginære TV-studioet gjør også en god jobb med kommentarene, noe som er en nødvendighet i de fleste sportsspill. De poengterer når du gjør noe godt, praten ispes ofte interessante småfakta og de er for det aller meste rimelig presise.

Hva slåssingen angår er det lite å utsette på. Kontrollsystemet er enkelt, man føler seg en anelse øm i kjeven når avataren ens får en karamell i spillet og jeg foretrekker tredjepersonsvinkelen over øyekameraet NHL 10 har valgt. Likevel er ikke dette en sentral del av spillet, selv om det føles godt å klaske til den bråkjekke vingen som alltid løper deg opp på langsidene.

Nå kan man skåre fra de utroligste stillinger.
Nå kan man skåre fra de utroligste stillinger.

Utover dette gjemmer spillet mye spennende i (de forholdsvis kjedelige) menyene. Mellom kampene kan du for eksempel kjøre ispoleringsmaskin som tidligere, hvor målet er å pusse så mye av banen du greier på den tilmålte tiden. Ellers har du mulighet til ting som å lage din egen spiller, sette sammen ditt eget lag, spille i ligaer mot andre spillere på nettet og møte andre til oppgjør uten mye knot. Menymusikken bør også få litt skryt i forbifarta, ettersom den er minst en hestelengde foran den rølpete harrygumboen konkurrenten NHL 10 serverer. I stedet for Green Day og Scorpions får du mer aktuelle grupper som MGMT og Friendly Fires, og det er slettes ikke feil.

Konklusjon

NHL 2K10 lider av en aldri så liten personlighetskrise, og i stedet for å ta overgangen til svane så har den stygge lille andungen heller blitt en klumsete albatross. Det er verken pent eller smidig, men det er stort og brutalt. Her får du ingen finesse eller nevneverdig realisme, men hvis du er villig til å inngå et kompromiss så får du en uformell arkadeopplevelse hvor fart og spenning står i første rekke.

Skuddene er tunge, tempoet er skyhøyt og målene er mange. I tillegg får du nok av småsnop i form av minioppgjør med færre spillere på hver side, muligheten til å være trener for et lag og ikke minst alle de andre vanlige modusene man forventer i et sportsspill anno 2009.

Dette spillet kunne utvilsomt vært mye bedre om utviklerne hadde rettet energien på kjernen i spillet, i stedenfor en rekke snodige småmoduser. Selve kampmotoren er fortsatt for dårlig. Med en så ekstremt sterk tittel som NHL 10 å konkurrere mot er det vanskelig å anbefale NHL 2K10, men hvis realisme bryr deg midt i ryggen og du fortsatt vil spille hockey på konsoll så kan det nok være greit å ta en nærmere titt på denne lille raringen.

NHL 2K10 X360

NHL 2K10 PS3

NHL 2K10 X360 X360 PS3 Wii PS2

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 18. september 2009
  • Plattform: Xbox 360
  • Utgiver: 2K Games
  • Utvikler: Visual Concepts

NHL 2K10 PS3 PS3 X360 Wii PS2

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 18. september 2009
  • Plattform: PlayStation 3
  • Utgiver: 2K Games
  • Utvikler: Visual Concepts

Kommentarer (0)

Forsiden akkurat nå

Til toppen