Anmeldelse OneChanbara: Bikini Samurai Squad

Tanketomt blodbad

Kom og slakt zombier i bare bikinien du også, da vel.

Når man har spilt data- og TV-spill i en årrekke er det uunngåelig å støte på minst en av disse småspeisa perifere titlene som viser seg å ha en hel flokk kulttilhengere. OneChanbara er et slikt spill, og jeg har ingen problemer med å innrømme at jeg aldri hadde hørt navnet før jeg tok fatt på dette spillet. Dette er ikke alltid en bekvem situasjon å være i, men heldigvis er dette spillet så gjennomført råttent at jeg aldri i verden kan se for meg at jeg tråkker på noen tær ved å brette opp ermene og gi det skriftlig ris uten innsikt i seriens forløp.

La det likevel være sagt at jeg prøvde alt jeg kunne å like dette spillet – virkelig. Som mann har jeg definitivt ingenting imot damer i bikini. Jeg er vel egentlig tilbøyelig til å påstå at jeg er ganske glad i damer i bikini. Jeg er også en stor tilhenger av samuraier og sverdkunst i film og spill. Når man blander disse to elementene med en endesløs bølge med zombier, klare for nedslakting og blod tilsvarende et middels stort verdenshav, skal det egentlig mye til for at det går galt. Men det gjør det altså, til gagns.

Kulturforskjell

Fra første sekund av er det pinlig åpenbart at dette ikke er zombieslaktespillet i gata. Menyen som akkompagneres av sukkersøt J-pop-musikk, minner mest av alt om noe en finner på ti år gamle arkademaskiner og inneholder valg som «survival» og «dress up» side om side. I tillegg ser alle større tekstblokker ut som en eske bokstavkjeks kastet utover skjermen, noe som gjør de håpløse å lese i fornuftig tempo. At spill fra østen har en annen utforming enn vestlige spill er ikke noe nytt, og den sukkersøte innpakningen gir ultravolden en morsom kontrast.

Selve spillet skytes i gang av en kort introsnutt hvor man får stiftet bekjentskap med de to sverdbærende søstrene Aya og Saki. Alt er som vanlig i hjemmet skal man tro. Minstesøsteren bivåner en zombieinvasjon på TV og informerer søsteren i dusjen, som blir beæret med et høvelig langt utsnitt av bakenden og en strategisk stemplet tribal-tatovering på korsryggen. Som resolutte sverdsvingere flest bestemmer de seg for å ta på seg så lite klær som mulig før de hopper ut i gatene for å ta hånd om trusselen som har oppstått. En helt ordinær dag i Tokyo, med andre ord.

Etter hvert får vi vite at blodet til de to søstrene er forhekset, noe som først og fremst gjør de til superattraktive mål for eklinger som er tent på å tappe det og gjøre det eklinger som regel gjør med slemme ting. Heldigvis gir det også søstrene uovertrufne kampferdigheter når de selv kommer i kontakt med zombieblod, noe som viser seg å være en nødvendighet om man skal kunne ta fatt på en tilsynelatende evig strøm med vandøde. Herfra og utover ligger historien som en ubetydelig skygge over slossingen, og tilfører lite annet enn en mengde banale avbrekk fra spillet.

Blod, blod og atter blod

Det blir ikke et zombieslaktespill uten blod, og det har vel sjeldent stått mer i sentrum i et spill enn her. Hver eneste lille fiende du måker ned etterlater seg en diger, pulserende fontene av blod. Du har også to indikatorer dedikert til henholdsvis hvor mye blod som dekker sverdet ditt og hvor mye zombieblod du har fått sprutet over deg. For å krydre det hele er det også en gjeng fiender som utelukkende består av dette røde livsvannet vi holder så kjært. OneChanbara fornekter seg ikke, og det at kameralinsa konstant sprutes full av blod er litt av den beskjedne sjarmen dette spillet innehar.

De nevnte indikatorene spiller en stor rolle her. Etter hvert som du slår deg løs med litt god, gammeldags ultravold vil sverdet ditt dekkes med blod. Jo tykkere laget er, jo tregere slår du. Hvis du ikke aktivt tørker våpenene dine med en dedikert knapp vil du til slutt være ute av stand til å gjøre skade, så det gjelder å prioritere riktig.

Den andre indikatoren forteller deg hvor mye zombieblod du har kommet i kontakt med. Når du til slutt når den magiske grensen går du inn i en transe hvor du gjør ekstra skade og slår kjappere, samtidig som du jevnlig tappes for helse. Noen ganger er dette en kjærkommen bonus, andre ganger tar det livet av deg. Heldigvis plukker man stadig vekk opp ulike gjenstander som stopper denne transen, øker skaden din, øker helsen din og andre ting.

Enkle saker

I tillegg til den obligatoriske hovedhistorien inneholder OneChanbara: Bikini Samurai Squad også et utvalg andre moduser med et annerledes tilsnitt. Frispilldelen lar deg frese gjennom valgfrie oppdrag fra historiedelen med en venn, samtidig som du kan benytte figurer du egentlg låser opp senere i spillet fra starten av. I tillegg til disse to modusene har man også en overlevelsesdel, hvor målet rett og slett er å overleve en evig strøm med zombier så lenge man makter. Til slutt finner man også en treningsdel hvor man kan øve på de mange i overkant intrikate kombinasjonsangrepene man finner her.

For å gi deg et lite register av gulrøtter å trakte etter har utviklerne også valgt å implementere en sidedel bestående av 20 «oppdrag». Disse oppfordrer deg til å utføre kombinasjonsangrep flere ganger, bekjempe sluttbosser mens du nesten er død, og andre forholdsvis utfordrende oppgaver. Dette er et morsomt tilskudd, men når belønningen kun er nye truser, frynsevester og absurde hatter å ikle figurene du styrer, føles det fort noe overflødig.

Zombiehøvling viser seg også å være en enkel sak. Fiendene tåler tilnærmet ingenting, skader deg sjeldent og oppfører seg som en gjeng saltstøtter. Nå og da møter man ravner som heller står stille i lufta enn å fly, og andre fullstendig statiske fiender. Det hele ispes en mengde sluttbosser som så godt som aldri byr på en taktisk utfordring.

Selv om det finnes en mengde svært kompliserte kombinasjonsangrep man gjerne terper på i dagesvis, er disse fullstendig overflødige. Her er det bare å traktere angrepsknappen til krampa tar deg Dette er platt og hjernedød underholdning, fullstendig blottet for spillflyt og innlevelse.

Konklusjon

Til tross for at jeg er en stor tilhenger av spill som i utgangspunktet burde være sammenlignbare, da særlig Ninja Gaiden- og God of War-seriene, maktet ikke OneChanbara: Bikini Samurai Squad å underholde meg i mer enn fem minutter. Grafikken er pinlig utdatert, spillflyten er håpløst fraværende og historien er en eneste stor banal smørje. Med unntak av de tidvis lekre mellomsekvensene kommer dette spillet fem år for sent, og det lykkes ikke på et eneste punkt.

Du skal være pinlig glad i lettkledde damer, blod og gørr for å finne glede i dette spillet, og selv da mistenker jeg at det ender opp i en sadistisk og selvransakende tragedie. Styr unna!

Anmeldelsen er basert på Xbox 360-versjonen. Spillet er også i salg for Wii.

Diskuter artikkelen i forumet

Vurdering


Onechanbara: Bikini Samurai Squad X360 X360 2/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 27. februar 2008
  • Plattform: Xbox 360
  • Utgiver: D3Publisher
  • Utvikler: Tamsoft

Forsiden akkurat nå

Til toppen