Anmeldelse Pain

Hæla i murveggen

Smerte og lidelse blir faktisk ganske kjedelig i lengden.

Skadefryd er en svært vanlig last hos oss mennesker. Program som America's Funniest Home Videos og Jackass ble populære nettopp fordi det er noe tiltalende ved å oppleve andre menneskers små uhell og selvplaging på trygg avstand (sistnevnte var sikkert en inspirasjonskilde for dette spillet).

Pain bygger på dette konseptet og gir oss muligheten til å snekre sammen egne situasjoner med pinsel og ødeleggelse, men på en langt mer fornuftig måte enn visse sløve ungdommer med videokamera og null selvoppholdelsesdrift.

Ikke så gøy som det ser ut
Ikke så gøy som det ser ut

Smertens lekeplass

Pain går ganske enkelt ut på å skyte menneskelige prosjektiler fra diverse maskiner. I spillets fem ulike områder er målet å oppnå høyest mulig poengsum ved å få ditt ulykksalige prosjektil til å kollidere med omgivelsene og forårsake seg selv og omverdenen mest mulig skade. Etterpå kan du se et opptak av herjingen din og redigere etter eget ønske.

Utover selve utskytningen kan du til en viss grad påvirke hvor offeret ditt ender opp. Før han kolliderer kan du endre retningen med analogstikka, og i tillegg kan han gripe tak i gjenstander for enten å justere retningen han flyr i, eller ta dem med seg i fallet. Når han først treffer noe mister du disse virkemidlene, men får til gjengjeld tilgang på en «au»-måler. Denne lar deg dytte offeret i nye retninger så lenge han er i bevegelse, og fylles raskt opp igjen når du ikke bruker den.

Førsteinntrykket var godt. Jeg skjøt en hoiende villmann på en gigantisk bowlingkule, fikk ham til å gripe tak i den og kunne så bevitne hvordan den rullet ned fra taket den stod på og smadret togskinnene nedenfor. Så rullet den ut i gata (fortsatt med vår mann hengende på) og knuste et par biler. Artig.

Lek med ilden
Lek med ilden

Dessverre dalte underholdningsverdien raskt etter de første, lykkelige øyeblikkene med kaos. Det ble klart at Pain er et veldig grunt spill, hvor du gjentar de samme mønstrene om og om igjen på jakt etter høye poengsummer. Å treffe en bombe, dra med seg en gammel dame foran toget, bli slengt veggimellom av apparatene i en fornøyelsespark eller bli trukket bortover gata av en politibil er gøy de første par-tre gangene, men deretter føles det veldig ensformig. Når de første timene med anarki er overstått får man en stygg mistanke om at spillet har vist alt det har å by på, og denne mistanken blir bekreftet et par timer senere.

Litt ekstra moro får man ved å leke regissør. Du får et enkelt redigeringverktøy hvor du kan bestemme kameravinkel, klipplengde og hastighet, og så forevige ditt beste hærverk. Egentlig er det bedre underholdning å leke med klippene enn det er å se på sluttresultatet, men hvis du likevel føler for å dele dem med verden, kan de lastes direkte opp på YouTube.

Irriterende spillmoduser

Pain er på sitt beste når det lar deg leke med med miljøene og finne nye måter å gjøre ugagn på, men når disse er oppbrukt og repetisjonen setter inn prøver det seg på et par mislykkede avledningsmanøvre. Det har en rekke spillmoduser hvor du får ulike oppgaver å utføre, og her kommer kontrollens begrensninger fram. Når du bare fjaser rundt på nivåene og ødelegger ting, bryr du deg ikke så mye om kameraet mangler samarbeidsvilje, og hvor lite kontroll du ofte har over hvor figuren ender opp. Når spillet skal ha deg til å treffe bestemte mål innen en gitt tid eller med et begrenset antall utskytinger melder frustrasjonen seg.

Dette virker da som en god idé?
Dette virker da som en god idé?

Et eksempel på dette er mimekasting, en modus hvor du skal skyte spillfiguren på en mimekunstner, for så å gripe tak i og slenge ham gjennom en rekke glassplater. Å få ham til å ende opp hvor du vil er til de grader frustrerende, for du må kaste i en bestemt vinkle etter å ha grepet ham fra en bestemt startposisjon. Selv om du hadde hatt allverdens tid ville det ikke vært spesielt moro, men når du i tillegg skal gjøre det innen en viss tidsfrist blir man nesten sint. Og hva er belønningen for å lykkes med kastet innen tiden er ute? Høyere vanskelighetsgrader med strammere tidsfrist.

Videre har vi en mengde små testområder hvor du kan leke med forskjellige hindringer uten noe mål og mening, men disse repeterer bare det du allerede har blitt så altfor godt kjent med i spillets vanlige nivåer. Et par av dem er litt mer ambisiøse, og gir spesielle hindringer å overkomme, som en enorm sklie hvor du skal navigere figuren din forbi eksplosiver, men her blir kontrollens lave presisjon igjen et problem.

Ler du av tjukkaser i kudrakt?

Er du møkk lei den gamle internettdebatten om pirater og ninjaer? Mener du folk som bruker apekatter for å veie opp for manglende originalitet burde føres ut på gata og skytes? Da bør du styre unna Pain. En lett og humoristisk tone er riktignok den beste innpakningen for et spill som dette, men her får du hovedsakelig de samme, gamle vitsene nettet allerede har brukt opp.

En ape og en mann i kudrakt. Ho Ho.
En ape og en mann i kudrakt. Ho Ho.

Utover dette overeksponerte materiale står det også dugelig med underbuksehumor på programmet. Noen syns kanskje det er festlig med tjue forskjellige begrep for sønderslåtte testikler, eller å skyte strippere og barmfagre sykepleiere på feite veiarbeidere. Selv trakk jeg bare på smilebåndet et par ganger i løpet av spillet, og det var ikke på grunn av apene.

Konklusjon

Selve konseptet bak Pain er ikke så verst. Å ramponere bygninger og skade spillfigurer gir nok den daglige dosen skadefryd, men så viser det seg altså at det er begrenset hvor ofte man makter å underholdes av de samme lidelsene om og om igjen. Når dets forsøk på humor i tillegg er såpass kjedelig er det begrenset hvor lenge man orker å spille Pain. I små mengder byr spillet på litt moro, så det er synd det ikke strekker til i lengden.

Vurdering


Pain PS3 PS3 3/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 29. november 2007
  • Plattform: PlayStation 3
  • Utgiver: SCEE
  • Utvikler: Idol Minds

Kommentarer (8)

Forsiden akkurat nå

Til toppen