Anmeldelse

Persona 4 Golden

Voksen-utgaven av Pokémon inntar slott, sauna og strippeklubb.

Shin Megami Tensei: Persona har lenge vært blant de høyst aktede japanske rollespillseriene. Der sjangerfrender ofte baserer seg på magiske land og overdådige historier om heltemot og verdens undergang har Persona-spillene alltid handlet om det nære og kjære. Mer bestemt handler det om en gruppe ungdommer i vår verden som må forholde seg til hverandre i hverdagslige situasjoner samtidig som de løser mysterier og hamler opp med monstre på fritiden.

Dette er deg. Du ser litt gal ut, men det kan godt hende det bare er lyset.
Dette er deg. Du ser litt gal ut, men det kan godt hende det bare er lyset.

Persona 4 var en naturlig videreføring av konseptet da spillet ble lansert til PlayStation 2 i 2009. Det var derimot på ingen måte det naturlige konsollvalget da PlayStation 3 ble innført hele to år tidligere, men Atlus klarte likevel å imponere både kritikere og spillere den gang. Nå har nyversjonen av det fire år gamle spillet endelig ankommet Europa og PlayStation Vita.

Livet på den japanske landsbygda er kanskje preget av død og monstre, men gud så fornøyelig oppholdet har vært.

I gode og onde dager

Persona 4 Golden er en nylansering av Persona 4 som ved siden av mer innhold også tilbyr mange små endringer med tanke på spillmekanikker, stemmeskuespill og monstre. Se på det som en ultimat utgave av spillet i miniatyrformat.

Eventyret setter igang idet man ankommer den søvnige byen Inaba og skumle, merkelige ting begynner å skje i nabolaget. Et rykte i byen forteller hvordan man kan finne sin sjelevenn ved å se inn i en avslått TV-skjerm på en regntung kveld. Det viser seg derimot fort at menneskene som dukker opp på midnatts-TV har helt andre roller å spille, og når to av disse blir kidnappet og drept er det følgelig opp til deg å redde dagen.

I rollen som spillets hovedperson oppdager man ganske snart at man kan tre inn i TV-verdenen for å redde ofrene før det er for sent. Som på bestilling åpenbarer en mystisk kraft seg for deg og dine nye venner. Denne kraften kommer fra sjelen og tar form som Personaer, et konsept basert på Karl Jungs teorier om menneskets bipolare vesen.

Det sies nemlig at ingen er utelukkende god eller ond, og menneskets Persona er den gode siden som vi vil vise fram til andre. Våre Skygger er på den annen side onde skapninger som består av menneskers hat og lidelse, og er som sådan også fiendene man skal bekjempe iløpet av spillets gang.

Her kommer de titulære Personaene i spill. Hver Persona har en eller flere ulike angrep som kan kalles på til enhver tid – noen er magiske, andre har positive eller negative effekter og enda noen denger løs med fysiske angrep. Samtlige fiender har sine sterke og svake sider, og der en gjeng med biller tåler spark og slag særs godt er dette ekstra effektivt når man støter på en krabbende hånd.

Skyggene er ikke særlig hyggelige.
Skyggene er ikke særlig hyggelige.

Det er som Pokémon, bare uten de søte og uskyldige monstrene.

Mesterlig design

Både Personaene og Skyggene er majestetiske og absurde skapninger, basert på alt fra mytologi til dyreraser. Noen av de første vennlige monstrene jeg rekrutterte til laget mitt var en klump med slim, en stygg, liten demon og en fe-aktig skapning.

Dette høres egentlig ikke så ille ut, men etterhvert som spillet går sin gang får man tilgang på stadig mer utskeiende vesener. En mørkeblå menneskekropp med elefanthode, dodraugen med tilhørende toalett, og en majestetisk, overvektig snømann i gull er bare noen av de man støter på, og disse er langt ifra de særeste. Til tider kan det hele nesten bli litt for sært for sitt eget beste, men man lærer seg å leve med det ganske fort.

Hvert eneste monster er dog designet med den ytterste selvtillit, og det er forfriskende å se utviklere med så kraftig integritet som her. Som et resultat er noen av de svakeste monstrene bare litt kjedelige mens de virkelig tøffe er fryktinngytende mastodonter som virkelig vekker ærefrykt i spilleren. Man får tilgang på flere monstre ettersom man vokser seg sterkere, og dette kan man kun gjøre ved å slåss mot Skyggene i TV-land.

Da har det seg heldigvis slik at en rekke ulike områder venter på deg i TV-verdenen, alle fylt fra topp til tå med fiender. Nye arenaer låses opp etterhvert som nye personer blir kidnappet, og alt fra middelalderslott til strippeklubber danner åstedene for spillets mange konfrontasjoner. Når det kommer til kampene er Persona 4 Golden tilnærmet likt det jevne japanske rollespillet, med noen få særegenheter.

Som bare et japansk rollespill kan

Bataljene er turbaserte av natur, men man kan kontrollere alt fra én til fire lagkamerater alt ettersom; fiender kan overraskes hvis man sniker seg innpå de bakfra, men de kan også får overtaket på deg om du ikke er forsiktig; lyn- og flammeangrep kastes ut i hytt og pine, men man må passe seg for fiender som reflekterer skaden tilbake mot deg.

La oss håpe de er svake for grønne spiraler.
La oss håpe de er svake for grønne spiraler.

Det er en slags dybde ved spillets mange systemer når man først setter seg inn i de, men samtidig er det altfor lett å bare denge løs på motstanderne til de svimer av uten å ofre dette en tanke.

Noe av det første man lærer seg er nemlig å fokusere på fiendenes svakheter – treffer man med et slikt angrep deiser de i bakken slik at du kan angripe på nytt uten å blunke. Om samtlige fiender ligger nede kan man iverksette et kraftig avslutningsangrep som automatisk påfører flerfoldige mengder med skade. Dette er en teknikk man lett kan utnytte.

Taktiske tilnærminger blir det med andre ord ikke så mye av, i det minste ikke i de vanlige slåsskampene. Sjefsfiendene krever derimot et langt mer strategisk utgangspunkt, og som et resultat kan overgangen fra de relativt enkle oppgjørene med de mindre monstrene være svært uhyggelig. Til å begynne med er derimot alt vanskelig og man ser seg ofte nødt til å løpe rundt og denge løs på fiender for å vokse seg sterkere før man går videre. Et stykke ut i spillet var jeg på den annen side så sterk at hvert eneste «vanlige» monster lot seg besire uten nevneverdige problemer.

Balanseproblemer til tross: Kampsystemet gjør nytten sin, og det å ta seg gjennom et av spillets totalt ti ulike områder blir aldri kjedelig, om enn noe repeterende. Personlig kunne jeg trave gjennom TV-en i flere timer i strekk uten å engang merke at tiden gikk, og Persona 4 Golden tar virkelig godt vare på gleden og mestringsfølelsen man får ved å nå nye nivåer og skaffe nye monstre.

Fra dag til dag

Det som derimot er spillets sanne drivkraft er den fabelaktige historien og de menneskene man treffer i Inaba. Straks man ankommer byen blir man kjent med en trio av interessante figurer, men denne vennekretsen utvider seg gradvis gjennom spillets gang til nærmere tjue ulike sosiale bånd. Man lærer klassekamerater å kjenne, ofrene man redder fra TV-land blir automatisk en del av redningsgruppen (gjengen du skal løse mordmysteriet sammen med), og selv på fritiden møter man nye individer som har sine egne historier å fortelle.

Det kan lønne seg å følge med på skolen barn.
Det kan lønne seg å følge med på skolen barn.

Hver dag i Inaba er nemlig delt opp i faser som man selv kontrollerer. På hverdagene går man på skolen hvor man lærer både nyttig og unyttig informasjon samtidig som spillfigurens kunnskap utvikles. Deretter kan man benytte resten av dagen til å delta i ulike fritidsaktiviteter, utforske byen, denge monstre i TV-en eller tilbringe tid sammen med en god venn.

Byen er på sin side ikke spesielt interessant, mer enn noe annet danner den kun et kjedelig bakteppe for handlingene som finner sted der og de menneskene man møter. Det er flere aktiviteter man kan ta del i, som for eksempel hagestell og insektfanging, men dette virker mer enn noe annet som påfyll til et allerede fullpakket spill.

Det er nemlig mye å gjøre og det virtuelle året man tilbringer i Inaba byr sjelden på kjedelige dager. Vita-versjonen har også en rekke nye arrangementer strødd utover som utvilsomt bidrar til å sprite opp bygdelivet fra uke til uke. Som en ekstra godbit får man også hilse på en helt ny person i denne utgaven av spillet og dette er et svært positivt tillegg.

Triviell trivsel

Det mest engasjerende aspektet ved Persona 4 er utvilsomt jaget etter sterkere sosiale lenker. For hver gang man er sammen med en bestemt person utvikler nemlig båndet til den personen seg, noe igjen fører en dypere forståelse av hver figur, men også til sterkere Personaer. Dette ble raskt en besettelse for min del, og jeg var klar på hvilke figurer jeg ville bli mer knyttet til og hvilke jeg kunne vente med.

Alvorlige temaer blir diskutert rundt middagsbordet.
Alvorlige temaer blir diskutert rundt middagsbordet.

Du blir spesielt godt belønnet hvis du er sammen med de andre medlemmene av redningsgruppen, og personlig gikk jeg straks i gang med å sjarmere en av mine kvinnelige motparter.

De ulike aktivitetene man utøver med figurene kan virke noe trivielle, men det er slik spillet er bygd opp, og de unike personlighetene danner et godt grunnlag for spennende og engasjerende situasjoner. For eksempel kan en handletur med Yukiko plutselig utvikle seg til en samtale om fremtiden og hvorvidt vi fremdeles vil være venner når hun drar sin vei.

Som en enkeltstående spiller blir man sterkt knyttet til de ulike personene. Man har tross alt delt nærmere et helt virtuelt år med de, et helt år med gode minner, triste stunder, inspirerende samtaler og hjertelige øyeblikk. Det skader heller ikke at spillets manus er skrevet med en herlig og leken hånd. Jeg kan nesten ikke huske sist et spill fikk meg til å le så mektig og genuint i et øyeblikk for å deretter sende meg inn i en dyp sorg bare timer senere.

Når spillet nærmer seg slutten etter sytti-åtti timer er det derfor med en følelse av melankoli svellende i brystet og et noe bittersøtt farvel man skrur av PlayStation Vita-en.

Gode minner.
Gode minner.

Konklusjon

Persona 4 Golden er et svært stilsikkert og velskapt rollespill som griper om deg fra første stund. Den lille byen Inaba kan virke som et kjedelig åsted for et japansk rollespill, men langt viktigere enn selve byen er de menneskene man møter og de forholdene man bygger til disse. Med godt over tjue ulike sosiale forhold å etablere og nærmere tre hundre dager å ta av er det mye å ta for seg og spillet bidrar også stadig med nye ting å gjøre.

Iløpet av årets gang mestrer man stadig mektigere krefter, man får tilgang på designmessig tøffere monstre og man utvikler sine sosiale bånd så langt det lar seg gjøre. Man gjør også lekser og lager lunsj, og det er et mirakel at det i det hele tatt fungerer. De mest trivielle aktiviteter blir heldigvis interessante når spilleren stadig blir belønnet, enten det er med faktiske nivåer, spennende historier eller dypere forståelse for et av universets mange aspekter.

Resultatmessig er Persona 4 Golden et fabelaktig og svært engasjerende rollespill. Hvorvidt du bør gå til innkjøp av Vita-utgaven hvis du allerede har spilt originalen kommer helt an på hvor mye du likte spillet den gang, men i mine øyne kan det umulig skade å besøke Inaba en gang til.

Persona 4 Golden er i salg for PlayStation Vita.

Vurdering


"Et av tidenes beste rollespill."

Persona 4: Golden Vita Vita 9/10 PS2 8/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 22. februar 2013
  • Plattform: PlayStation Vita
  • Utgiver: Square Enix
  • Utvikler: Atlus

Kommentarer (8)

Forsiden akkurat nå

Til toppen