Anmeldelse

PlayStation All-Stars Battle Royale

Bittersøt brudulje med noe av det beste fra Sonys sortiment.

Kratos, Big Daddy, Sly Cooper og Radec – alle de største stjernene er på plass når Sony byr opp til fest og offisielt tar opp kampen med Nintendos velkjente Super Smash-serie. PlayStation All-Stars Battle Royale er med det målet for øye et svært ukonvensjonelt slåssespill, hvor ferdigheter og heftige kombinasjonsangrep ikke alltid er viktig for å nyte spillet til det fulle, men allikevel essensielt om man ønsker å være best.

Sony har kokt sammen et spennende ensemble av spillikoner og artige referanser, blandet det sammen med alt som kan krype og gå av lisensiert materiale og krydret det hele med et kamp-system som gjør jobben. Resultatet er spennende, men det er samtidig en litt bittersøt opplevelse å spille PlayStation All-Stars Battle Royale.

Deng løs

Tjue ulike helter, hentet fra en rekke kjente og mindre kjente franchiser i Sonys sortiment har meldt seg til å tjenestegjøre blant SuperBot Entertainments utvalg av stjerner. Hver figur har sin egen historie i arkademodusen, og en kort introduksjonssekvens som forklarer hvorfor de havner i de situasjonene de gjør.

Monstre fra God of War invaderer Metropolis.
Monstre fra God of War invaderer Metropolis.

Eksempelvis er Uncharted-seriens Nathan Drake på leting etter den neste store skatten, mens Nariko fra Heavenly Sword er på en slags pilegrimsreise for å mestre sitt uhåndterlige sverd. Det er svært lette eventyr som skaper en syltynn kontekst for hver persons opptreden i spillet, og det fungerer helt greit til sitt bruk. Savnet etter en mer utspekulert fortelling som kunne vevd alle figurene sammen på en fornuftig måte er dog stort.

Likevel kastes man uten videre ut i kamper mot Daniel Fortesque og Raiden i Metropolis, som om dette skulle vært den mest naturlige ting i verden. Firkant, Trekant og Sirkel er dine prefererte angrepsmuligheter, og kombinasjonen av disse knappene og ulike vridninger med venstre stikke lar deg dra fram en rekke triks fra ermet. Hver eneste figur har et vell av unike angrep inspirert av deres respektive spillopptredener, og der Spike fra Ape Escape kan påkalle aper og kaste bananer har Ratchet & Clank et massivt arsenal av sprøe våpen og den selvsagte skiftenøkkelen.

Det er en fryd å oppdage og utføre nye angrep, og når man etterhvert føler at man behersker alle triksene en figur kan utføre er det en svært deilig følelse å slynge motstandere på tvers av digre arenaer, sjonglere en fiende i luften med kombinasjonsangrep og ikke minst ta rotta på de med velplasserte superangrep.

Fungerer godt sammen

Samtidig er ikke alle figurer like velutformede, og det blir rett og slett litt kjedelig å kontrollere treginger som Sweet Tooth eller overkompliserte figurer som maskotten Toro Inoue.

Fire ikoner fra fire vidt forskjellige spill.
Fire ikoner fra fire vidt forskjellige spill.

Andre figurer igjen føler jeg ikke passer inn i spillet i det hele tatt. Personer som Dante fra det kommende Devil May Cry-spillet er åpenbart bare inkludert som et markedsførings-knep og det er ikke godt å si hva utviklerne tenkte da de fant ut at to utgaver av Cole MacGrath kunne være en god idé, når denne plassen åpenbart kunne blitt fylt av en annen slåsskjempe. Slik sett blir tjue spillstjerner egentlig litt lite, og når man kjenner til potensialet i Sonys bibliotek, så vel som det faktum at andre slåssespill stiller med godt over tretti mann er dette ekstra surt.

Min klagesang til tross, figurutvalget i PlayStation All-Stars er generelt meget spennende, og utviklerne i SuperBot Entertainment har gjort en god jobb med å overføre samtlige personligheter, på kryss og tvers av en rekke sjangre og stiler, slik at de fungerer sammen. Den tegneserieaktige paletten er meget frisk, og figurer, så vel som arenaer og angrepsgjenstander, har gjennomgått den samme overgangen.

Resultatmessig er det alltid en fryd å denge Sackboy med Heihachi i Hades, og vice versa på Black Rock Stadium.

En vesentlig forskjell

Det har lenge blitt sagt at PlayStation All-Stars er en klone av Super Smash-spillene, men det er én vesentlig forskjell på de to merkevarene, og denne ene forskjellen gjør at Sonys tittel-kalas føles svært annerledes i praksis.

I PlayStation All-Stars er nemlig super-angrepene alfa og omega, og det er kun ved å bruke disse at man kan drepe sine motstandere og score poeng. I motsetning til Super Smash kan man nemlig ikke bli drept ved å bli slengt ut av banen eller kastet høyt nok opp i luften, og i stedet for å dele ut skadeprosent bygger man heller opp superangrepmåleren sin etterhvert som man denger løs på fienden.

When an unstoppable force meets an immovable object?
When an unstoppable force meets an immovable object?

Man har tre nivåer med eksponensielt tøffere og kraftigere angrep å velge mellom, og her tar spillet en taktisk vending. Skal man bruke nivå 1-angrepet og håpe at man treffer en fiende eller to, eller skal man vente litt lenger, denge noen flere konkurrenter og sikre seg tre-fire drap med nivå 3-angrepet? Hva man velger er helt opp til en selv, og disse valgene påvirker kampens gang drastisk.

Dette er en spennende mekanikk, for man kan aldri vite hva motstanderne planlegger, og spesielt når man utfordrer andre spillere blir det hele meget uforutsigbart. De datastyrte fiendene er litt mer medgjørlige og beveger seg sjelden eller aldri utenfor det første nivået.

Som en følge av dette fungerer kampene i arkademodusen godt som en opplæringsdel hvor man kan lære hver figur å kjenne, men utover dette bidrar den med svært lite. Hver person skal gjennom en god porsjon kamper, som hver og en føles litt for lang og litt vel forutsigbar, nettopp på grunn av det faktum at dette er datastyrte konkurrenter. Går man lei av rene kamper i arkaden kan man alltids prøve seg på en rekke generelle eller figur-spesifikke utfordringer, men også disse blir fort kjedelige.

Mer variasjon, takk!

Den virkelige moroa i PlayStation All-Stars oppstår først når man spiller mot ekte mennesker, og selv om dette også kan gjøres over nett er det gjerne i samme sakkosekk det blir mest moro. Opptil fire kumpaner kan denge løs på hverandre samtidig, og enten man spiller med en klokke som teller ned mot null eller med et begrenset antall liv blir disse duellene alltid spennende.

Nariko utviklet seg til å bli en av mine yndlingsfigurer i PlayStation All-Stars.
Nariko utviklet seg til å bli en av mine yndlingsfigurer i PlayStation All-Stars.

Ting kan snu og vende på seg når som helst – et nivå 3-angrep kan totalt utslette konkurrentene, eller man kan feile fullstendig med det selvsamme angrepet. Uforutsigbarheten er stor, og alt står og faller egentlig på ens egne (og motstandernes) ferdigheter. Kampsystemet er uansett svært enkelt og intutivt, og som nevnt innledningsvis er PlayStation All-Stars noe alle kan spille og fryde seg over.

Om man ikke skulle være noen stor fan av regelrette dengekamper har man derimot kommet til feil sted. Det er nemlig svært få variasjonsmuligheter å spore i spillet, og mangelen på ekstra moduser og utelukkelsen av muligheter for å forandre på kampkriteriene er noe skuffende, og i lengden kan nok PlayStation All-Stars bli litt for ensformig for sitt eget beste.

Konklusjon

Det er en noe bittersøt opplevelse å spille PlayStation All-Stars Battle Royale, for selv om det for all del er et godt spill, med en rekke spennende figurer, et artig kampsystem og en god helhetsfølelse, er det helt tydelig at noe mangler og at det massive potensialet spillet hadde ikke har blitt utnyttet til det fulle.

Med et utvalg av kjente og kjære figurer fra noen av Sonys mest interessante og unike franchiser samlet på ett brett er det lett å tenke at suksessoppskriften skriver seg selv, men dette er altså ikke noen selvfølge. Spillet er ikke spesielt underholdende når man spiller alene, variasjon er et fremmedord i PlayStation-land, ekstra modi er ikke-eksisterende og flere figurer kunne godt blitt byttet ut med mer minneverdige spillikoner.

Utviklerne i SuperBot Entertainment skal derimot ha skryt for å ha gjort noe eget med Sonys Super Smash-konkurrent. Kampsystemet er kløktig og intuitivt, og med personligheter som PaRappa, Fat Princess og Jak and Daxter, alle med unike angrep og bevegelsesmønstre, er det vanskelig å ikke la seg begeistre. Spesielt når man spiller med venner stiger underholdningsnivåene i taket, og i disse stundene er det lett å tilgi PlayStation All-Stars Battle Royale for dets mange feil og mangler.

PlayStation All-Stars Battle Royale lanseres for PlayStation 3 (testet) og PlayStation Vita den 21. november. Ved kjøp av PlayStation 3-versjonen får man automatisk tilgang på en kopi av Vita-utgaven, og de to versjonene kan også spille sammen på tvers av plattformene.

PlayStation All-Stars Battle Royale PS3 PS3 7/10 Vita

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 21. november 2012
  • Plattform: PlayStation 3
  • Utgiver: SCEE
  • Utvikler: SuperBot Entertainment

Kommentarer (11)

Forsiden akkurat nå

Til toppen