Anmeldelse Pokémon Platinum

Kanskje det beste spillet hittil

Game Freak tar vinnerformelen enda et lite skritt mot perfeksjon.

Det har etterhvert blitt tradisjon av det. Etter at Nintendo med noen års mellomrom gir ut «ekte» Pokémon-spill korter de ned ventetiden til neste gang med en forsiktig gjenskapning av fordums storhet. Vi har sett det før: Yellow, Emerald og Crystal avsluttet alle tre sin generasjon med lommemonstre for sin respektive håndholdt-variant. Derfor burde ingen bli overrasket over at også fjerde generasjon med Pokémon skulle få sin (tør jeg si det?) remiks.

Nå er den altså her, og noen store overraskelser dukker det ikke opp. Nintendo vet at Pokémon er big business. Du kødder ikke med big business.

Pokémon har vært seg selv likt siden farsotten tok tak for det som for oss nordboere etterhvert begynner å nærme seg ti år siden. Hvis du mot all formodning ikke skulle vite hva det handler om, snakker vi om en uslåelig blanding av japansk rollespill og samlemani satt i et så lettfattelig system at selv mor kan mestre det.

Hvis du fortsatt lurer

Du styrer en gutt eller jente hvis store mål i livet er å bli den beste Pokémontreneren. For å klare det må du fange og trene dine utvalgte småbeist slik at du kan bekjempe stadig sterkere motstandere. Til å begynne med kan du bare bevege deg innenfor et begrenset område, men etterhvert som du kjemper deg gjennom spillets treningssentre får du tilgang på spesialferdigheter som åpner en stadig større del av kartet. Etter 15-20 timer med spilling har du sannsynligvis kommet deg helskinnet gjennom historiemodusen og fått navnet ditt i den forjette Pokémon-ligaen, men du kan fort kaste bort et tresifret antall timer hvis du insisterer på å få med deg alt spillet har å by på.

Selve kampene er turbaserte. Du velger mellom opptil seks Pokémoner av et utvalg på flere hundre som hver har fire forskjellige angrep. Angrepene faller i ulike kategorier, og hver Pokémon har sine styrker og svakheter. Det høres kanskje uoversiktlig ut, men måten utvikleren Game Freak har løst problemet på forklarer mye av suksessen til spillserien.

Pokémonene er delt inn i ulike grupper som tar utgangspunkt i de klassiske elementene slik at det meste kan forklares med sunn fornuft. Vann fungerer spesielt bra mot Pokémoner av ildtypen, men fungerer dårlig mot gress. Samtidig må vann passe seg for strøm, som også er effektivt mot flyvende pokémoner. Vi snakker kort fortalt om en litt mer avansert versjon av stein-saks-papir.

Lite nytt

Nyvinningene kan imidlertid listes opp på én hånd. Du befinner deg fortsatt i Sinnoh-området, følger den samme historien og kjemper stort sett mot de samme Pokémonene. Maskotene Dialga og Palkia er byttet ut med Giratina, som var tilgjengelig i både Diamond og Pearl, men her finnes i ny form. Giratina har i tillegg sin egen hule, en forvridd verden der fysikkens lover ikke gjelder.

Som eksperiment fungerer den nye hulen utmerket, men i og med at du fullfører den på 15 minutter snakker vi ikke om all verdens valuta for pengene. Platinum har imidlertid litt mer å by på. Grafikken har fått en smakfull oppdatering over hele linjen, treningssentrene har blitt ommøblert, Battle Frontier er tilbake og Wi-Fi-mulighetene har blitt utvidet. Nå kan du ta opp kampene dine og møte opptil 19 venner på Wi-Fi Plaza for skjemt og alvor.

Ellers er det meste som før. Pokédexene for Diamond og Pearl er slått sammen, noe som i realiteten betyr at du kan fange enda flere små krabater en vanlig. Det totale nummeret er 210, hvis vi trekker fra noen hemmelige undertegnede ikke har sett snurten av, et tall som nok kan føre til at dine unge håpefulle blir våte i buksa for første gang. Og det skorter heller ikke på variasjonen.

Fiksjon for klasserommet

Det er en kjennsgjerning at mange lærere river seg i håret fordi skole og lekser blir tilsidesatt i en stadig mer interaktiv verden. Hvis du, lærer eller ei, lurer på hva som har gått galt trenger du ikke å se lenger enn til nærmeste Pokémon-spill. Selv om spillene er reinspikka fiksjon bygger de likevel en verden med et biologisk mangfold som ikke står til side for barneskolepensum. Vi snakker lek og lær som visker ut grensen mellom de to begrepene på en måte som bare de aller beste lærerne klarer.

Mens et dypdykk i Sinnohs biologi gir oppløftende resultater, må man fortsatt spørre seg hvorvidt dette berettiger timesluket Game Freak legger opp til. Selve historien spillet forteller holder ikke den samme høye kvaliteten som mytologien, og i den grad man skal ta spill seriøst som noe mer enn enkel tidtrøyte, må man kanskje ta for seg figurer som karakterer. Her lever ikke noen av Pokémon-spillene opp til kriteriene for god historiefortelling, men det er enkelt å si at det heller ikke er meningen.

For i første rekke handler Pokémon om delte opplevelser. Spillet får deg til å knytte bånd, uten bruk av overdreven vold, men med de enkleste audiovisuelle virkemidler. Det viser mye av den iboende kraften som ligger i spillmediet, og om det ikke tapper den fullt ut slik at vi kan snakke om et kunstverk av et spill, er det samtidig et av de fremste eksemplene på at spill kanskje ikke trenger å være kunst. Det er nok at de bidrar til at vi kan møte andre, kommunisere med dem, og høste gode felles erfaringer.

Konklusjon

Pokémonspillene er et av de mest interessante eksemplene på hva spillmediet kan tilby, og Platinum er sannsynligvis det beste spillet hittil. Om du aldri har spilt et Pokémonspill vet du hva du har å gjøre. Hvis du har brukt hundrevis av timer på spillene, og ikke har noe imot å bruke noen hundre timer til kommer jeg med en soleklar anbefaling.

Om du derimot har spilt spillene før, og de enten ikke falt i smak eller du føler at du ikke har alt for mange timer å avse, er det kanskje bedre å vente til neste gang.

Diskuter artikkelen i forumet

Pokémon Platinum DS DS 7/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 22. mai 2009
  • Plattform: Nintendo DS
  • Utgiver: Nintendo
  • Utvikler: Game Freak

Forsiden akkurat nå

Til toppen