Anmeldelse

Knusktørt og pilråttent

Kan spillet matche spenningen i den noe utdaterte TV-serien?

Prison Break er historie som TV-serie, og det begynner å bli en del år siden den første sesongen gikk her til lands. Serien var kanskje ikke tidenes bragd innen TV-underholdning, men den hadde i hvert fall stedvis spenning. Her var man mestere til å få folk til å henge med videre. For min del holdt det med første sesong, og etter det jeg har hørt om de påfølgende var det kanskje like greit.

Velkommen til Fox River.
Velkommen til Fox River.

Den spede start

Nå er det slik at spillet Prison Break: The Conspiracy også henter handlingen fra tidlig i serien. Du spiller som Tom Paxton, en agent for The Company som sendes inn i Fox River-fengselet for å finne ut hva pokker denne Michael Schofield holder på med. Uten å avsløre for mye fikk jo The Company trikset det til slik at Michaels bror, Lincoln Burrows, ble dømt til døden for drapet på den amerikanske visepresidenten. Som de fleste vet har Schofield fikset seg inn i fengselet for å rømme sammen med Burrows.

Allerede her begynner egentlig spillets problemer å åpenbare seg. De aller fleste vet jo alt som har skjedd og skal skje, og da er det å drive en etterforskning på akkurat dette helt bak mål. Spillet skulle kommet med en hammer du kunne påført deg selv hukommelsestap med, for slik historien er bygd opp nå får du nesten ingenting ut av Prison Break: The Conspiracy når det kommer til det som definerte serien: ekstrem spenning. Da er det et paradoks at det øvrige gameplayelementene nesten utelukker nye publikummere, for dette er definitivt et spill med mangler bare fansen kan nærme seg å tilgi.

Som Tom Paxton er det grovt skissert to ting du kan gjøre i fengselet. Slåss med tørre nevene eller liste deg rundt i mørke kriker og kroker. Begge delene er ganske banalt ensformig og stort sett forutsigbart, pulsen makter bare en sjelden gang å slå litt hurtigere enn hvilepuls – det er slett ikke bra nok. Ja, og vår venn Tom er forresten glad i å «notere» alt han ser og opplever i en diktafon (!), gjerne mens han står like ved knivskarpe vakter og medfanger. Blir akkurat det avslørt? Selvsagt ikke.

Kjenner du igjen denne fyren?
Kjenner du igjen denne fyren?

Snikingen er egentlig det aller viktigste elementet. Hele spillet bygger nemlig på at du skal bryte deg inn i kjøkken og sykestuer for å finne gjenstander andre fanger har bedt deg om. Gjerne i bytte mot informasjon eller andre gjenstander. Det er et tankekors for Fox River hvor enkelt det er å finne veien rundt på strengt ulovlig områder i fengselet, og det er rart at Schofield bruker så utrolig lang tid (og mye energi) på sin mesterplan.

Paxton farter nemlig rundt som om dette skulle vært hans egen fornøyelsespark, snikingen blir et billig og nesten parodisk skall for å skape en illusjon av at dette faktisk er et fengsel. Når du sniker virker det ikke som om lysforhold eller lyd har noe som helst å si. Så lenge du holder et øye med det meget hendige minikartet er du alltid på trygg grunn. Videre gjør en fokusknapp at du alltid vet nøyaktig hvor du må gå for å finne gjenstanden du er på utkikk etter, akk så simpelt. Vakter er det mange av, men det virker som om de må levere inn øyne og ører hver morgen når de ankommer jobben. Enten du sniker, løper eller klatrer skal det svært mye til for at fengselspersonellet oppdager deg. Jeg opplevde faktisk å gå rett forbi «fiender» uten at de enset mitt nærvær, snakk om å ha sløvede sanser!

Da hjelper det heller ikke mye at alt som skjer i disse snikeseksjonene er uhyre forutsigbart. Du må finne veien til usynlige punkter før vakter svært hendig forsvinner fra sine posisjoner. Da kan du for eksempel klatre over et gjerde og gå inn en dør der fanger ikke har noe som helst å gjøre.

Klatremus på tur.
Klatremus på tur.

Flyveledere

Ved å bruke det nevnte minikartet åpenbarer det seg hvordan vaktene nærmest baner en klar rute for deg i miljøene, slik at du bare kan spasere omkring. Ok, noen plasser må du rulle fra en dørkarm til en annen – men dette trikset er så utrolig bra at selv om vakten står én meter unna og nistirrer på døråpningen, så ser han deg ikke. Hvem sa at usynlighetsteknologi tilhørte den fjerne fremtid? Om du først blir tatt er straffen minimal, det sørger hyppige sjekkpunkter for. Og hvorfor er spillet så ofte over bare du blir sett? Gi oss muligheten til å kverke vaktpakket en gang i blant, da!

Et lite element til er selvsagt obligatorisk i et slikt spill: klatring. Områder du kan klatre på er klart merket med en høyst synlig gulfarge, og det er bare å trykke på en knapp når du nærmer deg disse områdene så går det meste av seg selv. Prison Break: The Conspiracy er nemlig himmeriket for de som elsker halvhjertede kontekstsensitive løsninger. Klatringen løser litt opp, spesielt med tanke på det ellers slappe brettdesignet, men også her uteblir spenningene – og ikke minst bruken av egne ferdigheter.

Hjernen får altså stort sett ligge i dvale spillet gjennom. Man forsøker å bryte opp i dette med litt dirking av låser, og jeg liker tokameraproduksjonen med fokus på lås og innkommende vakt i disse sekvensene. Da er det synd at selve dirkingen er som å puste inn og, hold deg fast, ut igjen. Jeg er litt usikker hva som har vært målgruppen til utvikler Zootfly. Hodeløse kyllinger, kanskje?

Paxton elsker å snakke i diktafon. Hadde den vel i stumpen da han ble satt inn.
Paxton elsker å snakke i diktafon. Hadde den vel i stumpen da han ble satt inn.

Helt ut av det blå har utvikleren funnet det smart å krydre med litt snodig action også. Hvem vil vel ikke bli belønnet med å bli stukket i brystet med en gigantisk sprøyte etter endt oppdrag? Jeg kan formelig høre dere skrike «meg, meg meg!». Dette eksempelet, der en fyr plutselig dukker opp og stikker deg i en mellomsekvens, er fulgt opp med én av spillets store signaturscener. Her skal du løpe gjennom en gang mens du, på mer eller mindre tilfeldige punkter, skal trykke inn en knapp. En såkalt «Quick Time Event» har aldri vært gjort kjipere. Man makter ikke engang å koble mektige manøvre med den kjipe trykkingen, og da kunne man like gjerne latt være.

En liten fotnote til akkurat dette er at trykkingen er enda mer uinspirert på PC, mus og tastatur passer ikke spesielt godt til denne typen spillelementer – i hvert fall når vi snakker om Prison Break. En grei løsning må da være å bruke en klassisk kontroller også på den konsollpregede PC-utgaven.

Tørre never

Ved siden av det å luske rundt, består gameplayet av å slåss. Du har kanskje fått inntrykk av at snikingen er simpel, vel i dette spillet er man i hvert fall konsekvente: slåssingen ligger i akkurat det samme sjiktet. Kampene består av en kombinasjon av raske og harde slag, samt blokkering og unnahopping. Det er omtrent så kjedelig og sterilt som det høres ut. Min taktikk slår i hvert fall aldri feil. Et par raske slag, en blokk, et hardt og et par raske. Da er fienden i ørska, og du må selvsagt trykke på en knapp for å «avslutte» fienden på småbrutalt vis.

Gummimannen Michael Schofield.
Gummimannen Michael Schofield.

Du kan løfte jern og bokse på sandsekker for å få bedre styrke, men jeg vet ikke om måten slåssingen er bygd opp på i det hele tatt forsvarer slik tidsbruk. Selv om du «må» slåss av og til for å komme deg videre i dette spillet er det verken moro eller spesielt vanskelig – og du må nesten tro meg på at monoton boksing eller løfting av vekter ikke er mer interessant. Litt ekstra styrke kan kanskje være hendig innimellom, men du behøver neppe å ta av når det gjelder trening og deltagelse i ulovlige slåssturneringer i fengselet.

Flerspillerdelen er også knyttet opp mot det å slåss, man kan gå én mot én med de ulike kjendisene fra spillet. Akkurat det er omtrent like interessant som i enspillerdelen. Jeg drikker heller maling enn å invitere en kompis til hygge med «Versus» i Prison Break – og la det være klart: maling er ikke min favorittcocktail.

Også visuelt er skrytelisten ganske kort. Fengselet er i hvert fall ok gjenskapt fra TV-serien, og settingen er i utgangspunktet helt kurant. Om du ser på stillbilder fra spillet ser det ut som om flere av de kjente personene er perfekt gjenskapt. Vel, det er forskjell på bilder og det endelige produktet. Det virker nemlig som om alle går rundt med gummimasker på seg, slike man raner banker med. Ansiktene viser ingen følelser under de tamme dialogene – da hjelper det ikke at stemmegivningen er så uinspirert at en papegøye garantert kunne gjort jobben for samtlige i persongalleriet. Animasjonene er også relativt dukkeaktig. Stivheten og de brå bevegelsene minner mest om det figurene i Playmobil ville funnet på om de fikk livets gave.

Hypp på litt slåssing?
Hypp på litt slåssing?

Konklusjon

Prison Break: The Conspiracy burde aldri blitt en realitet. Beklager, men det er bare å si det rett ut. Spillet faller mellom alle stoler det forsøker å sette seg på, og ender opp som en gigantisk klisjésamling brent på DVD-plate. Utvikleren har forsøkt å skape en sitrende blanding av nevekamp og sniking, men i The Conspiracy er alt dørgende kjedelige arbeidsoppgaver. Bedre blir det ikke at den allerede velkjente historien blir fortalt i bruddstykker gjennom øynene på det som er en platt og uinteressant hovedperson. Nei, vent heller på Splinter Cell: Conviction, da slipper du å kaste gode penger rett i dass.

Vurdering

Prison Break: The Conspiracy

Prison Break: The Conspiracy PS3 PS3 2/10 Windows 2/10 X360

Spesifikasjoner

  • Lanseringsdato: 26. mars 2010
  • Plattform: PlayStation 3
  • Sjanger: Action, Eventyr
  • PEGI: 16+
  • Utgiver: Deep Silver
  • Utvikler: Zootfly

Beste priser

Vurdering

Windows
Svært dårlig

Prison Break: The Conspiracy Windows Windows 2/10 PS3 2/10 X360

Spesifikasjoner

  • Lanseringsdato: 26. mars 2010
  • Plattform: Windows
  • Sjanger: Action, Eventyr
  • PEGI: 16+
  • Utgiver: Deep Silver
  • Utvikler: Zootfly

Beste priser

Prison Break: The Conspiracy X360 X360 PS3 Windows

Spesifikasjoner

  • Lanseringsdato: 26. mars 2010
  • Plattform: Xbox 360
  • Sjanger: Eventyr
  • PEGI: 16+
  • Utgiver: Deep Silver
  • Utvikler: Zootfly

Beste priser

Kommentarer (29)

Forsiden akkurat nå

Dette gjør brukerne nå

Alle brukere
Til toppen