Anmeldelse Rhythm Paradise

Rytmisk glede

Gloria Estafan hadde rett. «The rhythm's gonna get you» før eller seinere.

Utviklerne bak Warioware-serien og den ekstremt populære japanske pop-vokalisten/produsenten/komponisten Tsunku, har tidligere har samarbeidet om rytmespill til arkadehaller og til Game Boy Advance. I fjor sommer slapp de ut et spill til DS som fikk nærmere en halvannen million japanske kontorarbeidere til å gjøre rare grimaser og frenetiske håndbevegelser på t-banen. Rhythm Paradise, som spillet blir hetende i Europa, er endelig klart for det vestlige markedet. Blir det like populær her?

Variasjon fryder

Forestill deg hvordan du selv blir seende ut der du står, fylt av frustrasjon konsentrasjon, med DS-pennen i handa, sveiper, trykker og gjør umulige bevegelser på DS-konsollens trykksensitive skjerm i takt til en udefinerbar rytme. Enda bedre, forestill deg hvordan andre som står og ser på deg vil oppfatte deg. Og hvem sa at Nintendo ikke lenger eide humor.

Rhythm Paradise består av en horde supersøte minispill med en distinkt, simpel retropreget visuell stil, hvor du i takt med den sære, fengende og gimmick-aktige musikken blant annet skal hjelpe en gartner med å luke grønnsaker, dirigere et tremannskor, fotografere racerbiler, lage kjærlighetsbrygg i et laboratorium, bearbeide bolter på samlebånd, synkronsvømme med delfiner, få et troll til å spise egg, påskeøystatuer til å besynge måker, krypdyr til å flørte og aper til å klappe for pop-stjerner. Totalt er det over femti av disse fantasifulle spillene, hvert med sitt unike innslag av pussige figurer og begivenheter. Man holder DS-en som ei bok, og lærer gjennom en kjapp opplæringssekvens hva slags bevegelser man skal gjøre med stylusen til de rytmiske låtene.

Holde rytmen rett i handa

All denne galskapen er forøvrig bare et bakteppe for det minispillene egentlig handler om, nemlig å holde takt med rytmen og reagere på animasjonene. Som i Patapon-spillene til Sony er det mulig i selve minispillene å treffe notene og tempoet gjennom helbommerter, halvbommerter eller full klaff. Hver sekvens varer gjerne et par minutter, og du blir således gradert med sølv- eller gullrammer etter hvor bra du klarte å holde rytmen gjennom minispillet. Har du opptil flere helbommerter må du regne å spille gjennom sekvensen på nytt. Klarer du å karre deg til medalje låser du opp enda flere minispill å leke deg med.

Et av de mest minneverdige minispillene er ett hvor du styrer en karatemester som sparker og slår flyvende objekter i det du trykker eller sveiper på den trykksensitive skjermen. Et annet er en sekvens der du befinner deg på en slags DJ-skole og hvor du ’scratcher’ en LP-plate til læremesterens kommandoer «Break, come on, ooh/scratch-oh hey!».

Du skjønner imidlertid fort at disse minispillene egentlig bare er trening for de såkalte «remix»-stadiene ved hvert kapittels slutt. For hvert fjerde opplåste minispill kommer et femte som slår sammen elementer fra de foregående fire til et nytt musikkspor med nye animasjoner. Her er både tempoet og vanskelighetsgraden skrudd opp. Og står du fast her, ja da må du bare gå tilbake og perfeksjonere deg på de spillene du ikke får ordentlig til.

Dynamikken mellom intensitet og mestringsfølelse er velbalansert, men noen ganger er det unødvendig vanskelig å få til det du ønsker. Ikke bare må man omstille seg på direkten fra de rytmene man allerede sitter inne med. Det føles også temmelig urettferdig at man ikke kan få øve på akkurat den sekvensen i remixen man sliter med, men må i stedet ta til takke med å øve på originalsekvensen som riktignok ligner utøvelsesmessig men ikke rytmisk.

I tillegg savnes det, paradoksalt nok som det høres ut, noe mer variasjon. De fleste minispillene føles egentlige bare som en variant av et tidligere, med andre figurer og animasjoner, men med samme tempo og stylusbevegelser. Spesielt spillene der du skal synge i kor eller handle synkront med ei gruppe oppleves kliss likt. Tap, Tap, Sveip. Repeter.

Et must med hodetelefoner

Som med alle rytmespill er du avhengig å kunne høre musikken eller lyden mens du spiller. Animasjonene hjelper noe til for å gi deg et indikat på når du skal gjøre stylus-bevegelser, men hodetelefoner er nesten et must hvis du sitter på buss, fly eller i andre offentlige rom. Dette er ikke bare for din egen nøyaktighets del – jeg opplever selv at det ofte kan nesten være lettere å lukke øynene og gjøre bevegelser med stylusen i det man lytter til låtene og tramper takten. Men ikke minst for alle rundt deg, som ikke er like oppslukt i spillet, blir de repeterende rytmene grassalt irriterende i lengden.

Jeg vedkjenner at dette nødvendigvis ikke bare er et problem for Rhythm Paradise, i og med at lydkvaliteten på DS-en i seg selv er begrenset, men for et rytmespill blir dette noe ille. Sangene, på tross av alle slags joviale humørfylte beats, blir derfor noe sprakete, diskanttunge og slitne i øra på akkurat denne anmelderen.

Slik jeg har beskrevet det til nå – femti minispill á to-tre minutter – er det lett å forstå at Rhythm Paradise er en rimelig kortlevd fornøyelse. Er du skikkelig god på minispillene kan du imidlertid bli utfordret til å prøve å oppnå en slags hjerte-medalje. I disse sekvensene må du selvfølgelig treffe alle rytmene helt perfekt, og i tillegg er vanskelighetsgraden skrudd ørlite grann opp. Vær oppmerksom på at du bare får ett forsøk om gangen. Klarer du å spolere sjansen din må du bare vente til neste gang du blir utfordret.

Belønningen du får for denne medaljen kan være å låse opp en mengde variasjoner av de forskjellig favorittminispillene, som ugraderte eller endeløse spillerunder, samt diverse andre spilloppmakerier som gitarleksjoner basert på et gitarminispill, sanger til jukeboksen din eller bakgrunnsinfo om figurene i spillet. Dette ekstramateriellet føles noe påklistret, mest bare som en ettertanke og påvirker ikke den totale spilleopplevelsen sånn sett. Likevel, det er alltids koselig å bli belønnet for gode prestasjoner. Og i det minste har du skryterettigheter overfor kompiser. Bra at Nintendo endelig har skjønt dette.

Konklusjon

Rhythm Paradise har en lun grafisk presentasjon, og en spillmekanikk som utnytter DS-konsollens egenart. Som rytmespill er spillet nøyaktig og godt utført – hvis du bommer på rytmene har du bare deg selv å takke – men kan tidvis føles urettferdig krevende. Det er også et spill i en nisjesjanger som ikke nødvendigvis er for alle. Rhythm Paradise er mer likt Elite Beat Agents enn Guitar Hero: On Tour i sin enkle, japansk-søte utførelse, og det i seg selv kan gjøre spillet både unikt og lett tilgjengelig for noen, og avskrekkende for andre. De som likevel velger å plukke opp Rhythm Paradise vil finne et gullkorn som inspirerer til rytmisk glede – i hvert fall for noen timer man trenger å slå i hjel.

Rhythm Paradise kommer i salg for DS torsdag 30. april.

Diskuter artikkelen på forumet

Rhythm Paradise DS DS 7/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 1. mai 2009
  • Plattform: Nintendo DS
  • Utgiver: Nintendo
  • Utvikler: Nintendo

Forsiden akkurat nå

Til toppen