Anmeldelse

Rise of the Triad

Noe godt, noe gammelt.

Rise of the Triad: Dark War var et fantastisk skytespill da det kom i 1994. Det var både innovativt, annerledes og på mange måter et absurd spill. Et godt eksempel på dette er at du ved å plukke opp en spesifikk bonus ble forvandlet til en hund, som løp fort og bet ihjel hvem det måtte være.

Spillutvikler Interceptor Entertainment har laget spillet på nytt, og kledd det i en tidsriktig drakt, men beholdt alt det gamle spillet hadde. De har holdt spillet tro mot hvordan skytespillene var i de gode, gamle dagene.

For de var annerledes enn dagens spillere er vant til. Spill som Quake, Unreal og Rise of the Triad er spill der man løper fort, hopper høyt og ikke kan sette seg i dekning bak en vegg. Du må være lynrask med siktingen for å greie å treffe motstanderen, og de mange skytekampene består mange ganger i å hoppe vilt og sende rakett etter rakett mot fienden helt til en dør.

Combo!
Combo!

Gørrete kaos

Det samme kan til dels sies om enspillerdelen til den nye versjonen av spillet. Her tar man rollen som en av medlemmene i H.U.N.T, en gruppe spesialsoldater som sendes til en øy for å rydde opp i situasjonen der.

Man starter historien ved å velge en figur i gruppen. De har alle ulike egenskaper, noen tåler mer skade mens en annen beveger seg veldig fort. Etter en morsom, tegneseriebasert videosnutt kastes man rett i det.

Farten er det første du vil merke. Du løper umennesklig raskt, og du hopper høyt. Tempoet tar litt tid å bli vant til, men når det først sitter er det veldig tilfredsstillende. Brettene er laget etter orginalspillet, og er lineære, men samtidig ganske åpne. Det er hemmelige områder å finne på hvert nivå, mynter å samle inn og brytere som må finnes for å åpne stengte dører. En viss form for utforsking må til, spesielt om du vil finne alle hemmelighetene. Nivådesignet er generelt sett ganske bra, men varierer litt i kvalitet. Noen brett er spennende og utfordrende, mens andre er litt mer trauste og rett fram.

Du starter spillet med en pistol. Etter cirka 30 sekunder får du fatt på din første rakettkaster. Da skjønner du hvorfor spillet kalles absurd og blodig. Fiendene bokstavelig talt eksploderer i en kakofoni av blod, gørr og involler. Det er så overdådig gørrete at man kan nesten ikke annet enn å humre for seg selv. Blodet spruter, lemmer flyr og øyeballer fester seg på spillskjermen din. Rise of the Triads er ikke et spill for sarte sjeler.

Varmt nok badevann det her.
Varmt nok badevann det her.

Hopp og sprett

De vanlige fiendene du møter på er sjelden noe problem, da du til enhver tid har rikelig tilgang på kraftige skytevåpen. I tillegg til nevnte rakettkaster, som er helt vanlig, kan du få våpen som skyter en vegg med flammer som brenner alt den treffer. Du får også flere variasjoner av rakettkastere, og du kan bli til en hund, kan plukke opp bonusen God Mode, slå ihjel eller skyte med Excalibat eller plukke opp en trolmannstav som skyter lyn.

Våpenutvalget bidrar til den absurde, komiske og gale underholdningen spillet tilbyr. Du sparer ikke på rakettene i Rise of the Triad, de er plassert der for å brukes på helt ordinære fiender. Nivåene du beveger deg igjennom kan imidlertid føles litt tomme til tider. Jeg hadde gjerne sett enda flere fiender å bruke rakettene på, og litt mindre løping i tomme områder.

Et annet element jeg ikke liker i enspillerdelen, er de mange hoppeutfordringene du får. I tillegg til all skytingen og sprengningen møter du også på flere miljøutfordringer, med snurrende knivstativ som beveger seg, flammekuler fra vegg og gulv, og sjøer med lava som må forseres via små, roterende plattformer.

Spillet er helt klart ikke laget for dette, og de er stort sett alltid bare en irritasjon. Legg til at det er sjekkpunktlagring, hvor lagrepunktene gjerne er spredd et godt stykke fra hverandre, slik at du må gå gjennom de grufulle utfordringene gang på gang.

Et godt eksempel er et nivå i spillet der du skal forsere en rekke brannhindringer. Her må du dukke unna flammekuler, kniver i gulvet og forsere en rekke lavapytter ved hjelp av flyvende, bevegende runde plattformer. Det er mildt sagt vanskelig, og du kommer med ganske stor sikkerhet til å feile. Om du har greid både to, tre og fire av disse utfordringene og så dør, kastes du tilbake til start, med intet annet valg enn å gjøre alt sammen på nytt. Bare for å feile igjen, igjen, og igjen. Du skjønner sikkert tegninga nå.

Fulle raketter er morsomt!
Fulle raketter er morsomt!

Morsomt på nett

Disse sekvensene er veldig lite tilgivende, og irriterer mer enn de gleder. Jeg spiller ikke Rise of the Triad for å hoppe og sprette, jeg gjør det for å skyte raketter og sprenge ting i fillebiter. I slike øyeblikk er det deilig at utvikleren har tatt med seg de gamle juksekodene i nyversjonen. Via konsollen i spillet skriver man inn kommandoer, og vips så flyr man rundt og er udødelig. Man får naturlig nok ikke registrert poengsum på brett der man jukser, men det gjør ingenting. Poenget er å ha det moro.

Der kommer flerspillerdelen inn som et friskt pust. Denne er også tro til originalen. Det er kaos, og raketter fyker overalt- Andre figurer hopper og spretter både foran, bak, over og under deg, og du vet sjelden hvem som skjøt deg fra hvor. Det er herlig, ukomplisert moro i et veldig høyt tempo.

Et knippe kamper der jeg får juling.

Nøkkelen til å vinne, eller i det minste få noen plusspoeng under kampene, er å vite hvor du plukker opp de beste våpenene. En hovedregel er at har du ikke rakettkaster av en sort, er du død. Det er ikke all verdens av kart å velge i, og tre spillmodi er tilgjengelig per nå. Disse er «deathmatch», «team deathmatch» og «capture the flag». Det originale Rise of the Triad var forresten det første spillet til å inkludere «capture the flag».

Flerspilleren har også kun fem ulike kart å velge i, dermed er det ikke all verdens utvalg per idag. Utvikleren har derimot lovet gratis nedlastbart innhold, samt at de også skal åpne for brukerlagde kart. Mer innhold er dermed på vei, men per nå er det litt tynt.

Nok blod og gørr for en stund.
Nok blod og gørr for en stund.

Konklusjon

Rise of the Triad gir akkurat det man forventer av et spill med dette navnet. Blod, gørr og en hel haug med eksplosjoner. Enspillerdelen varierer i kvalitet og underholdningsnivå. Noen brett er morsomme og byr på mange heftige kamper. Andre steder kjennes det tomt og kjedelig. Den absurde humoren sitter løst gjennom hele spillet, både i dialog og det visuelle.

Grafikken er grei. Figurene er derimot langt fra de mest detaljerte som er laget, og dette er ikke et grafikkmonster som for eksempel Crysis eller Battlefield. Lyden i spillet er bedre, spesielt musikken passer som hånd i hanske til det man ser på skjermen.

Fornøyelsen dras ned av lagringspunktene, som er spredt altfor langt fra hverandre. Dette gjør at man ofte må gjøre kjedelige hopp- og forseringsutfordringer om igjen. Dette er et skytespill, og plattforminnslag som dette fungerer dårlig.

I full fyr.
I full fyr.

Flerspilleren fungerer derimot veldig bra, og kan til tider være ustyrtelig morsom. Alt foregår i et skyhøyt tempo, ulikt alt annet av populære skytespill som kommer nå om dagen. Raketter, eksplosjoner, brannvegger og bitende hunder samles på trange plasser i en kaotisk symfoni. Få kart og valgmuligheter gjør det likevel litt monotont, og spillet vil ha godt av mer innhold her.

Rise of the Triad er en god nyversjon av den gamle klassikeren. Utvikleren har greid å beholde det som gjorde spillet unikt i sin tid, uten å sette så mange begrensninger for seg selv. Dette er nok ikke et spill for hvem som helst, men for de som liker denne typen skytespill, er Rise of the Triad et blinkskudd.

Vurdering


Rise of the Triad Windows Windows 7/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 31. juli 2013
  • Plattform: Windows
  • Utgiver: Apogee Software, LCC
  • Utvikler: Interceptor Entertainment

Kommentarer (24)

Forsiden akkurat nå

Til toppen