Anmeldelse

Sanctum 2

Traurig tårnforsvar i førsteperson.

Tårnforsvar er en sjanger som i seg selv aldri ble riktig stor, men som likevel har oppnådd en viss popularitet takket være modifikasjoner som i sin tid ble skapt for Warcraft III og Age of Empires II. Her skal man sette opp en så innviklet labyrint som mulig for å holde fiendene unna det helligste hellige, nemlig basen ens. Det at hvert tårn har ulike styrker og svakheter, samt det faktum at fiendene blir stadig hissigere i sitt angrepsforsøk kan ofte føre til svært taktiske og strategiske oppgjør.

Der Anomaly-serien har prøvd å snu konseptet på hodet inkluderer Sanctum 2 flere forskjellige sjangere for å skape et unikt blandingsprodukt. Resultatet er et ambisiøst, men til tider direkte kjedelig spill.

Uinspirert og overfladisk

Sanctum 2 er som sin direkte forgjenger en blanding av tårnforsvar og førstepersons skyting. Hvert av spillets seksten brett består av to faser, én hvor man setter opp vegger og tårn som til sammen skal stoppe så mange monstre som overhodet mulig på egenhånd, og én hvor fiendene strømmer til og man selv får ta del i forsvarsarbeidet.

I rollen som en av spillets fire hovedpersoner må man skyte løs på insektlignende romvesen som stadig strømmer til. Dette er vesener som på et eller annet vis passer inn i spillets overfladiske og uinspirerte univers som man uten forvarsel kastes inn, i den tro at man vet hva som skjer. Det lille som er av historiesekvenser blir fortalt gjennom korte tegneserieruter før hvert oppdrag, og det er lite eller ingen sans og samling bak det hele.

Brettene man får bryne seg på ser derimot svært pene ut, og midt oppi alt vissvasset er det gledelig å se ørsmå detaljer som for eksempel en liten terrasse med to stoler og et bord, plassert høyt over slagmarken – et aldri så lite tegn på at det faktisk lever folk her, sett bort ifra figurene man kontrollerer.

Forskjellige evner

Det er derimot disse fire kumpanene og deres evner som står i fokus. Hver figur har en egen spillestil basert på det våpenet de bærer, og én av de kan for eksempel utføre et dobbelthopp med sitt automatiske maskingevær mens en annen svever gjennom luften med en diger rakettkaster.

Hver person føles unik og dette fører til at man må vurdere nøye hvilken figur som kan passe best til hvert nivå før man kaster seg inn i bruduljene. Samtidig får man også muligheten til å plukke ut hvilket sidevåpen man vil bruke, hvilke krefter som skal gjelde for hver runde og hvilke tårn man tar med seg inn i kampens hete.

Det er mye taktikk på gang allerede før man begynner å spille, og den påfølgende byggefasen understreker dette ved å la deg sette opp din egen labyrint bestående av hvite vegger og et utvalg av spillets mange tårn. Her kan man velge mellom alt fra en rakker som skyter ut elektriske støt til et tårn som sender en puls gjennom bakken for å ta knekken på jævlene.

Sløv skyting og tøffe tårn

Som en direkte motpol til dette har man de sekvensene hvor man får et gevær i hånda og må plaffe løs på fiender som kommer løpende. Hver fiendetype har et rødt punkt på kroppen som symboliserer dets svake punkt, og enten det er med snikskytterrifle, pumpehagle eller sjokkpistol er det bare å sikte på dette og fyre av så lenge man orker.

Insektmonstrene tåler nemlig en trøkk, og det skal en del skudd til for å knerte hver og en av de. Våpnene er på sin side digre beist som nesten dekker halve skjermen din, men det føles dessverre ikke slik når man tar de i bruk. Fiendene fortsetter bare i sine faste spor uten noen visuelle reaksjoner, og denne skyteprosessen stagnerer altfor fort.

Det er rett og slett ikke givende, og etter en stund blir det direkte kjedelig. Sprer man dette på tvers av seksten baner som alle følger det samme mønsteret blir det direkte uutholdelig til tider. Selv holdt jeg ut maks to brett før jeg måtte legge fra meg kontrolleren og ta en pause – slitsomt!

Tårnene er derimot spillets høydepunkt, og det faktum at man stadig låser opp nye, vekker og holder på nysgjerrigheten for en stund. Man får nemlig erfaringspoeng for alt man gjør i Sanctum 2, og som forventet akkumulerer dette i et nivåsystem hvor man får nye tårn og våpen med jevne mellomrom.

For å gjøre prosessen litt mer komplisert lar spillet deg også velge en rekke ulike utfordringer før hvert brett. Dette kan være alt fra å gjøre fiendene raskere eller la de regenerere helse hvis de ikke blir truffet på en stund, og disse bidrar sterkt til å polstre vanskelighetsgraden. Samtidig vil man høste flere erfaringspoeng ut ifra hvor mange utfordringer man begir seg ut på, og balansegangen mellom å få tilgang på nye tårn, og det å gjennomføre brettene uten å dø kan fort bli svært hårfin.

Selv fikk jeg fort merke hvor brutalt det var å dø etter nærmere tretti minutter på et brett, for så å måtte begynne på nytt. Jeg valgte derfor å holde meg unna de krasseste utfordringene. Denne frykten for å feile resulterte i at jeg aldri fant noen ordentlig balanse mellom hva som var for enkelt og hva som plutselig ble for vanskelig, noe som preget spillet fra start til slutt.

Venn eller fiende?

Det faktum at jeg stadig vekslet mellom å spille alene og sammen med en eller tre fremmede gjorde heller ikke dette noe enklere. I Sanctum 2 kan man nemlig spille med opptil tre andre spillere på en gang, og disse kan automatisk hoppe inn i spillet ditt hvis du ikke justerer tilgangen.

I utgangspunktet hadde jeg ikke noe imot å la andre ta del i mine kamper, men etter et par brett med et ukjent par begynte jeg å innse hvor mye de ødela for min spillopplevelse. Plutselig begynte en av de å plassere tårn vilt omkring på banen til min store fortvilelse, mens den andre bestemt prøvde å «forbedre» mitt førsteutkast ved å omrokere mitt første design.

På et senere tidspunkt fant jeg meg alene på et gigantisk nivå hvor fiendene begynte å strømme til fra tre ulike utganger som alle befant seg på ulike ender av kartet. Jeg hadde ingen sjanse alene, og måtte pent vente på andre spillere som kunne dekke de andre utgangene.

Denne vinglingen mellom å ville klare seg på egenhånd og det å faktisk ikke klare det er en hard nøtt å svelge, og det at jeg ofte befant meg i situasjoner hvor man bortimot måtte være to eller flere spillere, til tross for det faktum at jeg helst ville være alene, vitner om sløvt design.

Konklusjon

Sanctum 2 er et middelmådig spill som gjør sitt beste for å blande tårnforsvar og skyting i en liten og søt pakke. Det lykkes dessverre bare halvveis, for der spillets mange tårn og labyrintmuligheter er gode, sliter det skikkelig når man får et våpen i hånden. Fiendene er mange, tåler mye, og til tross for digre våpen virker det ikke som man gjør noe inntrykk på monstrene. De bare fortsetter å løpe, og mangelen på feedback kombinert med en litt seig kontroller gjør dette til en kjedelig opplevelse.

Når man spiller med flere spillere på nett livner ting derimot til, på både godt og vondt. Enkelte ganger støter man på folk som absolutt skal kontrollere alt som skjer på banen, enten det er ved å be deg om å gjøre ting eller ved å fysisk fjerne dine konstruksjoner og sette opp sine egne. Andre ganger befinner man seg i en posisjon hvor man ikke får fullført et nivå uten hjelp fra de selvsamme menneskene, og da blir man stilt overfor et dilemma.

Sanctum 2 er likevel ikke et spill jeg ville anbefalt, med mindre du er veldig glad i tårnforsvar. Selv da ville jeg gått fram med varsomhet.

Sanctum 2 er i salg for Windows (testet), PlayStation 3 og Xbox 360, via deres respektive nettbutikker.

Spillet er testet på følgende PC-oppsett:

  • Prosessor: Intel Core i7-3610QM 2.30 GHz
  • Minne: 8 GB DDR3 SDRAM
  • Skjermkort: Nvidia GeForce GTX 660M 2GB
  • Operativsystem: Windows 7 Home Premium 64-bit

Vurdering


Sanctum 2 Windows Windows 5/10 PS3 X360

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 15. mai 2013
  • Plattform: Windows
  • Utgiver: Reverb Publishing
  • Utvikler: Coffee Stain Studios

Beste priser

Nedlasting 34,- Til butikk
Nedlasting 135,- Til butikk

Kommentarer (0)

Forsiden akkurat nå

Til toppen