Med en av årets desidert barskeste titler og en relativt lav inngangsterskel, passer fartsfylte Scrap Metal godt som en del av det omfattende spillbiblioteket Xbox Live Arcade. Konseptet bak denne brutale fartsfesten er riktignok blant de virkelig velbrukte i industrien, men hvem tørster vel etter originalitet når man får en garasje spekket av bensinslukende drapsmaskiner til odel og eie? Og drapsmaskiner mener jeg virkelig, for med disse motoriserte beistene jagende etter seg, ville selveste Lord Humungus mistet både munn og mæle.
På skraphaugen med deg
Som den ubetydelige sjåførspiren du er i begynnelsen av Scrap Metal, starter den adrenalinbefengte karrieren din i illeluktende omgivelser. Tilholdsstedet ditt er en gammel, falleferdig garasje, og som om dette ikke var ille nok, befinner den skrale rønna seg midt ute på søppeldynga. Den ene doningen du har tilgang på er trolig billigere produsert enn en gjennomsnittlig Lada fra 70-tallet, og selv ikke maskinpistolen du har fastmontert på panseret kan redde deg fra latterliggjørelsen du går i møte der du putter rundt omkring på dynga i en fart på hele 43 kilometer i timen.
Det er altså ikke med silkehanskene på at Scrap Metal går spilleren i møte, men den litt stusselige begynnelsen på karrieren utvikler seg raskt, og det går ikke lenge før du er den stolte eier av opp til flere fryktinngytende kjøretøy, og får tilgang på et anselig antall baner og et bredt spekter av ulike konkurransemodi. Den nedverdige begynnelsen lar seg dessuten fortrenge ved at du oppgraderer kjøretøyene du er misfornøyd med, noe som koster flesk, men må til for at du virkelig skal kunne hevde deg blant de andre fartsnarkomane.
I tråd med normen blant de fleste bilspill, legger Scrap Metal sterkt fokus på konkurranse. Faktisk dreier ikke dette spillet seg om stort annet enn å brutalt demonstrere hvor mye bedre enn de andre sjåførene du er bak rattet, for det er bare ved å gruse andre sjåfører du kan få fingrene i nye kjøretøy og grunker nok til de feteste karosserioppgraderingene. Å tjene på andres undergang er ikke særlig pent, men i et spill som Scrap Metal – hvor du tilbringer mesteparten av tiden på en stinkende skraphaug – passer denne filosofien utmerket.
Hva skjer der nede?
Man kan lett bli lurt å tro at kjøretøyene I Scrap Metal er fjernstyrte lekebiler som raser rundt i en stor sandkasse, da fugleperspektivet utviklerne har benyttet gjør at bilene virker bitte små. Kameraet er fastlåst og kan ikke beveges, noe som gir spillet følelsen av å være en litt røffere versjon av klassiske Micro Machines, hvor bilene er bevæpnet med våpen, og har fått menneskelige sjåfører. At det retroaktige perspektivet gir spillet en viss sjarm er det ikke et fnugg av tvil om, men det medfører også visse problemer som ofte fører til forvirring og frustrasjon, og derfor ikke kan overses.
«Time Trial»-modusen, som er en betydelig del av karrieredelen, ødelegges nesten av kamerasystemet, da det ikke gir deg skikkelig oversikt over skarpe svinger før du er midt i dem, og en uvegerlig skrens spolerer løpet. Siden spillet ikke engang gir deg et kart å bruke som grovt referansepunkt, kan disse situasjonene ofte bare takles ved å terpe og pugge til du kjenner banen bedre enn høyre bukselomme, og vet hvordan svingene bør takles. I et arkadepreget spill som Scrap Metal føles dette litt merkelig, da gameplayet hovedsaklig ikke legger opp til perfeksjonisme, men kaotisk moro med mange tilfeldigheter.
Til tross for kameraproblemene som tydeliggjøres i «Time Trial», fungerer spillet for det meste upåklagelig. Morsomst er det kanskje når du blir utfordret til å knuse et visst antall fiendtlige kjøretøy på kortest mulig tid, for det er den hysteriske blandingen av fart, våpenbruk og eksplosjoner som gjør at Scrap Metal virkelig tar av. At designet på de ulike doningene varierer stort er heller ikke å forakte; her får du kjørt alt fra gedigne veivalser og amerikanske dieselpurker, til snertne ørkenbiler bevæpnet med pumpehagle.
Din bil, din stil
Det gode utvalget er også med på å tilføye et aldri så lite strategisk element til en ellers tankeløs affære, for i mange tilfeller passer noen kjøretøy rett og slett bedre enn andre. Bosser knuses best om du er tungt bevæpnet, mens en sprek motor er viktigere når målet er å bli førstemann over streken. En gladnyhet som ikke gjør deg raskere, men trolig vil falle i smak hos kreative spillere, er at du også kan gjøre en rekke kosmetiske endringer på kjøretøyene, uten at det koster deg fem flate øre. Følgelig har du ingen unnskyldning for ikke å lakkere monstertrucken din sjokkrosa, før du slår til med et par frekke, gule fartsstriper.
Tunge gitarriff og snåle sjåfører med fjollete kommentarer oppfordrer deg tross alt til å gå av skaftet med morsomme farger og dekorativt juggel i mellom løpene. Å forvandle en bulldoser til et fremkomstmiddel som like gjerne kunne tilhørt frøken Barbie er intet problem, men vil neppe resultere i store mengder søppelhaugskredibilitet. Muligheten til å mekke og farge av hjertens lyst er fin å ha, og er om ikke annet en god måte å skille fremkomstmidlene dine fra motstandernes lignende modeller.
Manglende sammenheng
Man skulle kanskje tro at et spill som Scrap Metal kommer med en solid flerspillerdel, men på dette området skuffer spillet stort. Det finnes nemlig ingen sammenheng mellom enspiller- og flerspillerdelen, noe som betyr at fremgangen du har gjort i enspillerdelen ikke gjenspeiles når du vil spre kaos blant andre spillere på Xbox Live. Den engasjerende enspillerdelen byr på mange timer kvalitetsunderholding, men når man er ferdig med denne og vil ta steget ut på den offentlige arenaen, er det ikke å nekte for at man får seg en nedtur. Det samme gjelder lokal flerspiller, som kan oppleves enten via system link, eller ved at skjermen deles i fire.
I stedet for å spre kaos med kjente doninger, må du i stedet velge blant et tydelig begrenset utvalg biler. Du får heller ikke delta i noen form for lagspill eller klassebaserte mesterskap, noe som er veldig synd, da en mer omfattende flerspillerdel for min del kunne holdt live i Scrap Metal i lang tid fremover. Tro nå ikke at flerspillerdelen i Scrap Metal er forferdelig, men forvent heller ikke at den gir deg det kicket du får av å frese gjennom spillet alene.
Konklusjon
Har du en liten time du skulle slått i hjel, er Scrap Metal ett av mange gode, nedlastbare spillalternativer. Det er utvilsomt ikke det mest innholdsrike racingspillet der ute, men den hysteriske settingen hvor fart, lort og ødeleggelse er hovedingrediensene, er likevel verdt å få med seg. Et småkronglete kamerasystem og en mangelfull flerspillerdel trekker litt ned på det helhetlige inntrykket jeg sitter igjen med, men jeg vil likevel rose Scrap Metal som et ypperlig produkt for den som sikler etter en fartsfylt opplevelse, eller har gode minner fra eldre racingspill hvor handlingen observeres fra fugleperspektiv.
