Anmeldelse Shadow Complex

Dette er årets «Braid»

Dette er en av årets viktigste og mest imponerende utgivelser.

Shadow Complex hadde slett ingen trang fødsel. Historien florerer over nettet at Donald Mustard og gutta fra ChAIR Entertainment – som fra før av har den undervurderte Live Arcade-kulttittelen Undertow på samvittigheten – gikk opp til Cliff «CliffyB» Bleszinski på Game Developers Conference i fjor med lite annet enn et tonn pågangsmot og en iPhone med et par minutter gameplay fra deres kommende prosjekt. De ville egentlig bare takke for bruken av Unreal 3-motoren men samtidig vise hva de hadde fått til med den.

Trailer fra E3 2009. Utvid

Det sies videre at gjengen fra Epic Games ble så imponert over det de så at de gikk fra person til person på GDC med den selvsamme iPhonen, og sa «Se hva de har klart å gjøre med motoren vår!» På slutten av dagen hadde Epic kjøpt opp ChAIR. Om dette er sant eller ikke vites ei, men jeg må konstantere at Epic i alle fall gjorde en heidundrende god investering med Shadow Complex.

Viktig Live Arcade-tittel

Det føles alltid spesielt godt å få henda på et spill som bare få måneder tidligere - på årets E3-messe for å være nøyaktig - ble vist fram til publikum. Som anmelder er man mer gira på bra, underhypa spill enn alternativet. Som konsumer er man kanskje mer skeptisk. Jeg er her for å drive den skepsisen bort. Dette er, og forstå meg rett, årets Braid. Sann mine ord. Ikke bare kommer Shadow Complex til å seile opp som årets overraskelse på Live Arcade, det vil i tillegg kanskje vise seg (med all respekt for PlayStation Network) å være den desidert viktigste tittelen blant nedlastbare konsollspill noensinne.

Hvorfor det? Shadow Complex er fortreffelig på så mange nivåer, ikke alle utelukkende interne. Fem år med Live Arcade-spill tør jeg påstå har kulminert i dette: Shadow Complex er det absolutte ultimate av unike arkadetitler. Castle Crashers og Braid banet veien, men endelig har noen vist hva man kan bruke Arcade-plattformen til.

Forseggjort

Shadow Complex slenger seg noe på retro revival-bølgen med 2D-sidescrollere og -fightere (les: Mega Man 9, Bionic Commando Rearmed, TMNT: Turtles in Time Re-Shelled, Marvel vs Capcom 2) som vitterlig er et tegn i tiden. Men for all nøyaktig klarhets skyld, noen «remake» er Shadow Complex ikke. Selv om det unektelig føles slik. Utvikleren har tydeligvis brukt et konglomerat av kilder. Super Metroid og Castlevania: Symphony of the Night er flittig nevnt av ChAIR selv, men Hideo Kojima vil nok nikke bekreftende på ganske mange heftige lån fra Metal Gear Solid – inkludert en gående, Metal Gear Ray-aktig mech i bakgrunnen på tittelskjermen. Men til syvende sist er dette er rett og slett en særdeles forseggjort hyllest til en sjanger mange av oss vokste opp med.

Fra begynnelsen av spillet, etter et lite «forord» på hva du har i vente lenger ut i spillet, forstår du at oppdagelsesreise er et nøkkelord her. En flyktig filmreferanse her hadde vært Neil Marshalls The Decent i det du traverserer ned mørke, dype fjellhuler armert med lite annet enn ei lommelykt. Og når du endelig ankommer det skyggefulle komplekset oppdager du at det er et hav av hemmelige ganger og objekter du kan leite etter. Selvfølgelig kombinert med store doser action som setter selv den nye G.I. Joe-filmen til skamme.

Man kan kalle Shadow Complex en 2,5D-plattformer. Du spiller langs en 2D-akse, men grafikken, bakgrunnene og spillfigurene er utvilsomt i tre dimensjoner. I tillegg kan du skyte langs y-aksen – altså innover i skjermen – noe som krever litt tilvenning. Det ville vært logisk å peke stikka oppover når du skal skyte på noe som befinner seg i bakgrunnen, men noen ganger må stikka peke nedover. Andre ganger hopper spillet ut og inn av forgrunnen som for eksempel ved nærangrep eller bosskamper. Tilløp til Resident Evil-aktige kameravinkler er også tilstedet en gang i blant. Opplevelsen er sett under ett ganske forfriskende, og ikke så klaustrofobisk som sidescroller-sjangeren vanligvis kan føles.

Tullete historie

Spillet går parallelt med Orson Scott Cards Empire-oppfølger Hidden Empire, men akkurat det trenger du ikke dvele mye ved. Detta er reine konspirasjonsteorier som tar alle forutsigbare ruter. Jason Fleming (stemmelagt av Nolan North – han som både er gravjegeren fra Uncharted-spillene og den persiske prinsen) har verdens styggeste t-skjorte herfra til evigheten, og etter at ei dame han møtte på puben kvelden før blir kidnappa av noen hvitkledde soldater (jeg tipper de draktene er vanskelig å holde reine) beslutter å fare etter hu og redde henne. Seriøst. Du møtte henne kvelden før. Og hun ville gå på oppdagelsestur der det tilfeldigvis var et hemmelig militært kompleks, tilhørende høyrevingen i amerikansk politikk, som ønsker å starte en ny borgerkrig ved å teppebombe San Francisco. Lukta du ikke lunta?

Jason er omtrent like dyp som ei pannekake; en stereotypisk, amerikansk, motvillig antihelt som viser seg å være langt flinkere til denne mannen-i-gata-blir-til-cyber-ninja-over-natta-tingen enn han er klar over. Ingen stor overraskelse der. Det er derfor ikke påfallende at han et stykke uti spillet først sier «I'm getting better at this killing thing. That can't be good», og seinere «I'm getting better at this killing thing. It's either good or bad. It's good».

Jeg tar meg i å nynne på Team Americas Fuck yeah!-melodi og høre Homer Simpsons USA USA! i bakhodet. Spillets historiegrunnlag er med andre ord syltynt. Men det er helt okei. Det er ikke det som er fokuset her. Det er derimot veldig tilfredstillende å høre Jason si «Owned» etter særdeles fiffig bosskamp. Shadow Complex tar seg selv med andre ord akkurat like seriøst som det burde. Det ligger en form for satire og selvparodiering man ikke hadde forventa på et prosjekt der CliffyB satt med konsulentjobb.

Heftig presentasjon

Du kan sikkert se det selv av skjermdumpene på denne sida, men Shadow Complex har fremragende grafikk – ikke bare til et Live Arcade-spill å være. Unreal 3-motoren kommer virkelig til sin rett her: Lyssettingen er superb; bildeoppdateringer bikker godt over 30 bilder i sekundet; og spillfigurene har overraskende mange animasjoner. Det er ikke pent som for eksempel PSN-tittelen Flower eller nevnte Braid, men så er Shadow Complex mer likt et videospill, med videospillestetikk av de gode gamle slaga enn disse pretenderer-til-kunstspill-spillene. Jeg vil til og med hevde at den visuelle opplevelsen er langt bedre enn mange butikktitler der ute.

Konseptet til Shadow Complex er rimelig enkelt. Ingen brett, nivåer eller synlige lasteskjermer. Man går inn et rom, en sjakt eller en hangarhall og kommer ut i et annet. Ferdig arbeid. Alt flyter intuitivt avsted på en måte sjelden forbeholdt actionsjangeren. Musikkbruken er herlig subtil. En eklektisk, blanding av emosjonell strykere og hissige gitarsoloer som bringer til minne nevnte Metal Gear Solid, samt tv-serien Battlestar Galactica. Selve tittelskjermen åpner med en melodi som tatt ut av Max Payne, men ellers blir du sjelden brydd av plagsomme, konstante musikkspor. Da er det verre med den superharrye rulletekstsangen, som likevel ikke klarer å spolere godfølelsen av å runde spillet.

Våpner og ferdigheter skummer over

Til å begynne med har Jason ingen mulighet til å slå fra seg, men under spillets gang får han tilgang til pistoler og geværer med mulighet til å skyte alt fra granater, missiler og industriell skum. Skum brukes for å sakke ned objekter, men den kreative soldat kunne kanskje finne på å fylle en intetanende fiende med skum, og stikke en granat fast på ham. Den påfølgende scenen er moro og fyrverkeri for hele familien. Mot slutten av spillet er Jason en regelrett supersoldat med jetpakke som lar ham hoppe et par ganger ekstra i lufta, en krokvaier som tatt ut av Bionic Commando, en Mario-aktig stompe-ned-på-fienden-mekanisme, og hypersfartsko som lar ham løpe i taket og gjør ham uimotståelig mot skade.

Videre brukes Jasons lommelykt, som du lett flikker frem ved et knappetrykk, som et spillmekanisk verktøy for å vise gjennom fargekoder hva som er nødvendig for å forsere ei hindring. Oransj bruker du pistolen på, grønne granater, lilla skum, rød missiler og blå de famøse hyperfartskoene.

ChAIR har egentlig gjort mange morsomme og originale tilløp med kampsystemet. Granater kan kastes inn i lufteanlegget for å skape en velrettet flammeutblåsning bak fiendene dine sine rygger. Det er scenarioer hvor du skal skyte med alt fra mitraljøse, missil- eller skumkanon, og ikke minst atomraketter(!), hvor kameravinkelen skifter fra 2D til 3D. Den evinnelige oljetønna gjør også en relativt stor bi-rolle her, men mer som visuell punchline enn et strategisk element. I tillegg kan Shadow Complex skilte med rimelige interessante bosskamper – gunship-helikoptere og tarantell-mecher, samt overnevnte Metal Gear Ray-blåkopi – og en episk sluttkamp jeg helst ikke vil røpe for dere i sin helhet.

Shadow Complex X360 X360

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 19. august 2009
  • Plattform: Xbox 360
  • Utgiver: Microsoft
  • Utvikler: Chair Entertainment

Kommentarer (27)

Forsiden akkurat nå

Til toppen