Anmeldelse

Shadowrun Returns

Stemningsfull og strategibasert cyberpunk.

Shadowrun Returns er det femte tillegget til Shadowrun-universet, og Harebrained Schemes bringer oss en spennende historie satt i et unikt miljø, krydret med spennende figurer. Historien om seriemorderen Emerald City Ripper og konspirasjonen The Dead Man's Switch er godt skrevet, og danner bakgrunnen for et strategisk, isometrisk rollespill hvor fantasy-elementer er smeltet sammen med cyberpunk. Neonskilt, magiske amuletter, troll, dverger og robotorganer bringer liv til en helt unik miks av fortid, nåtid og fremtid.

Det er spennende i cyberspace.
Det er spennende i cyberspace.

Bok i spillform

Året er 2054 og du befinner deg i Seattle. Videotelefonen din ringer klokken 03:00 om natten med et opptak av Sam Watts, som sier at når du hører dette har han blitt drept og du er den eneste han kunne tenke seg at ville hevne drapet. Slik starter et spennende mordmysterie og jakten på Emerald City Ripper.

En så enestående setting trygler om et åpen verden-spill, men Shadowrun Returns har allerede bestemt ruten for deg. Dermed finner du kvikt ut at du dessverre bare får se en liten bit av Seattle. Du vil mest sannsynlig bruke 10-12 timer på spillet, alt avhengig av hvor mye av teksten du leser. Det er nemlig ikke brukt noen stemmeskuespillere i Shadowrun Returns, så alt samspill med de andre figurene skjer i tekstform.

Selv om det er mye lesing skal du ikke la dette bli avskrekkende. De ulike figurene du møter er unike og rå, og dialogen er fargerik. Et eksempel på dette er Cherry Bomb, som står bak baren på Seamstresses Union. Hun har øyne som uttrykker «redd meg» og «ta meg» like sterkt, og vet akkurat hvordan hun skal balansere flørting og forretning for å få mest mulig tips. Vi treffer også sniken Jake Armitage som kjenner alt og alle, og som alltid er i trøbbel – så mye trøbbel at han har måtte skaffe seg noen veldig utradisjonelle steder å sove om natten. Det dukker også opp noen kjente ansikt som vil glede fans av originale Shadowrun, men om du er ny i dette universet vil du ikke føle deg forbigått av allusjonene.

Akkurat som figurene er spillets musikk av en viss egenart og passer til det rå skinnkledde cyberpunk-temaet. Elektriske gitarer og synthesizere gjør at musikken preger stemningen. Musikken tilspisser seg i det du er på vei ut i kamp, mens den er mye roligere når du er innom den lokale baren eller bare vandrer rundt i Seattle. Enkelte steder minner den meg om musikken fra Vampire the Masquerade: Bloodlines – men den er ikke helt av samme kvalitet.

Kanskje en burde bestikke politiet litt?
Kanskje en burde bestikke politiet litt?

Rollespill

Når du skal skape rollefiguren din må du først velge rase og deretter arketype. Noen av arketypene er standard for de fleste rollespill, som magikeren, ingeniøren (rigger) og krigeren (street samurai). Deckeren er en veldig spennende arketype som hacker seg inn i det parallelle universet matrix, og må kjempe mot elektroniske fiender heller enn de av kjøtt og blod på gaten.

Noen arketyper spesialiserer seg på visse talenter, men du står likevel fri til å oppgradere det du ønsker. Talentene du kan lære deg strekker seg fra å hacke, bruke magi, skytevåpen, kalle på ånder og mer. Erfaringspoengene du tjener kan fordeles på et nesten skremmende stort utvalg av evner, og det var først et lite stykke ut i spillet jeg kjente meg trygg på hva jeg skulle bruke erfaringspoengene på slik at det passet min egen spillestil. Det beste er å fokusere på visse talenter, fremfor å bruke noen erfaringspoeng på alt. Shadowrun Returns er på sitt dypeste når du skal fordele erfaringspoeng på evner.

Historiemessig er det meste er allerede planlagt og tilrettelagt for deg, og spillet gir deg liten grunn til å bevege deg bort fra planen for å utforske omgivelsene. Du kommer kanskje over en granat noen har gjemt eller interessante personligheter på din vei, men du får ikke alltid vite mer eller snakke med dem. Det er skuffende å ikke få mulighet til å bli mer kjent med bakgrunnshistorien. Jeg fortsatte å gå på oppdagelsesferd i Seattle og ventet nesten på at spillet skulle begynne på ordentlig. Plutselig forstod jeg at jeg var kommet godt over halvveis ut i hovedoppdraget mitt. Det var som om jeg kontinuerlig var på leting etter noe jeg aldri kunne finne.

Det er ikke bare troll, orker og alver du må passe deg for.
Det er ikke bare troll, orker og alver du må passe deg for.

Det er noen sideoppdrag i The Dead Man's Switch, men det hele sklir inn i hverandre og du vil løse flere av disse nesten automatisk ved å fortsette hovedoppdraget ditt. Bare bruk et par ekstra minutter på å plukke opp noe utstyr eller spør noen et ekstra spørsmål så er du i mål. Å finne oppdragene er fort vanskeligere enn å fullføre dem fordi det er få figurer som kan tilby dem, og du lærer i løpet av spillet at det som regel ikke verdt å utforske byen. Dette gjør at det er lett å gå glipp av bonusoppdragene.

Valgene du gjør for spillfiguren din handler like mye om din illusjon av ham, som at avgjørelsene dine vil ha en så stor innflytelse på historien. Ønsker du å være en av de snille, han som passer på at en hjemløs får igjen teppene sine, eller er det typen som jager pengeinnkrevere bort en liten butikk bare for å ta pengene selv? Noen valg kan påvirke enkelte hendelser, men ikke stort mer. Om du er avhengig av å komme deg inn i et bygg kan du velge om du vil bruke innflytelsen du har på den lokale gjengen, bestikke vaktene eller bare fokusere på å velge de riktige dialogmulighetene. Alle veier leder til Rom, så uansett hva du velger vil du klare å komme deg inn uten store vanskeligheter.

Synd det bare er et par av disse du kan snakke med.
Synd det bare er et par av disse du kan snakke med.

Din tur-strategi

Shadowrun Returns er absolutt et historiedrevet spill, men Harebrained Schemes har vært flinke til å blande inn flere sjangere. For uten å være en mordgåte satt i en paranormal verden er det også et pek-og-klikk-spill med strategipregede kamper.

Kampene kan nesten kalles siviliserte og rolige, i og med at alle figurene venter på pent på sin tur. Alle har to trekk hver og du kan enten flytte figurene dine eller angripe. Du har som oftest med deg en eller to partnere, men kan også leie inn andre leiesoldater.

Hver arketype har en spesiell rolle i gruppen. Magikere kan for eksempel bruke trylleformularer som skader flere fiender innenfor et visst område, eller forbedrer en kamerats sikte. En shaman kan påkalle ånder som tiltrekker seg oppmerksomheten fra flere fiender, noe som gir deg muligheten til å ta ut flere av dem med en hagle eller magi. Det bør samtidig nevnes at du også kan skade vennene dine om de står for nære slike angrep. Likevel, om du spiller Shadowrun Returns på normal vanskelighetsgrad skal det ikke være frustrerende vanskelig.

Jeg skulle ønske Shadowrun Returns gjorde en bedre jobb med å introdusere de andre leiesoldatene skikkelig, som for eksempel i Jagged Alliance 2. Du lærer dem aldri å kjenne, og dette er skuffende med tanke på hvor særegne flere av dem er.

Stikk innom Seamstresses Union, da vel.
Stikk innom Seamstresses Union, da vel.

Shadowrun Returns er ikke spesielt vanskelig. Likevel kan du bli nødt til å spille enkelte segmenter av spillet flere ganger. Uansett hvor stålkontroll du har på en kampsituasjon er det nemlig fort gjort å gjøre en feil, og du kan fort miste en halvtime med progresjon siden spillet ikke lar deg lagre når du vil. Autolagringen spillet bruker når spillet laster et nytt område fungerer heller ikke alltid som den skal, og dette kan bli frustrerende.

Konklusjon

Shadowrun Returns er først og fremst et godt cyperpunk-eventyr med en spennende historie og et nesten overveldende utvalg av evner. Alver, orker og troll forsøker alle å leve livene sine i et brutalt futuristisk Seattle, hvor hensynsløse organisasjoner, gjenger og maktsyke personer styrer bak i kulissene.

Det er et interessant rollespill i den klassiske isometriske stilen, samtidig som det våger å være litt annerledes. Selv om kampsystemet med alle evnene tilgjengelig er dypt nok til å gjøre det underholdende, er det miljøet og figurgalleriet som er spillets sterkeste sider. Det var mye jeg likte ved Shadowrun Returns, men dessverre er historien for kort og veien til målet forhåndsbestemt i litt for stor grad.

Det er mye du kan fikse på selv.
Det er mye du kan fikse på selv.

Brettverktøyet som følger med lar deg skape deler av verdenen selv, og det er allerede mulig å laste ned flere brukerskapte brett – inkludert en gjenskapelse av gamle Shadowrun på SNES.

Det går også rykter om mer spillbart innhold, men isolert sett kjennes Shadowrun Returns for kort. Uansett hvor mange elementer som fungerer bra i spillet, er det likevel skuffende at Harebrained Schemes har satt så stor fokus på – og er så avhengig av – at spillersamfunnet skal bidra med tillegg til dette cyberpunk-universet.

Shadowrun Returns finnes til Windows (testet) og Mac, og kan kjøpes på Steam.

Vurdering


Shadowrun Returns Windows Windows 7/10 Mac iPad iPhone Android 8/10 Linux

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 25. juli 2013
  • Plattform: Windows
  • Utvikler: Harebrained Studios

Kommentarer (9)

Forsiden akkurat nå

Til toppen