Anmeldelse

Sly Cooper: Thieves in Time

Nytt spill basert på gammel oppskrift.

Det er lenge siden mestertyven Sly Coopers siste kupp. Nå har Sanzaru Games tatt over serien fra Sucker Punch Productions, og vaskebjørnens første eventyr på PlayStation 3 er et faktum.

Linebalansering går lett som en plett
Linebalansering går lett som en plett

Denne gangen skal vi bli bedre kjent med Slys forfedre. På mystisk vis har Cooper-slektens hemmeligheter og tjuvtriks forsvunnet fra familiekrønikene. Sly tar med seg skilpadden Bentley og flodhesten Murray og bruker Bentleys tidsmaskin til å reise tilbake i tid for å se hva som foregår. Det viser seg at en annen mestertyv ved navn Le Paradox ønsker seg tittelen som den beste tyven som noen sinne har levd, og vil bli det ved å stjele fra de beste gjennom tidene, nemlig Sly Coopers forfedre.

Kjent opplegg

Sly og gjengen følger etter Le Paradox til blant annet Ville Vesten, istiden og renessansen. Hver gang gjengen dukker opp i en ny tidsalder begynner de å nøste opp trådene for å finne ut hva som har skjedd med tipp-tipp-tipp-tipp-også-videre-faren til Sly fra den tidsalderen. Tidlig blir det klart at Slys slektning er tatt til fange av noen som ikke hører til i tidsperioden og de må reddes av vår blåkledde helt som til slutt bekjemper skurkene fra fremtiden.

Selve spillmekanikkene er velkjente for fans av serien, og mer eller mindre identisk med forgjengeren. Historien er delt opp i kapitler hvor hvert kapittel dekker en tidsalder. Man tar alltid utgangspunkt i skjulestedet til gjengen. Her kan man se på kostymer man har låst opp underveis i spillet, se på spesielle gjenstander som man har funnet ute i den store verden eller spille gjennom gamle oppdrag. Her velger man også hvem av heltene man vil spille som i den åpne verdenen som venter utenfor. Du kan alltid spille som hvem du vil, men det er mer eller mindre hensiktsløst å ikke velge figuren som kan aktivere neste oppdrag. Alle oppdragene starter på forskjellige steder i den åpne verdenen og man står fritt til å utforske den mens man er på vei til punktet hvor neste oppdrag begynner.

Brettene bærer preg av å være designet for at det skal være mest moro å spille som Sly. Vaskebjørnen har en smidighet og bevegelighet som går de to kompanjongene en høy gang. Mens hovedpersonen selv kan klatre opp på hustak, må de to følgesvennene bruke trampoliner i forskjellige fasonger for å komme til de samme punktene. Sly er nesten på høyde med Ezio eller Connor fra Assassin's Creed når det kommer til bevegelighet og klatreevne. Dessverre er ikke alle områdene i Thieves of Time designet like godt som verdenene fra Ubisofts snikmorderserie, og det er vanskelig å oppnå den samme flyten som vi er skjemt bort med derifra.

Gi meg penga
Gi meg penga

Både under og utenfor oppdrag kan man knuse gjenstander eller knerte fiender for å tjene mynter. I tillegg kan Sly og Bentley fiske mynter og andre gjenstander av større verdi ut av lommene til skurkene. Murray bruker en noe mer direkte metode ved å løfte fiendene opp og riste verdisakene løs. Pengene kan brukes på nye angrep og utstyr til alle de tre spillbare figurene. Bruker man litt tid på å robbe fiendene med lommer fulle av glinsende gjenstandene, får man enkelt penger til å kjøpe alle oppgraderingene uten å tenke på prioriteringer.

Alle Slys forfedre har spesielle egenskaper som de bruker til å hjelpe sin etterkommer med å stoppe skurken som har invadert tidsepoken sin. For eksempel har slektningen fra japansk føydaltid evnen til å hoppe mellom punkter som er langt unna hverandre, han fra istiden kan klatre på isvegger, mens min personlige favoritt kommer fra ville vesten og har gjemt en revolver i stokken sin. I tillegg har Sly og forfedrene hver sine snikangrep som effektivt tar livet av fiender om man kommer nærme nok usett.

Skulle man derimot bli oppdaget lønner det seg å ta beina fatt og rømme. De største fiendene er mer eller mindre umulig å bekjempe uten at man selv mister liv. Med mindre du er mange titalls meter unna, finnes det ingen avstand du kan holde deg på uten å være innenfor rekkevidden deres. De slås ikke tilbake av slag, og siden de tåler mye får de god nok tid til å få inn et slengslag som det er umulig å dukke unna. Prøver du å komme deg utenfor rekkevidden til slagene er de alltid utstyrt med en eller annen form for skytevåpen, som de med dødelig presisjon drar fram om du går så mye som en meter vekk.

Jeg mener ikke at et spill skal være alt for lett, men det burde være mulig å bekjempe alle fiender uten å miste liv selv, synes jeg.

Aha, så det er sånn hacking foregår
Aha, så det er sånn hacking foregår

Ikke alt var bedre før

Slys forfedre styres helt likt som den blåkledde vaskebjørnen, men innehar ingen av oppgraderingene man tilegner seg gjennom spillet. Det er logisk, men oppgraderingene gir en bedre spillopplevelse og det er derfor mindre gøy å spille som slektningene. Det føles bokstavelig talt som å reise tilbake i tid.

I hvert kapittel må Sly tilegne seg et kostyme som må brukes for å infiltrere fiendenes baser. I det føydale Japan plukker han opp en samuraidrakt som gjør at han bare kan spasere forbi vakter, i ville vesten lar han seg arrestere og får en fengselsdrakt. Favorittkostymet mitt dukker opp i renessanseverdenen og gjør Sly om til vaskebjørnversjonen av Robin Hood. Med dette kostymet følger selvsagt en bue, men man kan dessverre bare skyte piler på enkelte steder i verdenen.

Kostymene spiller også ofte en sentral rolle i sjefskampene som avslutter hvert kapittel. Disse er stort sett morsomme og varierte, men jeg må avsløre at jeg synes kampen mot den siste sjefen var ganske skuffende.

Minispillene som stadig avbryter spillet imponerer heller ikke. Bentley må ofte hacke dører og sikkerhetssystemer. Hackingen skjer gjennom tre typer småspill. I ett av dem styrer du en skilpaddeformet stridsvogn, som må skyte seg gjennom brannmurer og andre hindringer. Et annet lar deg styre Bentley med jetpack og laserpistol i en Blokkopter-klone, mens han skyter seg forbi fiender og rosa slim. Det tredje og morsomste minispillet krever at du geleider en strømkule gjennom forskjellige brett ved å vippe på håndkontrolleren. Ikke ulikt labyrintspillet man ofte hadde på hytta i gamle dager. Det er en god måte å benytte gyrosensoren i kontrollen på, og noe jeg gjerne vil se mer av i framtida.

Renessansen er jammen meg trivelig
Renessansen er jammen meg trivelig

Noe jeg ikke vil se mer av er dansesekvenser som spilles på samme måte som Stepmania. Knappene som må trykkes kommer glidende over skjermen, og må trykkes på riktig tidspunkt. Sekvensene er alt for lette til at det blir noen utfordring, og jeg blir bare sittende å vente på at det skal være over. Heldigvis dukker ikke disse dansespillene opp mange ganger.

Kanskje er jeg litt streng. Et slikt spill sikter gjerne mot å engasjere barn så vel som voksne, og da må vanskelighetsgraden være deretter. Sly Cooper: Thieves of Time er generelt et veldig barnevennlig spill med uskyldig humor som de fleste kan sette pris på. Noen av vitsene blir i tørreste laget, men det finnes også vitser på andre siden av skalaen som sitter som et skudd. Barnevennligheten får imidlertid en ripe i lakken fordi vanskelighetsgraden ikke alltid stemmer helt overens med resten av spillet. Jeg har nevnt de største fiendene som er vanskelig å bekjempe i åpen kamp. I tillegg var det i hvert fall ett minispill jeg trengte noen forsøk på å mestre fordi det krevde relativt høy reaksjonsevne.

Konklusjon

Hvis du likte Sly 3: Honor Among Thieves kommer du til å like dette spillet også. Det virker ikke som at Sanzaru Games har turt å gjøre noen forandringer i deres Sly Cooper-premiere, i frykt for å få fans på nakken. Tidvis er spillet ganske underholdende, og spesielt oppdragene som innebærer stor grad av sniking er morsomme.

Kostymene og alle de spillbare figurene varierer spillopplevelsen. Selv om det føles som et steg tilbake i spillmekanikkene å spille som forfedrene til Sly, bringer figurene nye gåter og måter å løse oppdrag på. Minispillene kunne med fordel vært færre og morsommere. Selv om de er med på å bryte opp og variere spillet, kommer de litt for ofte og blir irriterende på sikt.

Man slår vel ikke en fyr med briller?
Man slår vel ikke en fyr med briller?

Jeg lar meg sjelden imponere av «Cel shade»-grafikk, men visuelt har Sly aldri sett bedre ut. Omgivelsene er fargerike og varierte og fiendene er oppfinnsomme. Dessverre er ansiktsanimasjonene under mellomsekvenser venstrehåndsarbeid. Det ødelegger litt av det gode inntrykket som omgivelsene gir. Stemmeskuespillet er ikke av det mest overbevisende jeg har hørt, men lyddesignet reddes av musikken i verdenene. Den er generelt sett stemningsfull og passer godt til settingen for hvert brett. Historien er original og oppfinnsom. Den er lett å følge og har en progresjon som holder den interessant og gjør at man vil fortsette å spille for å se hva som har skjedd i den neste tidsalderen man besøker.

Alt i alt er dette et greit tilskudd i en av de mest populære spillseriene PlayStation har å by på.

Sly Cooper: Thieves in Time kommer i salg 27. mars, for PlayStation 3 (testet) og Vita.

Vurdering


Sly Cooper: Thieves in Time PS3 PS3 6/10 Vita

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 27. mars 2013
  • Plattform: PlayStation 3
  • Utgiver: Sony Computer Entertainment
  • Utvikler: Sanzaru Games

Beste priser

På lager 179,- Til butikk
På lager 249,- Til butikk

Kommentarer (5)

Forsiden akkurat nå

Til toppen