Anmeldelse

Splinter Cell 3D

Sam Fisher tar tidsmaskin, men er neppe helt fornøyd med reisen.

Husker du Splinter Cell: Chaos Theory fra 2005? Det gjør jeg, for det er mitt absolutte favorittspill i serien. I min anmeldelse gikk jeg så langt at jeg skrev at hvis oppfølgere til spill skulle hatt en prototyp å arbeide ut i fra, hadde Splinter Cell: Chaos Theory vært den perfekte modell. Nå har denne modellen blitt tatt i bruk igjen, Splinter Cell 3D til Nintendos 3DS er nemlig en nyversjon av klassikeren. Her kan du snike og drepe mens du er på farten, samtidig som det hele skjer i brilleløs 3D.

- Ja, NÅ ringer mobilen.

Feil girskifte

Noen kunstneriske friheter har man imidlertid tatt seg. Hvis du spilte det siste i serien, Conviction, husker du helt sikkert at oppdragstekster og hint ble skrevet på veggene i miljøet. En kul løsning, som også fungerer ganske bra på 3DS. Likevel er det ikke alt som fungerer optimalt på Nintendos nye plattform. Essensen i et Splinter Cell-spill er jo at du skal føle deg som en superagent, og ha verktøyene og evnene til å ta kjappe og meningsfylte valg i pressede situasjoner. Akkurat her fusker det i Splinter Cell 3D.

For dette spillet er i hovedsak en øvelse i å styre kameraet. Det gjør du ved hjelp av standardknappene til høyre for skjermen (A,B,X,Y) – altså i fire retninger. I begynnelsen virker dette som en kurant løsning, men etter hvert fungerer det mindre og mindre tilfredsstillende. For det første kan du jo bare styre det i fire retninger, noe som begrenser fleksibiliteten og sømløsheten. Dessuten er ikke kameraet responsivt nok, noe man får svi for i hektiske situasjoner.

Dermed er det lett å ty til enkleste utvei. Det være seg å skyte fienden i hodet istedenfor den herlige snikingen rundt offeret, og det er jo stikk i strid med hele ånden til originale Chaos Theory. Da er det gledelig at den analoge styrespaken er mer presis, og har en følsomhet som gjør operasjonen med å styre helten Sam Fisher langt mer involverende – men det er synd at kameraet er en soleklar akilleshæl.

Du slipper ikke unna.

Når vi er inne på svakheter, kan vi ta med den trykkfølsomme nedeskjermen i samme slengen. Det er her du velger hvilke våpen og verktøy du skal bruke. Flere av kjenningene er med, slik som nattbriller og ulike våpentyper. Akkurat det er greit nok, Fisher mangler ikke utstyr. Igjen har jeg imidlertid noe å utsette på brukervennligheten. Det å måtte ned og knote i kritiske situasjoner er rett og slett uholdbart, selv om den kunstige intelligensen kanskje ikke er like skarp og kjapp som i Chaos Theory. Det er kontraintuitivt og stivbeint, og tjener ikke spillopplevelsen på noen måte.

Måleenheter

Det er synd, for flere av elementene fra Chaos Theory er på plass, og de fungerer. Man har blant annet en måler for både lys og lyd, og begge er meget viktige der du sniker deg rundt. Begge viser om du holder deg innenfor smertegrensen for å bli oppdaget av fienden, og målerne levner ikke noen tvil om du er skjult eller ei. Enkelte vil kanskje si at slike løsninger er gammeldags, men jeg synes målerne fortsatt fungerer fint i Splinter Cell 3D.

Vi har så vidt vært inne på fiendens kunstig intelligens. Selv om du spiller på høy vanskelighetsgrad er den ikke like skarp som i Chaos Theory, men du møter garantert en utfordring eller to utover i spillet. Når det er flere fiender sammen forsøker de i hvert fall på systematiske søk etter deg om du avslører deg selv. Da gjelder det ikke å bare stille seg i en mørk krok, du må være mobil og smidig for å slippe unna. Nå er dette som nevnt ikke veldig lett, takket være kameraet, og jeg tydde altså til våpen litt for mange ganger i dette spillet.

Et skikkelig grep.

Jeg synes også Fisher bedriver en skinnegang i litt for stor grad i Splinter Cell 3D. Ja, enkelte steder er han begrenset av et noe innelukket brettdesign, da spesielt i starten av spillet, men navigasjonsmulighetene burde vært flere. Nå er dette i stor grad etterpåklokskap som følge av friheten i andre spill i serien, men det originale Chaos Theory hadde da vitterlig større muligheter for å bruke miljøet rundt deg for å lure fiender.

Helt alene

Det er forresten et tankekors at Splinter Cell 3D ikke støtter noen form for flerspiller. Samtidig er det ikke veldig vanskelig å forstå at Ubisoft har falt ned på det valget. De har helt sikkert fokustestet en flerspillerdel, men med den kamerakontrollen vi får servert kan jeg tenke meg at det var et frustrerende kaos. Man kunne riktignok gjort noe med «Streetpass», men det hadde ikke blitt noen annet enn en detalj i den store sammenhengen.

Visuelt er dette spillet en helt grei port av Chaos Theory. Det er selvsagt ikke like pent som den glimrende originalen, men du kjenner igjen miljøene og enkelte steder er detaljrikdommen helt kurant. 3D-effekten er det verre med, man merker nesten ikke at spillet kjører i 3D – og da er det like greit bare å skru av hele greia. Dette har faktisk vært en tendens fra Ubisoft på deres slippspill, la oss håpe grepet deres om 3D blir bedre i kommende titler.

Soldat i trøbbel.

Lyd er jo også viktig i et spill der man i utgangspunktet skal snike, og det er morsomt at lydeffektene sitter som hånd i hanske. Enten du sniker eller kjemper er opplevelsen for øret både involverende og naturlig – slik som at lyden av skoene dine endres etter underlaget. Dialogene i de fine mellomsekvensene er også gode, og det er fint at vi får servert historien på skikkelig vis i disse småfilmene. Det er mer troverdig og mer oppslukende enn rene radiomeldinger.

Konklusjon

Splinter Cell: Chaos Theory fra 2005 er en skikkelig klassiker, det er det ingen tvil om. Nyversjonen Splinter Cell 3D på Nintendos 3DS er ikke i nærheten av en slik status. Det er først og fremst kontroll- og navigasjonsmulighetene som gjør dette til en svakere tittel. Styringen av kameraet er tregt og lite intuitivt, samtidig som bruken av våpen og dingser aldri føles naturlig. Dermed oppnår ikke spillet det som var originalambisjonen, at du skal settes i støvlene til en skikkelig superagent. Frustrasjonene er for mange til akkurat det.

Noe av brettdesignet er imidlertid bra, og lyden holder et kurant nivå. Dessverre er imidlertid dette ikke noe eksempel på god bruk av 3D på Nintendos nye bærbare. Slikt sett er det visuelle pregløst og uinteressant, 3D-effekten tilfører veldig lite av nytte. Nei, hvis du skal kjøpe en slipptittel fra Ubisoft, gå for solide Ghost Recon: Shadow Wars. Da blir du neppe skuffet.

Siste fra forsiden