Da de første ryktene om Starhawk kom i 2009, fikk spillet klengenavnet «Warhawk i rommet». Dette skulle vise seg å være så nærme sannheten som mulig: Starhawk er nemlig i høyeste grad et klassisk tredjepersons skytespill med massive flerspillerkamper og fokus på bruduljer i luften mellom haukelignende robotfly.
Likevel fortalte ikke ryktene om alt det kommende skytespillet skulle by på. De fortalte blant annet ingenting om implementeringen av tårnforsvar-elementer. Ei heller fortalte de om hvordan den utvannede «ytre rom»-klisjéen skulle bli krydret med et herlig western-preg. Og de fortalte i hvert fall ikke om hvor bittersøt opplevelsen skulle vise seg å bli.
Akk og ve, enda en romodyssé?
I Starhawks erindring av en fjern og dyster fremtid har jorden takket for seg og menneskeheten flyktet til rommets yttergrenser. Her lever de i byer spredt utover golde ørkenlandskap i god, gammeldags westernstil, og for å overleve er de avhengig av såkalt riftenergi. Riftenergi er en mystisk, turkis substans som befinner seg langt under jordoverflaten, og den er alfaomega i Starhawks univers, både som energikilde for lokalbefolkningen, men også som valuta for de som utvinner den.
Samtidig kan riftenergi være ekstremt farlig – kommer man for nært ukontrollert riftenergi blir man transformert til et monsterlignende vesen, bedre kjent som såkalte «Outcasts» eller det som verre er. Ingen vet dette bedre enn hovedpersonen i spillets historiemodus, Emmett Graves.
En arbeidsulykke førte nemlig til at Emmetts bror mistet livet og Emmett selv nesten ble transformert til et slikt monster for lenge siden. Når han etter flere år vender tilbake til hjembyen tar han på seg jobben med å redde sine tidligere venner fra den stadig økende mengden «Outcasts» som prøver å stjele og ødelegge riftenergikildene på planeten deres.
Plottet er interessant, og omgivelsene som handlingen utspiller seg i er spennende. Tankene går fort tilbake til de gamle westernfilmene og fortellingene om gullrushet på slutten av 1800-tallet. Jeg skulle likevel likt å vite enda mer om Starhawks univers og menneskene som bor i det. Dessverre er kampanjen svært lite tilbøyelig til å utlevere mer enn de viktigste detaljene omkring Emmett og kompani. Resultatmessig klarer man ikke å bli grepet av den overfladisk presentasjonen eller de underutviklede personlighetene når alt kommer til stykket.
En spennende trio
Historien klarer heller aldri å riste av seg preget av å være en lang og glorifisert opplæringsdel. Godt skjult innimellom tøffe skuddvekslinger med «Outcasts» og utforsking av de ulike omgivelsene man får til rådighet befinner det seg nemlig en god del nyttig kunnskap om spillets viktigste elementer og mekanikker, som man bør ta med seg videre til spillets flerspillerdel.
Starhawk består i utgangspunktet av tre vidt forskjellige elementer, smeltet sammen for å danne et unikt produkt. I første omgang opererer det som et nokså tradisjonelt tredjepersons skytespill, hvor man observerer handlingen fra bak ryggen til en figur. Spilleren bruker diverse våpen til å skyte fiender, sprenge bygninger og det som hører med. Skyteelementene er presise, selv om Emmett eller din onlinefigur ikke alltid gjør som du vil.
Det andre elementet, som kanskje er det mest overraskende tilskuddet i trioen, er introduksjonen av noe som best kan klassifiseres som en ukonvensjonell variant av et klassisk tårnforsvar-spill. Som oftest har man et bestemt punkt å beskytte når man spiller Starhawk, enten det er en person i kampanjen, eller en sone i flerspillerdelen. Ved å ta i bruk en omfattende valgmeny kan man tilkalle et av flere byggverk som skytes ned fra himmelen.
Byggene kan være så enkelt som en mur designet for å holde fiender på avstand, eller en litt mer intrikat bygningssammensetning, som for eksempel et par vakttårn, en bunker og en laserkanon. Samme hva det måtte være – synet av gigantiske konstruksjoner som kommer rasende ned fra himmelen og treffer bakken i en koalisjon av sprutende stein og store støvskyer er alltid like barskt.
Foruten å være et meget tøft syn er dette også et elementært aspekt i Starhawk. Med litt tid kan man sette opp de mest fantastiske forsvarsverker, og dette er også nødvendig for å få tilgang til spesielle våpen og kjøretøy. Muligheten til å kalle ned et bredt sortiment av over tolv ulike gjenstander til enhver tid bidrar til å gi spillet er strategisk preg, som forgjengeren aldri hadde.
Ta vingene fatt
Den siste komponenten i det trekløveret som Starhawk faktisk består av, er kjøretøyene. Svevesykler og biler er blant de viktigste redskapene for å ta seg raskere fram på den virtuelle slagmarken, og spesielt når man kaster seg ut i spillets flerspillerdel er kjøretøyene essensielle verktøy for å oppnå suksess.
Etter hvert blir man også introdusert for stridsvogner og såkalte «Hawks», eller hauker på godt norsk. Hauker fungerer på to måter: Enten styres de på bakkenivå, som vandrende, mekaniske dødsmaskiner som tramper og skyter alt som kommer nærme nok. Eller så tar de vingene fatt og kaster seg ut over stjernehimmelen.
Representert både i spillets tittel og på spillets cover, er haukene en fundamental del av spillopplevelsen, og første gang man tar seg en flytur i det ytre rom forstår man hvorfor. Ikke bare er det veldig enkelt å få grepet på det meget intuitive kontrollsystemet, det er også ekstremt morsomt og effektivt å fly over slagmarken med spillets fabelaktige og storslåtte lydspor dundrende i høyttalerne. Før man vet ordet av det slår man salto i luften samtidig som man fyrer av en salve varmesøkende missiler mot fienden, før man kjapt gjør en unnamanøver med den innebygde boostfunksjonen. Haukene er livsfarlige, og kan dramatisk påvirke flerspillerkampene i Starhawk.
Massivt univers
Når man først har fullført historien, og lært alt som er verdt å lære, kan man endelig trygt ta skrittet til flerspillerdelens verden. Det er først og fremst dette elementet utviklerstudioet LightBox Interactive har fokusert på når de har lagd Starhawk, og dette merkes også i det ferdige produktet.
Med massive kart å utforske, bataljer for opptil 32 spillere samtidig og kamper som kan vare i opptil 20 minutter er det nok å ta for seg her. Ved lansering består Starhawks flerspiller kun av fire moduser: «Deathmatch», «Team Deathmatch», «Capture The Flag» og «Zones», og selv det ikke er noe ekstraordinært ved dette utvalget er det det fysiske volumet på kampene som tar kaka.
Bruduljene finner sted på en av flere baner hentet fra enspillerdelen, og dette varierer fra trange romstasjoner som kun tillater bruk av jetpacks og hauker, til støvete ørkenlandskap hvor stridsvogner og svevesykler dominerer slagmarken. Variasjonen er formidabel, og spillets visuelle stil klarer virkelig å få frem hvor spektakulære omgivelsene er.
På et av flerspillerbrettene kan man for eksempel se konturene av en ørliten måne som titter fram bak en gedigen fjellsøyle midt i ørkenen. Bak der kan man igjen se en større planet, som er preget av detaljer som stjerneskyer, stjernetåker og flere klassiske gassringer. Denne detaljrikdommen er et fantastisk syn og gir inntrykk av at du er en del av et evinnelig stort univers.
Flerspiller i ubalanse
Om man imidlertid fokuserer på det som foregår på slagmarken ser man at ikke alt er fryd og gammen i dette universet, og det er åpenbart at spillets flerspillerdel har noen alvorlige balanseproblemer.
Som tidligere nevnt kan en hauk dramatisk påvirke utfallet av kampene, og det samme gjelder stridsvogner. Dette betyr at spillere som har disse kjøretøyene bokstavelig talt vil ødelegge sine konkurrenter. Dette i seg selv er greit nok. Problemet oppstår når et lag dominerer motstanderne så mye at man som spiller ikke mer enn rekker å plante sine reanimerte ben på jordoverflaten før man igjen blir blåst til filler. Da blir det tydelig at disse våpnene er litt for kraftige.
Samtidig er det klart at de ulike spillerne fremdeles ikke har klart å finne ut hvordan man skal lykkes i flerspillerdelen. Det er ingen tegn til lagarbeid, og en følelse av generelt kaos preger spillopplevelsen. Spesielt når man spiller med 31 hodeløse høner på en fullstappet server er det vanskelig å få gjort noe fornuftig for å sikre lagets seier.
Spillere krasjer i bakken med jevne mellomrom, og den tidligere strategiske plasseringen av bygninger og utposter utvikler seg fort til et virvar av metall og små mellomstasjoner over hele kartet.
Dette er baksiden av å tilby så stor frihet som Starhawk gjør. Valgmulighetene er utallige, og det er helt opp til deg hvordan du ønsker å «støtte» laget ditt. Liker du å fly kan du bombardere fiendene ovenfra med en hauk; ønsker du å holde deg utenfor kampens hete kan du sende ned et vakttårn og bruke en snikskytterrifle derfra. Kanskje du aller helst drømmer om å surre rundt med en dødelig kombinasjon av jetpack og bazooka? Gjør det!
Konklusjon
Starhawk er et spennende spill – det som på utsiden ser ut som et ganske alminnelig tredjepersons skytespill med noen simple flyelementer, er i realiteten mye dypere enn som så. Historiemodusen vinner ingen priser for originalitet eller beste plott, men er en overraskende effektiv måte å forberede spilleren på det som er hjertet og sjelen i spillet, nemlig flerspillerdelen.
Den spennende miksen av ulike spillmekanikker gir spilleren stort spillerom i kamper mot opptil 31 andre spillere på nett. Dette kan by på mye moro, men for øyeblikket sliter spillets nettdel med flere svært ubalanserte spillelementer og et generelt preg av kaos som legger en lei demper på moroa.
Likevel er mulighetene mange, og det beste med Starhawk er at man aldri føler seg tvunget til å gjøre en bestemt ting – det er ingenting som er feil, og med litt kreativitet har man alltid noe spennende å ta seg til, selv om det ikke nødvendigvis er så produktivt i lengden.
Starhawk er kun i salg for PlayStation 3.
