Anmeldelse Tales of Monkey Island: Lair of the Leviathan

Svelget av en sjøku

Guybrush havner i magen på en gigantisk sjøku. Hvordan skal dette gå?

Husker du historien om Jonas, som ble svelget av en hval og levde der i tre dager og tre netter, før han ble spyttet ut, lys levende? Vel, Guybrush Threepwood har en bedre historie å by på. I starten av dette spillet blir nemlig hele skipet hans svelget av en gigantisk sjøku. Det viser seg raskt at han ikke er den første som har blitt oppspist av denne utrydningstruede kjempen. Den legendariske oppdageren Coronado de Cava sitter også fast i sjøkuens buk, og det samme gjør mannskapet hans.

Fanget i en sjøku.
Fanget i en sjøku.

Uheldigvis er ikke mannskapet til de Cava særlig interessert i å komme ut. De bor nede i magen til sjøkuen, hvor de koser seg med å drikke magesaft og ta livet med ro. For å hindre at sjøkuen noensinne kommer til destinasjonen sin (tilfeldigvis også er stedet hvor La Esponja Grande – havsvampen som kan redde Karibien – befinner seg) har de stukket av med en bit av det feite sjømonsterets indre øre. Noe må gjøres, og som vanlig er det Guybrush som må brette opp ermene og løse nøtter for å redde dagen.

Guybrush i sjøkuens buk

Dermed er vi i gang med nok et eventyr fra Telltale Games. Lair of the Leviathan er like usannsynlig som det er morsomt. Mens tidligere episoder i serien har fått meg til å smile ganske ofte, og humre litt ved spesielle anledninger, resulterte denne episoden rutinemessig i høy latter både fra meg og spillkameraten min. Humoren treffer blink mye oftere enn før, og i tillegg krydres opplevelsen av langt flere morsomme detaljer enn i de forrige spillene. Det virker som Telltale har tatt seg skikkelig tid med denne episoden, for å gjøre den så underholdende som overhodet mulig.

En kan sikkert anklage humoren for å være litt barnslig til tider – ikke minst fordi noen av de største latterkulene kommer etter herlige grimaser eller relativt ekle vitser (Guybrush og gjengen spyttes ikke ut av sjøkuen når den tid kommer, for å si det slik), men det plager meg absolutt ikke. Latter er latter, og jeg er ikke kresen.

Guybrush blir gal.
Guybrush blir gal.

Jeg opplever også Lair of the Leviathans generelle spillflyt som mer vellykket enn i de to første episodene. I forrige episode satte jeg meg ved flere anledninger bom fast, og brukte evigheter på å komme videre. Denne episoden gled jeg gjennom – ikke uten å utfordres, men uten å sette meg fast i individuelle situasjoner. Jeg opplevde med andre ord vanskelighetsgraden som bortimot perfekt denne gangen, men det at jeg finner vanskelighetsgraden passende betyr sikkert at smartere folk synes det blir litt i letteste laget.

Nøttene og situasjonene i dette spillet er også overraskende varierte. Flere av dem har vi sett før i ulike former, men de fungerer likevel godt i denne sammenhengen. I tillegg er de godt integrert i historien, slik at de føles som en naturlig del av hendelsene i spillet, og ikke hindringer plassert inn for å sørge for at opplevelsen varer lengre. Logikken er selvsagt på det samme nivået som før, så mens løsningene virker fornuftige i Monkey Island-universet tror jeg generelt folk skal være forsiktig med å prøve de samme tingene i virkeligheten.

Mer kompakt enn tidligere

Lair of the Leviathan tok meg mellom tre og fire timer å fullføre, og det var som nevnt uten at jeg ble sittende fast i lengre perioder, slik jeg ofte blir i slike eventyrspill. Arealmessig er det en del mindre enn de to forrige spillene i serien. Store deler av handlingen foregår inne i sjøkuen, og selv når du kommer ut er det ikke særlig mye rom for utforskning. Men de miljøene vi får i spillet er til gjengjeld både interessante og detaljerte, noe man ikke kan si om alle områdene i de to forrige spillene. De komprimerte spillområdene resulterer også i mindre tidkrevende løping frem og tilbake.

Et nytt kjæledyr?
Et nytt kjæledyr?

Sjøkuens buk er som nevnt befolket av en rekke raringer, og de nye figurene er alle morsomme å kommunisere med. Telltale er kanskje litt vel glad i klisjeer (hm, en tykkfallen nerd med briller? det har vi ikke sett før), men generelt fungerer figurene godt. Jeg liker spesielt Coronado de Cava, som nesten kan sies å representere en eldre og sprøere versjon av Guybrush selv. Gamle kjenninger som styrmannen Winslow og piratjegeren Morgan LeFlay er også med, og sistnevnte utvikler seg i en mer interessant retning i denne episoden enn tidligere.

Jeg må også nevne at vi får et gledelig gjensyn med en klassisk Monkey Island-personlighet som jeg ikke tør si så mye om, av frykt for spoilerpolitiet. Han er i alle fall seg selv lik, og jeg tror de aller fleste vil sette pris på å treffe ham igjen.

Siden Lair of the Leviathan bygger på samme fundament som de to første episodene er det naturlig nok ikke gjort noen forbedringer på brukergrensesnittet. Dette til tross for at det utvilsomt hadde vært lett for Telltale å implementere en «klikk for å løpe hit»-funksjon, som hadde gjort opplevelsen litt glattere. Jeg skal ikke mase mer om dette, da det er tydelig at Telltale har bestemt seg for å ikke gjøre noen endringer før sesongen er over, men jeg håper den amerikanske utvikleren tar til seg kritikken de har fått. Hvis neste sesong av Sam & Max fjerner det overlegne pek-og-klikk-systemet til fordel for Tales of Monkey Islands kontrollsystem blir jeg med andre ord skuffet.

Guybrush kan holde pusten i ti minutter.
Guybrush kan holde pusten i ti minutter.

Ellers er det rett og slett ikke så mye å si om denne episoden. Den følger generelt i samme stil som de forrige, og vi får det samme profesjonelle skuespillet, den samme sjarmerende 3D-grafikken og den samme hyggelige Monkey Island-musikken. Telltale gjør jobben sin, og de gjør den godt – uten å overraske.

Konklusjon

Jeg må innrømme at jeg var litt engstelig før utgivelsen av Lair of the Leviathan. Selv om jeg koste meg mye med forrige episode, virket den litt mindre fantasifull enn den første Tales of Monkey Island-episoden, og jeg fryktet at Telltale ikke ville klare å opprettholde den gode kvaliteten i lengden. Derfor er jeg glad for å kunne meddele at Lair of the Leviathan ikke bare holder kvaliteten på et høyt nivå, men den oppleves faktisk på mange måter som den beste episoden til nå.

Takket være langt mer treffsikker humor enn tidligere (i alle fall etter min, noe usofistikerte, smak), mer detaljerte og interessante miljøer og herlige figurer, samt varierte og fantasifulle nøtter med akkurat passelig vanskelighetsgrad, er Lair of the Leviathan en herlig eventyrspillopplevelse fra start til mål. Takk, Telltale.

Tales of Monkey Island kan kjøpes hos Telltale Games.

Vurdering


Tales of Monkey Island: Lair of the Leviathan Windows Windows 8/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 29. september 2009
  • Plattform: Windows
  • Utgiver: LucasArts
  • Utvikler: Telltale Games

Kommentarer (8)

Forsiden akkurat nå

Til toppen