The Saboteur
Anmeldelse

The Saboteur

Det er ikke lett å være tysker i Paris, takket være Sean Devlin og kompani.

Jeg er nok ikke den eneste som gjesper litt når jeg hører om spill lagt til andre verdenskrig, men The Saboteur klarte likevel raskt å vekke interessen da det opprinnelig ble kunngjort. Her får du nemlig ikke kontroll over noen heltemodig soldat, men en sivilist som har en høne å plukke med nazistene. Og de vanlige skyttergravene og utbombede byene byttes her ut med glamorøse Paris, som selv under nazistenes kontroll fremstår som en spennende og livlig storby.

Sean Devlin og motstandsmannen Luc.
Sean Devlin og motstandsmannen Luc.

Kiss me, oim oirish

The Saboteur følger Sean Devlin, en irsk hissigpropp som har bosatt seg i en liten bygd på den franske landsbygda, der han tjener til livets opphold som mekaniker. Uheldigvis havner han i konflikt med en sadistisk tysker, og når nazistene invaderer Frankrike ligger både Sean og vennene hans tynt an. De rømmer til Paris, hvor Sean drukner sorgene sine i alkohol helt til han blir rekruttert inn i den franske motstandsbevegelsen.

Det er liten tvil om hvilken spillserie The Saboteur har hentet inspirasjon fra – det kunne like godt hett Grand Theft Auto: Paris 1940, hadde det ikke vært for at Rockstar sannsynligvis hadde blitt sinte hvis Pandemic ikke bare stjal konseptet deres men også rappet navnet. Spillet lar deg fritt reise i og rundt Paris, og utføre oppdrag for en variert gjeng som alle har det til felles at de ikke liker tyskerne særlig godt. Samtidig kan du når som helst velge å legge historien bort, og bare skape kaos for de nazistiske okkupantene.

De første timene jeg hadde med The Saboteur var ærlig talt preget av skuffelse, og jeg klarte ikke helt å bli kvitt følelsen av at jeg spilte et PS2-spill med oppdatert grafikk. Bilkjøringen føles stiv og unaturlig, og kampsekvensene bar preg av treig sikting med et nesten unyttig autosiktesystem. Heldigvis ble jeg etter hvert vant med både kjøring og skyting, men det er likevel noe litt «forrige generasjon»-aktig over opplevelsen vi får servert her.

Veteranbiler slår alltid an.
Veteranbiler slår alltid an.

Det samme kan sies om måten historien formidles på. Her er det tydelig at man ikke har hatt de samme budsjettene som Rockstar har hatt med sine GTA-spill, og filmsekvensene i spillet er (med visse unntak) rimelig enkle, med middelmådige ansiktsanimasjoner. Historien i seg er langt fra noe mesterverk, takket være mengder av klisjeer og et klart B-film-preg. Jeg opplevde likevel handlingen som rimelig spennende og involverende, og Pandemic har klart å trykke på de riktige knappene underveis. Dens viktigste funksjon er uansett å legge opp til en haug mer eller mindre eksplosive oppdrag, og her har utviklerne gjort en god jobb. Oppdragene er varierte, spennende og fulle av action, og vanskelighetsgraden er vanligvis akkurat passelig.

Åpne oppdrag

En av de beste tingene med oppdragene i spillet er at mange av dem er veldig åpne, og kan løses på flere forskjellige måter. For eksempel er det ofte mulig å snike seg innpå ensomme tyskere, drepe dem lydløst og ikle seg uniformen deres. Da utgir du deg som en av dem, og hvis du klarer å holde hodet kaldt og ikke vekke for mye oppsikt, kan du komme deg frem til målet ditt uten å fyre av et eneste skudd.

Det hjelper forresten at Sean Devlin er veldig flink til å klatre. Dermed kan du klatre opp på hustakene og på den måten unngå tyskernes oppmerksomhet. Men de har selvsagt satt opp en god del utkikksposter, og mens de kanskje ikke bryr seg så mye om du lusker rundt på gatenivå blir de raskt mer mistenksomme hvis de ser deg komme snikende på et tak. Hvis all denne snikingen ikke er noe for deg, kan du jo kapre en stridsvogn eller bare trekke frem maskingeværet og skyte alt som står mellom deg og målet ditt.

Det samme gjør eksplosjoner.
Det samme gjør eksplosjoner.

Utenom oppdragene kan du som nevnt cruise rundt i Paris, og skape trøbbel om det er det du ønsker. Tyskerne har selvsagt plassert ut kontrollposter, vakttårn, depoter og andre ting, og disse står du fritt til å ødelegge om du vil. Da belønnes du også med «contraband», ulovlige varer som du kan bytte inn i nye våpen og biler på byens svartebørs. Jeg brukte ikke så mye tid på dette, mest av alt fordi jeg ble veldig lei av å til stadighet ha tyskerne etter meg, men mulighetene er der.

Langt fra problemfritt

Spillet har dessverre visse problemer. Noen av oppdragene er for eksempel veldig lange, uten at du kan lagre underveis. Du får sjekkpunkter, slik at du slipper å spille gjennom hele oppdraget hver gang du dør, men om du må skru av maskinen eller bare blir lei, må du starte helt på nytt igjen neste gang. Dessuten er noen oppdrag litt i overkant irriterende – for eksempel oppdrag der du har datastyrte allierte som oppfører seg som de reneste kulemagneter, og overleve for at du skal vinne. Det å tape gang etter gang fordi partneren din løper hodeløst inn i kuleregnet blir veldig irriterende.

Snikingen kan også være en kilde til forvirring. Det å ta på seg uniformen til en tysker gjør for eksempel at andre tyskere ofte blir mer mistenksomme. Samtidig skjer det ofte at de ikke løfter et øyenbryn om kameratene deres dør en etter en rundt dem. Men om de for eksempel ser deg klatre, hisser de seg raskt opp. Denne klatringen kunne også vært litt bedre utført; kameraet kan være litt rotete, og det er ikke alltid like tydelig hvor du kan og ikke kan klatre.

Jeg hater nazister.
Jeg hater nazister.

Den kunstige intelligensen er generelt litt sløv, enten det er snakk om allierte, fiender eller tilfeldige forbipasserende (spesielt de av dem som sitter bak rattet; i gatene er det mye merkelig som skjer). Det er kun i visse tilfeller, som det jeg nevnte i forrige avsnitt, at dette er et genuint problem, men det bygger opp under en følelse av uferdighet i hele spillet. Pandemic har kommet opp med et veldig kult konsept, men gjennomføringen kunne vært mye bedre.

Samtidig er det absolutt moro å spille The Saboteur. På mange måter er det et spill jeg har det mer moro med enn jeg egentlig føler det fortjener. Det er stadig noe som skurrer, enten det er grunnleggende gameplay-elementer som ikke fungerer optimalt eller regelmessige småfeil som vitner om at spillet burde vært noen måneder ekstra hos utviklerne. Likevel klarte det å hekte meg.

PC vs. konsoll

Da jeg først fikk The Saboteur, var det en av de to konsollversjonene jeg fikk tilgang på. Siden fikk jeg også den andre konsollversjonen, samt PC-utgaven. Innholdsmessig er spillet likt på de tre formatene, men PC-utgaven har én veldig stor fordel. Jepp, du sikter selvsagt med musen. Siktingen på konsoll mangler fart og nøyaktighet, og autosiktesystemet er som tidligere nevnt rimelig svakt. Det å få lov til å sikte med musen gjør at konsoll- og PC-versjonene føles som natt og dag. Det er mye bedre å bruke mus. Kjøringen fungerer også bedre enn forventet med mus og tastatur, og det eneste som egentlig føles litt knotete er nærkamp. Men hvem slåss med nevene når man kan bruke maskingevær?

Mye av spillet foregår i fargeløse omgivelser.
Mye av spillet foregår i fargeløse omgivelser.

Resultatet er at PC-versjonen er den du bør kjøre hvis maskinen din takler spillet. Selv hadde jeg ingen problemer, men det kan se ut som mange sliter med den. Spesielt virker det som systemer med ATI-baserte kort har trøbbel. Jeg kan ikke trekke spillet i karakter for problemer jeg ikke selv opplever, men jeg kan godt forstå at ATI-eiere er sinte.

Pupper i sort/hvitt?

The Saboteur gjør noe veldig interessant med fargebruken sin. For å visualisere tyskernes kontroll over Paris, er steder hvor de har full kontroll nesten fullstendig sort/hvitt. Hvis du utfører et oppdrag her, og dermed gir lokalbefolkningen håp og inspirasjon, vil fargene komme tilbake. Jo mer du oppnår, jo mer sprer fargene seg utover i byen. Dette er et spennende virkemiddel som gir deg et tydelig og klart bilde av hvor mye du har oppnådd i løpet av spillet. Det har også en praktisk funksjon; får du tyskerne etter deg i mer frigjorte områder, vil lokalbefolkningen kjempe på din side.

Denne spennende fargebruken har imidlertid også sine ulemper. I sort/hvitt-sonene er det ofte veldig mørkt, og på de anbefalte lysinnstillingene er det lett å forveksle skygger og hindringer. Når man kjører bil resulterer dette ofte i at man krasjer i ting man ikke ser før det er for sent. Jeg tror også at overgangen mellom sort/hvitt og farger med hell kunne vært litt mer glidende. Men alt i alt liker jeg dette elementet, som gir The Saboteur et rimelig unikt grafisk preg.

OMG, pupper!
OMG, pupper!

Det har vært mye snakk om nakenheten i The Saboteur, selv om denne er rimelig harmløs – du får omtrent like mye pupper i en typisk episode av Derrick. Kort sagt; om du har konsollversjonen av spillet kan du laste ned en gratis tilleggspakke som avdekker brystene til dansedamene i spillet, og gir deg muligheten til å ha private show med jentene i burleskhuset som fungerer som base i løpet av store deler av spillet. Dette er slikt du gjør én gang, og så er du ferdig med det. På PC er innholdet inkludert, og du må bare skru det på i menyen. Dermed kan du velge om du vil ha nakne pupper, eller bare halvnakne pupper. Jeg foretrekker dem nakne, men de er fine med tøybiter på også (skinner det alt for tydelig gjennom at jeg synes fokuset nakenheten har fått i norske medier er rimelig idiotisk?).

Konklusjon

Jeg elsker konseptet i The Saboteur. Utviklerne har tatt en tidsperiode vi har sett alt for mye av, og gjort den spennende ved å fokusere på noe helt annet enn skyttergraver og fallskjermsoldater. Spillet har også en mengde gode ideer, og en flott blanding av sniking, action og bilkjøring. Utførelsen kunne imidlertid vært mye, mye bedre. Det virker som Pandemic aldri fikk tid til å gjennomføre den siste finpussen, noe som resulterer i svak kunstig intelligens, massevis av småfeil og et kampsystem som føles langt fra ideelt. Men det må sies at med mus og tastatur er skytingen langt mer underholdende, og PC-versjonen er dermed å foretrekke.

Alt i alt leverer The Saboteur en underholdende, men langt fra problemfri, spillopplevelse. Godt tidsfordriv for de av oss som venter på Mafia II, men ikke så mye mer.

PS3 6/10 Nokså godt

Leserne mener

Ingen brukererfaringer

Skriv din erfaring

The Saboteur

The Saboteur PS3 PS3 6/10 X360 6/10 Windows 7/10

Spesifikasjoner

  • Lanseringsdato: 3. desember 2009
  • Plattform: PlayStation 3
  • Sjanger: Action
  • PEGI: 18+
  • Utgiver: Electronic Arts
  • Utvikler: Pandemic Studios

Beste priser

X360 6/10 Nokså godt

Leserne mener

Ingen brukererfaringer

Skriv din erfaring

The Saboteur X360 X360 6/10 PS3 6/10 Windows 7/10

Spesifikasjoner

  • Lanseringsdato: 3. desember 2009
  • Plattform: Xbox 360
  • Sjanger: Action
  • PEGI: 18+
  • Utgiver: Electronic Arts
  • Utvikler: Pandemic Studios

Beste priser

Leserne mener

Basert på 1 erfaring

Skriv din erfaring

The Saboteur Windows Windows 7/10 PS3 6/10 X360 6/10

Spesifikasjoner

  • Lanseringsdato: 3. desember 2009
  • Plattform: Windows
  • Sjanger: Action
  • PEGI: 18+
  • Utgiver: Electronic Arts
  • Utvikler: Pandemic Studios

Beste priser På lager Få varsel når prisen faller

Kommentarer (15)

Forsiden akkurat nå

Til toppen