Undring
Hvorfor spiller vi egentlig spill? For mange er svaret lett; for å la oss underholde. For å ha det gøy. Men i noen spill er det ikke underholdningen som er poenget. I stedet ønsker utviklerne å lage en meningsfull opplevelse som ikke nødvendigvis er moro, men som gir deg andre verdifulle følelser. The Void er et slikt spill. Det er egentlig ikke moro. I stedet er det nesten deprimerende tungt, og følelsen av å gjøre det godt, eller være flink, er nesten aldri til stede.
I dens plass har du en desperat følelse av at du har så alt for mye å gjøre, og så alt for liten tid å gjøre det på. Og for å gjøre det hele enda verre, vet du ikke hva det faktisk er du skal gjøre i utgangspunktet. Det eneste du vet er at tiden går, og på et eller annet tidspunkt er det hele over – og hvis ikke du har nådd de ukjente målene dine innen den tid, er det for sent. Jo mer tid du mister på å eksperimentere og misforstå, jo mer pressende og uhyggelig blir stemningen. «You are wasting your life», forteller spillet.
Men det er likevel ikke ille å spille The Void. Utviklerne har skapt en usedvanlig interessant opplevelse her, og det som trekker deg videre er et konstant begjær etter å finne mening i det hele. Jo mer du ser av The Voids verden, jo mer fascinert blir du, og jo mer får du lyst til å forstå. Det høres rart ut, men når jeg spiller The Void fylles jeg av undring. Dette er ikke et spill som forteller meg ting, det lar meg tenke selv. Jeg liker det veldig godt.
På den måten har The Void gitt meg utrolig mye mer enn vanlige, grunne spill hvor «det du ser er det du får». The Void vekker nye følelser i meg som spiller, og få andre spill har klart å få meg til å tenke like mye over opplevelsen jeg har og hva den betyr. Og det synes jeg faktisk er verd en del.
Opplevelsen bygges også opp ved hjelp av visuelle og lydmessige detaljer. Grafikkmessig ser ikke The Void særlig avansert ut, men miljøene er ekstremt stemningsfulle, og fulle av detaljer. En søster ligger ubevegelig, nesten som på et fotografi, og med blikket festet på et punkt i luften. Jeg skvatt nesten til da jeg snudde meg for å se hva hun så på. En annen søster er bundet fast til et kors, under en sylskarp pendel som stadig kommer nærmere. Med en gang hun skjønner at du er der, følger hun deg nesten desperat med blikket når du beveger deg rundt henne. En annen igjen sitter i et kaldt vindu, i et forlatt hus, og ser omtrent så ensom ut som det er overhodet mulig å bli. De små detaljene skaper store opplevelser.
Frustrasjon
Samtidig er det ting ved The Void som plager meg. Det er, som nevnt, et veldig vanskelig spill, og det er fullstendig mulig å ødelegge mye for seg selv ved å ta dårlige valg – uten å vite at man har gjort det. Når du så skjønner det, kanskje lenge etterpå, er det ofte best å laste inn et tidligere spill. Med den kunnskapen du har skaffet deg ved å feile én gang, unngår du det kanskje neste gang. Dette er noe jeg vanligvis ville regne som svært dårlig spilldesign, men The Void kommer til en viss grad unna med det, ved at det tilsynelatende bevisst er lagt opp til at det skal være slik. Man får også en viss tilfredsstillelse av å se hvordan man gjør det bedre denne gangen enn man gjorde forrige gang.
Rent spillmekanisk har The Void også andre problemer. Man kan for eksempel ikke lagre spillet i et kammer, man må ut i Tomrommet å gjøre det – og der går tiden hele tiden. Dermed blir det lett å glemme lagringen, i panikken etter å minimere «fargekostnadene» og få gjort så mye som mulig på den begrensede tiden man har til rådighet i spillet.
Et mer alvorlig problem er hvordan spillet ofte sliter med å gjenkjenne hieroglyfene du prøver å tegne på skjermen. Noen av dem er mye vanskeligere å tegne enn andre, og problemet er at du risikerer å miste farge om du tegner feil, eller spillet ikke oppfatter det du tegner. I tillegg blir kamp raskt frustrerende når fienden stadig presser deg og du ikke får gjort det du vil. Heldigvis er ikke kamp det viktigste aspektet i spillet, men det er likevel et problem fra tid til annen.
Konklusjon
Dette er en av de vanskeligste anmeldelsene jeg har skrevet, og jeg er langt fra fornøyd med den. Det hadde vært mye lettere for meg om The Void var et standard actioneventyr med skyting og militærmenn, men det er det ikke. I stedet er det et spill som uredd går sin egen vei, tilsynelatende uinteressert i om folk liker det eller ikke. Det er noe nesten noe anti-Molyneux over opplevelsen her - mens spill som Fable lages for å likes av alle, har The Void blitt laget for at en av femten skal forelske seg i det, mens resten bare kan gå videre. Og jeg har latt meg forelske. Men jeg har ikke latt meg blende - The Void er ikke problemfritt, og forelskelsen er blandet med både frustrasjon og ergrelse.
Jeg synes du skal prøve The Void. Det er et ikke et spill jeg er overbevist om at du vil like, men til gjengjeld kan det faktisk hende du er en av de få som vil elske det.
The Void kan kjøpes direkte fra utgiveren (i boks, og etter planen også i nedlastbar form), og fra utenlandske nettbutikker som Play.com. Utgivelsen finner sted 23. oktober.
