Det går mot slutten for historien om Lee, og for en spennende ferd det har vært så langt. Hver episode har bydd på uventede og sjokkerende vendinger, og tatt meg med på en følelsesmessig berg-og-dalbane på godt og vondt. Det har for det meste vært vondt, og spesielt i forrige avsnitt. Hvordan vil gruppa takle ferden videre nå, etter alt de har vært gjennom?
Historien fortsetter like etter at forrige episode avsluttet, og gjengen har nå ankommet Savannah. Dette er byen hvor foreldrene til Clementine befant seg da epidemien brøt ut, og naturlig nok er hun veldig opptatt av å lete etter de. Det viser seg at hun har kommunisert med noen ved hjelp av walkietalkien sin, men vi får ikke vite stort mer enn at vedkommende befinner seg i Savannah og tilsynelatende ikke har gode hensikter.
Bøljan blå
Gruppa kommer seg ut i byens gater og beveger seg sakte fremover. Et av de nye medlemmene har et skadd bein, og trenger både hvile og medisinsk hjelp. Dette skaper konflikt i gruppa. Målet er å komme seg til havna og finne en båt. Jeg sier at vi bør holde sammen og finne et sted vi kan stoppe og samle oss litt. Dette viser seg fort å bli en nødvendighet, når klokkene i kirka vi går forbi begynner å ringe. Kan dette være tilfeldig? Vi rekker ikke overveie dette så nøye, for før vi vet ordet av det er gata full av vandøde. Heldigvis kommer vi oss unna, til tross for noen dårlige avgjørelser gjort av andre i gruppa. Valgene andre gjør er også med på å farge min mening om de rundt meg, slik de danner seg meninger om meg basert på valgene jeg tar.
I et forskanset hus får vi tid til å roe ned og tenke litt. Kenny er fast bestemt på at vi må forte oss videre og finne en båt. Hva han har tenkt vi skal gjøre når vi eventuelt finner en båt og kommer oss ut på havet er uklart, og dette gjør meg usikker. Jeg har gjennom serien for det meste valgt å stå på Kenny sin side, men i denne episoden er jeg ikke like sikker. Ute er det fullt av zombier, og med en skadd i gruppa er vi svært sårbare om vi begir oss ut på veien. Det blir til slutt enighet om at de andre blir i huset mens Kenny og jeg drar ned til havna for å se hvordan det ligger an.
Som forventet er det ikke et oppløftende syn som møter oss når vi kommer frem. Havna er ribba for det meste, og alt føles håpløst igjen. Kenny insisterer likevel på at vi skal lete mer, og mens vi gjør det blir vi overrasket av ei dame som overlever på egen hånd i byen. Hun advarer oss mot et samfunn som har etablert seg her, og som lever etter den sterkestes rett. Hun er tydeligvis en utbryter fra dette samfunnet, fordi hun ikke ville leve etter deres regler. Motvillig hjelper hun oss i ei knipe, og blir med tilbake til de andre som er igjen i huset.
Valgets kval
I de tidligere episodene har det vært en del vendinger og dramatiske omveltninger som har ført til at jeg i denne episoden ikke helt vet hvor jeg har folk. Det er tydelig at noen er på bristepunktet, og at andre kan se ut til å ha mistet motet. Mye står og faller på mine valg, og hvordan jeg skal ta disse nå gjør meg veldig usikker. Som vanlig får jeg heller ikke særlig lang betenkningstid når disse valgene skal tas, og det er vanskelig å prioritere.
Det introduseres noen nye personligheter i denne nest siste delen av historien, og disse får dessverre ikke så stor plass som jeg skulle ønske. De jeg har lært å elske eller hate i løpet av de tidligere episodene har fått mye tid på skjermen og gitt meg et godt innblikk i sine personligheter. Jeg har lært de å kjenne på denne tida, og deres handlinger har mye å si for hvordan jeg selv velger å handle. Jeg føler ikke at jeg får nok tid til å bli kjent med disse nye tilskuddene til gjengen. Vi skraper bare overflaten, og kommer aldri i dybden av hva som er bakgrunnen deres før de plutselig er ute av bildet igjen. Jeg har et lite håp om at hvertfall en av de vil komme tilbake i den avsluttende episoden, slik at noen av de løse trådene i hennes spennende historie blir nøstet opp.
Som i de andre episodene er dette for det meste en slags interaktiv tegneserie. Forrige gang valgte de å roe det ned litt og fokusere mer på gåteløsing, mens i dette avsnittet har de skiftet fokuset over på mer action og rask knappetrykking. Det er en del sekvenser der du må reagerer raskt, ellers blir du zombiemat. Her kunne kontrollene tidvis være ganske uhåndterlige, men dette gjorde egentlig bare at jeg levde meg mer inn i hvor stressende, skummelt og håpløst det må føles for Lee å skulle kjempe for å overleve. I den forrige anmeldelsen skrev jeg en del om hvor tøffe avgjørelsene har blitt, og de er ikke noe enklere nå. Det at de i tillegg er ispedd disse skremmende møtene med horder av innpåslitne vandøde gjør ikke saken bedre.
Det er mye som skjer på kort tid, og det var til tider så spennende at jeg måtte rope til TV-en. Det mest interessante her syns jeg forøvrig er utviklingen til de to hovedpersonene i historien, nemlig Clementine og Lee. Clementine har måttet bli voksen veldig fort, og ta innover seg den brutale verden hun nå lever i. Lee har utviklet seg til å bli en slags omsorgsfull farsfigur, men viser likevel tegn på at alle de grufulle tingene han ser ikke lenger påvirker han slik de gjorde i begynnelsen. Han begynner å bli nummen og følelsesløs, kanskje fordi det hele fortsatt virker så fjernt og uvirkelig. Etter å ha fulgt han så lenge kan jeg nesten kjenne dette selv.
Konklusjon
Det er tydelig at vi nå er inne i siste fase av historien, og at dette avsnittet fungerer som en slags sluttspurt til siste etappe. Helt fra starten har jeg tatt valg som skulle vise seg å være avgjørende for hvordan historien har utspilt seg, og for hvem som har stilt opp eller latt meg i stikka. Jeg har prøvd å være en ærlig og redelig fyr, men det har ikke alltid vist seg å være enkelt. Slik bør det være, at man føler det på kroppen. Det er vondt, og det føles forferdelig håpløst.
Det eneste jeg har å utsette på denne episoden er at vi ble introdusert for noen nye og spennende personer som ikke fikk nok tid på skjermen. De vi har fulgt over lengre tid er kjente, så når det først blir tilført nye fjes skulle jeg gjerne sett at de fikk en historie med mer dybde. Vi får bare korte samtaler og små innblikk i fortiden som jeg fikk veldig lyst til å utforske videre. De bidrar uansett til å gjøre episoden spennende og historien mer kompleks. Dette er en fullpakka innspurt til siste avsnitt, og det fungerer bra.
Kombinasjonen av en godt fortalt historie, et spennende univers og et dyktig lag med stemmeskuespillere gjør at The Walking Dead får meg til å sitte helt på enden av sofaen og omtrent bite av meg neglene til tider. Episoden avslutter selvfølgelig med en helt ulidelig «cliffhanger», så nå må de se å få ferdig siste avsnitt slik at jeg kan få se hva som blir skjebnen til de menneskene jeg har blitt så glad i.
