Anmeldelse

Theatrhythm Final Fantasy

En særdeles verdig hyllest til rollespillseriens musikk.

Gjennom min ungdomstid brukte jeg en hel del timer, dager og år på å spille Square Enix’ massivt populære Final Fantasy-serie. Som mange andre fans har jeg dog blitt litt mer lunken de siste årene, og innser at fantasten i meg begynner å ta kvelden. En av tingene som likevel alltid har fungert er den fantastiske musikken. Uansett om det er Nobuo Uematsu, Hitoshi Sakimoto eller Masashi Hamauzu som suser forbi i rulleteksten har spillene alltid kunnet skryte av å ha et fantastisk lydspor. Dette er tydeligvis et synspunkt også Square Enix deler, for med Theatrhythm Final Fantasy har de skapt en rendyrket hyllest til musikken fra både gamle og nye spill i den omdiskuterte serien.

Rytmespill allé

Theatrhythm Final Fantasy har satt opp butikk i samme gate som rytmespillene Elite Beat Agents, Groove Coaster og Rhythm Paradise, men tilbyr likevel et produkt som skiller seg en del fra disse. Under den rytmiske overflaten ligger det nemlig et slags grunnleggende rollespillkampfundament der du må holde styr på figurer, utstyr og nivåbygging.

Final Fantasy-kampene har aldri vært så rytmiske som dette.

Som om det skulle ha vært et rollespill, stiger figurene dine taktfast i nivå etter som du klarerer låter. Du får også tilgang på nye ferdigheter som du kan tilegne figurene, slik at de kan få tilgang til bedre gjenstander etter endt kamp. Ja, for det er også gjenstandssanking og -bruk i sving her, uten at de nødvendigvis tilfører selve spillopplevelsen så mye.

Nivåbyggingen er heller ikke like dyptpløyende og engasjerende som de øvrige Final Fantasy-spillene, men gjør en god jobb med å binde sammen de utallige musikkstykkene med en vag fornemmelse om hva seriens grunnelementer består av. Når du stiger i nivå og tilegner deg nye ferdigheter etter å ha spilt låtene får du også en følelse av progresjon mot et stadig bedre lag med rytmiske helter.

Uheldigvis er det litt vanskelig å få et godt grep om hva som egentlig skiller en durabelig Bartz på erfaringsnivå 70 fra en spinkel Tidus på nivå 3 rent styrkemessig. Joda, Bartz gjør mer vei i vellinga, og knerter fiender en smule kjappere, men det er knapt merkbart. Det hadde gjort seg med litt mer tydelige tegn på progresjon, utover et par vage tall. Jeg forstår likevel hvorfor utvikleren indieszero har valgt å la bakgrunnsanimasjonene være litt mindre ekstravagante, siden det fra før av kan vøre litt vanskelig å få med seg alt som skjer mens du også prøver å holde takten.

Stort sett fungerer den halsbrekkende rytmetrykkingen svært godt. Etter et par låter treffer du synkoperingene og de merkverdige rytmene lekende lett, men det kan være litt vanskelig å treffe de retningsbestemte sveipene riktig. På akkurat disse rytmepunktene må du trykke pekepinnen i skjermen og sveipe i den retningen spillet angir, men det er vanskelig å få en god følelse av hvordan dette skal gjøres rytmisk. Du må også gjøre disse sveipene med en har og bestemt bevegelse, ellers risikerer du at de ikke registreres. Dette er dog langt fra problematisk, og etter en del tid med spillet er det sjelden jeg kan skylde på noe annet enn meg selv når jeg bommer på et par rytmepunkter her og der.

«Let’s mosey!»

I begynnelsen av spillet velger du ut et lag på fire personer ut i fra en stall bestående av seriens 13 hovedpersoner. Har du for eksempel alltid hatt lyst til å mikse sammen et lag bestående av Lightning, Terra, Cecil og Squall er det fritt fram. Alle figurene har det samme dokkeaktige utseende, noe som gjør at denne serieblandingen ikke blir et eneste kaos av stiler, piksler og polygoner. Når du så begynner selve spillet vil disse figurene være rytmeeventyrerne dine, men du kan når som helst skifte ut lagmedlemmer om du ønsker det.

Løp, Chocobo. Løp!

Så er det bare å gå i gang med trykking og sveiping i de utallige Final Fantasy-låtene. Disse kan du spile på tre måter. Enten går du gjennom små serier på tre låter pluss to overflødige åpnings- og avslutningsnumre, eller så utfordrer du deg selv med vanskeligere utgaver av låtene du allerede har klarert.

Mest engasjerende er «Chaos Shrine»-modusen. Her får du det som kalles «Chaos Notes» som inneholder to låter du må klarere. Disse krever at du takler låter som ligger et sted mellom de to siste ferdighetsnivåene på vanskelighetsstigen, og noen av de vanskeligste krever kyndigheter som kun kommer etter uhorvelige mengder med utrettelig sveiping og trykking. Noen låter finnes også kun i disse «Chaos Note»-sekvensene, og det er også her du vil kunne mestre låter for å få noen av de mer sjeldne gjenstandene.

Etter hvert som du klarerer låter stiger også et annet tall, kalt Rhythmia. Hver gang Rhythmia-summen når nye 500 poeng, låses det opp innhold i from av en videosnutt, kosmetiske ting og tang, eller et flunkende nytt spillbart musikkstykke. Dette er også poengsummen som avgjør når spillets stordrott, Chaos, velger å tre frem fra skyggen for å kjempe mot deg. Dette fungerer storveis, og du føler alltid at du kan nå nye 500 poeng etter bare et par låter.

Tre ulike låttyper

Theatrhythm Final Fantasy skiller mellom tre forskjellige låttyper, «field music», «battle music» og «event music». I bunn og grunn gjør du det samme under alle låttypene, men med små variasjoner.

Eg ser at du e trøtt.

I «field music»-bitene trasker hovedpersonen land og strand gjennom verdenen mens du forsøker å holde følge med pekeren. Det som skiller denne modusen fra de andre er at du tidvis må følge en linje opp og ned langs skjermen med pekeren i tillegg til å sveipe rytmisk.

«Battle music»-låtene er antageligvis hovedattraksjonen i pakken. Her stiller laget ditt seg opp på høyre side av skjermen i klassisk Final Fantasy-kampstil, og hugger ned i fiendene slag for slag dersom du treffer rytmepunktene.

Til sist har vi «event music»-låtene som glir over skjermen i forhåndsbestemte mønstre. I bakgrunnen spilles det av en videosnutt som fungerer som en slags oppsummering av de enkelte spillenes høydepunkter. Selv om pekeren beveger seg rundt omkring på toppskjermen trenger du ikke ta hensyn til hvor på berøringsskjermen du trykker; det er rytmen som er viktig, ikke plasseringen.

Denne tredelingen er tydelig i låtvalgene: «field music» er som oftest kartmusikk, «battle music» sier seg egentlig litt selv, mens «event music» som oftest er et av hovedtemaene eller kjærlighetstemaene fra spillene. For eksempel er Aerith’s Theme fra Final Fantasy VII og Waltz for the Moon fra Final Fantasy VIII slike låter.

Inndelingen er logisk og smart på grunn av to ting: For det første reflekterer dette musikkomposisjonstankegangen som ofte ligger bak slike japanske rollespill. Komponistene er som regel klar over at de må lage låter som kan brukes i spesifikke kontekster i spillet, for eksemplet i en kamp, eller mens spilleren trasker rundt i miljøene. For det andre gjør dette at det grunnleggende rollespillfundamentet kan være mer variert, og samtidig gjør dette at det representerer Final Fantasy-seriens historie på en måte som er passende og velkjent. De mange bakgrunnsdetaljene byr også på en del referansemoro, og det er artig å kunne se Cloud vandre langs verdenen mens dystopiske Midgar troner i bakgrunnen.

Det er flust av låter å velge i.

Gratulerer med 25 år, Final Fantasy!

Pakken fungerer egentlig mest som en slags hyllest til den snart 25 år gamle Final Fantasy-serien, med forseggjorte innledninger og avslutninger som samler noen av de mest ikoniske øyeblikkene fra alle tretten spillene. Her får du blant se Aeriths tragiske skjebne, Bartz besøke sin fars grav, og du får se den opprinnelige navnløse Warriors of Light-gjengen knerte Chaos.

Musikken står likevel i sentrum for det hele, med et herlig utvalg av både kjente og mer ukjente låter. Du finner selvfølgelig slike kolosser som One-Winged Angel og Theme of Love her, men også litt mer uventede valg, slik som Mi’ihen Highroad fra Final Fantasy X og Elia, the Maiden of Water fra Final Fantasy III får plass i det som er en velbalansert melodipakke. Litt synd er det at noen av låtene er kortet ned, og jeg skulle ønske at Square Enix hadde valt å la alle låtene spilles i sin helet. Med godt over 70 låter, og ukentlig påfyll i form av nedlastbart innhold, er det heller liten fare for at du går lei av låtutvalget med det første.

Heldigvis har Square Enix gått for en nøktern tilnærming til hvordan låtene fremstilles. Her finner du ingen slitsomme dance-remixer av DJ Fjottnisse eller pubertal punkrock signert Dirty Laundry. Låtene er «au naturel», akkurat slik de var i spillene. Dette betyr at låtene fra de tre første Final Fantasy-spillene høres ut akkurat slik de gjorde i Nintendo-dagene, da spillene måtte bruke konsollens begrensede synthesizere med kun fem lydkanaler totalt. Sjarmerende, enkelt og nostalgifremkallende.

Hoooold, trykk, trykk, trykk.

Dersom du ikke er av typen som nødvendigvis pumper The Decisive Battle eller Battle With the Four Fiends på stereo’n når du legger ut på langtur langs E6 blir spillet en del vanskeligere å anbefale. Dette er utvilsomt et spill man nyter i til sitt ytterste om man husker melodien fra verdenskartet i Final Fantasy VII på rams.

Selv om kjennskap til seriens musikalske historie er et pluss er det likevel mye å hente her for de som ikke kan kalle seg blodfan av Nobuo Uematsu, Masashi Hamauzu eller Hitoshi Sakimoto. Kjennskap til minst et par av seriens mer ikoniske titler og deres musikk er likevel en forutsetning for å se på spille som noe annet enn en kuriositet.

Konklusjon

Som en noe bitter og avdabbende Square Enix-tilhenger er det godt å se at noen i selskapet forstår hvor viktig Final Fantasy-seriens musikk har vært for fansen. Helt siden harpeklimpringen i Prelude trallet ut av TVen for første gang i 1987 har serien bydd på uhorvelig gode lydspor, og det er en fryd å se at en spillutvikler tør hedre og fremheve en av spillmediets bestanddeler som alt for ofte får lite oppmerksomhet.

Rent mekanisk er rytmetrykingen så å si upåklagelig, sett bort i fra de noe utemmelige retningsbestemte sveipene. Rollespillsystemet som ligger i bunn byr kanskje ikke på en dyp opplevelse, men fungerer godt som et lim for å binde hele pakken – som strekker seg over hele den svært så heterogene serien – sammen.

Theatrhythm Final Fantasy er et overraskende godt rytmespill som ikke nødvendigvis bare er for Final Fantasy-fansen, men er et produkt som alle nye og gamle spillmusikktilhengere burde få med seg.

Siste fra forsiden