Anmeldelse

Unstoppable Gorg

Kan du stoppe de ustoppelige gorgene og redde jorden?

Er du en av dem som elsker gamle science fiction-filmer, med sine absurde handlinger og primitive spesialeffekter? Da er Unstoppable Gorg spillet for deg. Her har menneskeheten endelig funnet Planet X, en til nå ukjent planet ytterst i solsystemet. Konspirasjonsteoristene får imidlertid ikke tid til å fryde seg over å for en gangs skyld å ha rett, for planeten er befolket av en rase onde romslamper under ledelse av keiser Gorg. Han har ett mål i livet: Å drepe alle menneskene i solsystemet.

Handlingen i Unstoppable Gorg fortelles gjennom sort/hvitt-filmer med herlig overspilling, sjarmerende dårlige kostymer og spesialeffekter av den gode, gamle sorten. Alt akkompagneres av en fortellerstemme som hentet fra Filmavisen anno 1953, og om ikke Gorg og hans Planet X-slemminger var nok møter du snart roboter fra solens indre og hjernemonstre fra Jupiter. Det beste er at spillet aldri ler av seg selv, eller åpenlyst harselerer med femtitallets science fiction. I stedet presenteres det som om det skulle vært dønn seriøst – dermed blir det bare enda morsommere.

Dette er skikkelige spesialeffekter.

Tårnforsvar i rommet

Unstoppable Gorg tar konseptet fra de tradisjonelle tårnforsvarspillene ut i verdensrommet, og gir det sin egen unike vri. Det sentrale elementet i spillet er nemlig satellitter. Disse kan plasseres i sirkulære baner rundt planeten, månen eller skipet du skal beskytte, og så vil de skyte på alt som kommer innenfor angrepsradiusen deres. Fiendene følger fastsatte ruter fra moderskipet til objektet du skal beskytte, og målet er som vanlig å sørge for at de ikke kommer frem.

Det unike ved spillet er at satellittene fritt kan dreies rundt i banene sine. Hvis du har satt opp satellitter for å forsvare deg mot fiender som kommer fra én retning, og de plutselig angriper fra en annen, kan du bare dra satellittene rundt for å plassere dem i bedre posisjoner. Dessuten kan du for eksempel dra satellitter etter individuelle fiender, slik at du får utnyttet rekkevidden deres maksimalt.

Men satellittene kan ikke plasseres ut hvor som helst. I stedet får de kun plass på fastsatte posisjoner, og avstanden mellom disse er låst. Det vil si at hvis to satellitter er plassert på samme bane vil du flytte begge når du drar i den ene, og du vil aldri kunne plassere dem nærmere hverandre eller lengre fra hverandre. Det lønner seg altså ofte å bruke flere uavhengige baner i stedet for å plassere alle i én bane.

Tårnforsvar med en vri.

Dermed blir The Unstoppable Gorg er et veldig «aktivt» tårnforsvarspill. Du kan ikke plassere ned satellitter langs en rute, og så bare la dem gjøre jobben sin i fred, men må hele tiden flytte rundt på forsvarsverkene dine for å få maksimal uttelling. Dermed må du hele tiden være på hugget, og ofte sjonglere flere oppgaver samtidig. Dette er med på å gjøre spillet veldig intenst og underholdende.

Mange forsvarsmidler

Unstoppable Gorg har ellers det man forventer fra et tårnforsvarspill. Du får en rekke forskjellige satellitter til disposisjon, alle med ulike egenskaper. Rene våpen inkluderer store maskingeværstillinger, laserkanoner, ulike typer missiler og tyngre kanoner. I tillegg kan du sette ut radarsatellitter for å øke våpnenes rekkevidde, reparasjonssatellitter, skjoldsatellitter og så videre. Ikke alt er like nyttig; min erfaring tilsier for eksempel at det vanligvis er mye lurere å investere i reparasjonssystemer enn skjold.

Satellittene kan også oppgraderes underveis, og her kommer spillets forskningssystem inn. Du kan nemlig sette ut forskningsstasjoner, som jevnt og trutt sørger for at forskningsmåleren din stiger. Når den er full låser spillet opp et nytt oppgraderingspoeng som du kan bruke mellom nivåene. Du kan kun få med deg ett slikt poeng fra hvert brett, og du må ha låst det opp innen den siste fienden på brettet dør. Dermed må du hele tiden balansere behovet for forskning med behovet for forsvar.

Flott grafikk.

Heldigvis kan du når som helst gå tilbake til tidligere fullførte brett for å skaffe eventuelle oppgraderingspoeng du har gått glipp av, og hvis du virkelig sliter kan du ta dem ved å skru vanskelighetsgraden ned et hakk. Da blir fiendene langt lettere å håndtere, slik at det blir lettere å forske.

Unstoppable Gorg er nemlig ikke redd for å utfordre deg. Spiller du på normal vanskelighetsgrad må du forvente å støte på temmelig vanskelige situasjoner, og spille samme brett flere ganger før du endelig lykkes. Ofte må du eksperimentere en del før du kommer frem til en strategi som fungerer, og da er det ikke lett å samtidig fokusere på forskning. Men du har heldigvis total kontroll over vanskelighetsgraden, og kan skru den opp og ned akkurat som du vil underveis i spillet.

Vi har fått en del lekre tårnforsvarsspill etter hvert, inkludert favoritten Defense Grid: The Awakening. Unstoppable Gorg kommer fra grafikkekspertene i Futuremark, og derfor overrasker det neppe noen at det ser temmelig flott ut. Ikke bare er nivåene fargerike og detaljerte, men stilen passer perfekt med «femtitalls science fiction»-stemningen. Menyskjermene og informasjonsbildene er også veldig forseggjorte, og tittelskjermen har til og med en UFO som henger i en tynn tråd. En artig detalj som gir et umiddelbart og nøyaktig inntrykk av hva du har i vente.

Vær forsiktig med hvem du stoler på.

Konklusjon

Unstoppable Gorg er et av de mest spennende tårnforsvarspillene jeg har spilt. Siden du hele tiden må flytte rundt på satellittene dine kan du aldri lene deg tilbake og se på at forsvarsverkene dine lager hakkemat av fienden, i stedet må du konstant arbeide for å utnytte ressursene dine best mulig. Dermed blir det veldig intenst, men nivåene er såpass korte at du aldri blir direkte sliten.

Spillet kan være genuint vanskelig, og du kommer utvilsomt til å bli glad for muligheten til å skru vanskelighetsgraden ned og opp som du vil. Men det er aldri urettferdig, og hver gang du sparkes til «game over»-skjermen er det med visshet om at du kan lykkes neste gang. Stort sett virker det som nivåene er lagt opp til at det skal finnes mange løsninger, og ikke bare en «optimal» oppstilling av satellittene.

Presentasjonen er kirsebæret på kaka. Spillets handling fortelles gjennom selvhøytidelige, Filmavis-aktige sort/hvitt-videoer med ekte skuespillere og dårlige spesialeffekter, og er en fryd for alle som kan kose seg med en science fiction-film fra femtitallet. Femtitallsstilen følges opp i selve spillet også, med flygende tallerkener og svevende roboter inspirert av klassiske amerikanske biler.

Spillet kan blant annet kjøpes fra Steam, og er ute på PC, Mac og iOS. Det kommer til Xbox 360 senere.

Siste fra forsiden