Anmeldelse Velvet Assassin

Snikeaction på skinner

Møt Violet Summers, den første snikmorderen som dreper i nattkjole og morfinrus.

Tyskland er i krig med store deler av Europa. Hitler står på talerstolen. Storbritannia bedriver aktivt bomberitt mot store tyske byer. I Polen blir folk skutt på åpen gate. I fangeleire blir krigsfanger og jøder drept på de mest bestialske måter. Hakk i nazisthæl er den britiske agenten Violet Summers; en kvinne med kniven mer løst i beltet enn strengt tatt nødvendig og en timeplan bestående av sabotasjeoppdrag og innhenting av informasjon i skyggene. Det er med andre ord noe litt annet enn den frilynte nazistplaffingen vi actionspillere ellers er vant til – Violet er mer moren til Sam Fisher (Splinter Cell) enn søsteren til John Davis (Call of Duty 2).

Fra slutt til slutt

Historien i Velvet Assassin er ganske spesielt lagt opp. Akkurat som i Hitman: Blood Money får man servert en tilsynelatende avslutning på spillet allerede i tittelskjermen. Violet ligger i en sykeseng på et skittent pleieanstalt med blanke øyne og en sprøyte i barmen. Dette betyr altså at resten av spillet utspilles i retrospekt, hvor Violet forteller om sine egne eskapader. Til og med når man plukker opp gjenstander inne i spillet er ikke Violet sen med å si «jeg tok opp ...».

Dessverre er ikke handlingen mellom begynnelse og slutt særlig engasjerende, fra et historiemessig ståpunkt. All info om kommende oppdrag serveres kjapt i løpet av spillets lasteskjermer, og filmklipp er sparsommelig spredd utover tilfeldig plasserte steder i oppdragene. Og ved å bruke ordet filmklipp er jeg ganske så raus i definisjonen, for sant å si er det snakk om stillbilder i rustne rødtoner.

For den som synes narrativet i et spill er det viktigste, kan jeg avsløre at det er lite annet i Violets fortelling som oppmuntrer til videre spilling. Her er det den mystiske avslutningen som er gulroten. Hvorfor er Violet død i tittelskjermen, men likevel frisk nok til å gjenfortelle det hele til oss spillere? Spørsmålet er om du bryr deg nok; Summers er akkurat like sjelfull som en dukke og får Agent 47 til å fremstå som et hav av figur å fordype seg i.

Katt og mus

Og spillmekanikken matcher vår listige kvinne temmelig godt: Velvet Assassin er et ganske enkelt spill i sin oppbygning. Du tar kontroll over Violet Summers, fører henne (bokstavelig talt) bak lyset og prøver på best mulig måte å komme deg fra A til Å uten å bli sett av patruljerende tyske soldater. For å få til dette, handler det om å koordinere bevegelsesmønsteret ditt møysommelig, etter du har memorert ruten til dine motstandere. Hvis Soldat A stopper bak en tønne og blir der i 10 sekunder, er det plenty av tid til å kvele ham uten at Soldat B enser din tilstedeværelse. Slik går dagene til Violet Summers.

Der man for eksempel i Metal Gear og Splinter Cell har flust av utstyr til fritt bruk og kan velge blant flere framgangsmåter, er Velvet Assassin lineært som en rettesnor og uten andre våpen enn kniv og pistol. På den ene siden er det deilig å ikke måtte konsentrere seg om annet enn kjernen i snikesjangeren, nemlig sniking, men på den andre siden blir det litt for tynt i lengden. Det er ikke til å legge lokk på at Velvet Assassin står i fare for å virke både gammelmodig og utdatert på dagens konsollmarked.

Det er for eksempel ingen mulighet for manuell lagring under oppdragene, ei heller å spille eventuelle oppdrag på nytt. Og spesielt fraværet av manuell lagring er en stor fot i salaten når det gjelder min opplevelse av frøken Violets drifter. For å undersøke om 10 sekunder faktisk er nok tid til å drepe Soldat A før Soldat B spaserer forbi, så må man jo nesten teste det i praksis. Og i mange av tilfellene resulterer testrunden i at en av soldatene ser deg, som igjen resulterer i ett stykk død protagonist. Og sjekkpunktene, ja, de kommer altfor sjelden.

Når jeg sitter der og spiller samme sekvens for attende gang begynner det å bli temmelig fristende å rive av seg parykken og klore seg på issen, og det skjærer dypt i totalopplevelsen. Da hjelper det heller ikke at nevnte sekvens inneholder to snakkesalige soldater som man bare kan passere når samtalen er over, og at jeg derfor må høre denne samtalen hver bidige gang feilsteget inntreffer. Den morsomme diskusjonen om det interne sjokoladetyveriet falt fullstendig i tønnestaver etter det femte forsøket.

Unik stemning og uforsvarlig drap

Det som for min del redder Velvet Assassin fra middelmådighet er stemningen. Hele spillet er dekket av et visuelt teppe som overraskende nok virker både dystert og lunt på samme tid. Med enkeltstående bruk av forskjellige fargefiltre (alt har for eksempel oransjetoner i første brett) gir det en helt særegen følelse av snikmorderyrket. Jeg liker også den diskrete bruken av pianomusikk som i de mørkeste krikene og krokene gir en ubehagelig følelse av ensomhet.

Det er også ganske ubehagelig å bevitne de tallrike bakholdsangrepene til Violet under spillets gang, som til tider er unødvendig brutale. Etter du har sneket deg opp bak en soldat blir skjermen hakket mer rød og du får beskjed om å trykke på A-knappen. Slik snikdreper man i Velvet Assassin, enkelt og greit. Da frigjøres kniven fra sliren og Violet stikker tyskerne i både ører, rygg, hals og nakke. En av metodene hennes involverer grusomt nok å plassere tollekniven i soldatenes edlere deler, noe jeg ikke skjønner kan være særlig effektivt hvis det skal gjøres kjapt og lydløst.

I tillegg kan man plukke opp morfinsprøyter underveis i eventyret, som ved dosering stripper vår femme fatale ned til nattkjole og - gud vet hvorfor - stopper tiden. Et litt skummelt glorifisert bilde av datidens smertestillende nummer én, men det gir i hvert fall et hendig overgrep i uhendige situasjoner.

Med litt morfin innabords kan for eksempel Violet storme med kniven rett opp i ansiktet på en vakt og likevel forbli usett. Disse sprøytene døyver litt av smerten ved spillets prøv-og-feil-faktor, men er såpass beskjedent distribuert at de kun står til disposisjon for å løse de verste floker. De helt ordinære flokene må dessverre metodisk avvikles gjennom tidligere nevnte prøving og feiling.

Konklusjon

Velvet Assassin er et helt greit snikespill. Det gir deg oppgaver som «finn den» og «kom deg inn der» men er likevel rett som en snor og uten slingringsmonn overhodet. Manuell lagring er byttet ut med sjekkpunkter som er i overkant sprikende, og spillet vil nok fra tid til annen frustrere selv den mest avbalanserte personlighet. Likevel byr et samvær med Violet Summers på god, tradisjonell ullteppebedrift, med flere sekvenser som krever både timing og kløkt. En upåklagelig stemning som veksler mellom å være gysende dyster og søvndyssende dus gir tilleggsvis spillet den snerten som trengs for å heve seg over femtallet, på tross av frustrasjon og stivt gameplay.

Velvet Assassin er i salg for Xbox 360 (testet) og PC.

Diskutér artikkelen i forumet

Vurdering


Velvet Assassin X360

Velvet Assassin Windows

Velvet Assassin X360 X360 6/10 Windows

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 8. mai 2009
  • Plattform: Xbox 360
  • Utgiver: Gamecock
  • Utvikler: Replay Studios

Velvet Assassin Windows Windows X360

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 8. mai 2009
  • Plattform: Windows
  • Utgiver: Gamecock
  • Utvikler: Replay Studios

Forsiden akkurat nå

Til toppen