Anmeldelse

Warlock: Master of the Arcane

Magi og strategi i vakre Ardania.

Warlock: Master of the Arcane er ikke helt hva det ser ut som. Hvis du har litt kjennskap til turbaserte strategispill er det nærmest umulig å ikke tenke «Civilization V med magi og monstre» når man ser på skjermbildene. Har du god kjennskap til sjangeren vil du kanskje ta sammenligningen et skritt lenger, og tenke «Master of Magic for 2012». Det gjorde i alle fall jeg, men, i likhet med meg, tar du feil. Warlock: Master of the Arcane er tydelig inspirert av både Civilization-serien og Master of Magic, men når du setter deg ned for å spille oppdager du at det har et ganske annet fokus enn de klassiske imperiebyggerne.

Kampen om verdensherredømmet

I Warlock er det nemlig krig som gjelder. Diplomatiet er latterlig enkelt og imperiebyggingen er stort sett begrenset til å bygge et stadig større støtteapparat for hæren din. Og forskningen består kun i å finne opp magiske formularer – de fleste av dem på en eller annen måte krigerske. Til gjengjeld er det mye dybde i kampsystemet.

Bygg og bo i en fargerik verden.
Bygg og bo i en fargerik verden.

Likevel: Det grunnleggende konseptet minner påfallene mye om et magisk Civilization. Du spiller en trollmann som har lyst til å ta over verden, og du starter med en enkelt by og en kriger eller to. Verden skapes fra bunnen av hver gang du begynner et nytt spill, og i starten ser du kun det lille området rundt byen din. Hva som befinner seg i det store mørket utenfor vet du ikke. Gradvis vil du utforske villmarken og utvide imperiet ditt med nye byer.

Verden er imidlertid ikke øde og tom. For det første har du en gjeng andre trollmenn med samme høye ambisjonsnivå som deg. Disse vil forsøke å bygge sine egne imperier, og på et eller annet tidspunkt vil du møte dem. For det andre er verden stappfull av monstre og uavhengige byer, og i motsetning til i Civilization er ikke disse noe du bare kan feie unna på din vei mot global dominans. Du lærer nemlig raskt at verden er farlig. Veldig farlig.

Til gjengjeld belønnes de som er villige til å risikere liv og lemmer på utforskning. Ruiner, huler og skatter pryder landskapet, og noen steder finner du til og med portaler til andre verdener – der farene er enda større og belønningene likeså. Bare husk at hvis du først skal utforske må du gjøre det ordentlig. Det er monstre der ute som lager hakkemat av alt du har å by på til langt inn i spillet, så det nytter ikke å sende spredte styrker snublende ut i blinde. Hvis du investerer i skikkelige ekspedisjoner og utforsker med omhu går det langt bedre. Og husk: Det er ingen skam å snu.

Krig er viktig.
Krig er viktig.

Fra rekrutter til superveteraner

Styrkene dine er nemlig verdifulle. Som i Civilization V får de erfaring underveis, og jo mer erfaring de får, jo farligere blir de. I tillegg kan du bygge ulike bygninger som gir deg tilgang på unike forbedringer for styrkene dine. Disse er avhengige av spesielle ressurser – en tilgang på en jernåre gir deg for eksempel muligheten til å forbedre styrkenes rustninger. Jern er imidlertid vanlig, og ikke noen stor greie. De virkelig store bonusene får du om du klarer å sikre deg sjeldnere saker.

Ta minotaurhuler for eksempel. Hvis du får kontroll over en slik kan du velge å bygge en av to ulike bygninger på ressursen. Den ene gir deg muligheten til å rekruttere minotaurer til hæren din; temmelig sterke enheter som kan være tungen på vektskålen når du går til krig. Den andre er mer subtil. Hvis du bygger en labyrint vil du nemlig få en unik treningsarena for soldatene dine, som gjør dem mye tøffere i kamp. Men dette koster store summer for hver soldat du ønsker å trene opp – og jo mer du har investert i enkeltsoldater, jo surere er det å se dem vandre inn i gapet på en drage fordi du trodde de var tøffe nok til å utforske en annen dimensjon på egenhånd.

Etter hvert skaffer du deg massevis av små og store muligheter til å gi enhetene nye og unike bonuser. I tillegg kan du som sagt forske deg frem til magiske formularer, og noen av disse kan også brukes til å forbedre individuelle enheter. Da trenger du mer magi for å opprettholde hæren din, men det er jo bare en ekstra grunn til å utvide riket ditt.

Kameraet kan zoomes langt inn.
Kameraet kan zoomes langt inn.

Andre magiske formularer inkluderer muligheten til å påføre motstanderens styrker ulike svakheter, sende lyn og flammekuler i hodene deres og mane frem alt fra spøkelsesulver til enorme elementalmonstre. Mindre krigerske formularer gir byene dine ulike bonuser – magi er altså ganske viktig.

Magi er imidlertid uforutsigbart, for du vet aldri helt hva du får tilgang på. Spillet har ikke noe fastsatt teknologitre, i stedet velger du mellom seks tilsynelatende tilfeldig valgte formularer å forske på. Du kan være heldig å få tilgang på kjempenyttige formularer tidlig, eller uheldig og få massevis av tull før det kommer noe fornuftig. Stort sett er balansen heldigvis ganske grei, men spillet mister det strategiske elementet et mer forutsigbart teknologitre ville gitt det.

En verden av heksagoner

I likhet med Civilization V og de fleste andre turbaserte strategispill med spillområder oppbygd av heksagoner, kan det kun befinne seg én enhet på hver «rute». Dermed er plassering viktig. Frontlinjene bør dekkes av slagkraftige styrker med gode nærkampegenskaper og et godt forsvar. Bak kan du ha bueskyttere og katapulter, samt magikere og andre enheter som har mulighet til å gjøre skade på avstand. Flankene bør beskyttes, for datamaskinen kan være overraskende flink til å utnytte svakheter i formasjonene dine og gjøre skade på verdifulle enheter.

Og langt ut.
Og langt ut.

Det er godt at utviklerne har klart å lage datamotstandere som ser ut til å forstå kampsystemet, noe Civilization V trøblet litt med. Problemet er imidlertid at datamaskinen ikke virker særlig flink til de andre delene av jobben sin, og det hjelper lite å være en glitrende taktiker når man ikke følger opp med en ordentlig hær. Et par ganger har jeg opplevd at datamaskinen har bitt skikkelig fra seg, men generelt er de alt for dårlig forberedt på krig, og alt for passive når krigen bryter ut. Litt dumt i et spill der krig er det viktigste enkeltelementet.

Warlock: Master of the Arcane har likevel den herlige «bare én tur til»-følelsen gode turbaserte strategispill gjerne har. Spesielt i de to første tredjedelene av spillet, hvor du utvider deg og slåss like mye for å temme villmarken som mot datamaskinen, er det skikkelig moro. Jeg liker også at det hele tiden oppfordrer deg til å utvide – jo flere byer du får, jo bedre er det. Her er det ingen korrupsjon eller sinte fjes som straffer deg for å vokse.

Samtidig mangler en viss dybde som hadde økt gjenspillingsverdien. Du får designe din egen trollmann i starten, og velge mellom tre vidt forskjellige raser, men trollmannens egenskaper har lite å si i det store og hele, og du får raskt tilgang på de andre rasenes byer – og dermed bygninger og enheter – uansett. Når man først har vunnet en gang, og storkost seg på veien, er det altså ikke like fristende å starte på nytt. En ting som kunne ha hjulpet er flerspillermuligheter, men det finnes ikke. Utviklerne lover å gi oss dette senere, og på det tidspunktet kommer jeg til å begynne å spille igjen – såfremt vi får den essensielle «hotseat»-modusen og ikke bare flerspiller over nettet – men inntil det skjer er jeg ikke så fristet til å fortsette spillingen nå som anmeldelsen er overstått.

Diplomati er begrenset, og det samme er datamotstandernes diplomatiske teft.
Diplomati er begrenset, og det samme er datamotstandernes diplomatiske teft.

For all del: Warlock vil by på mye moro. Det er et grunnleggende godt strategispill av en type vi ikke får særlig mange av, og selv om det mangler mye av gjenspillingsverdien til andre klassikere i sjangeren er det så definitivt verd en titt. Bare husk at det ikke forsøker å emulere verken Civilization eller Master of Magic, så ikke forvent det samme fokuset på sivile gjøremål som å utvikle byer, velge styringsformer, forske på teknologier og så videre.

Konklusjon

Warlock: Master of the Arcane er et strømlinjeformet og nybegynnervennlig strategispill som hvem som helst kan spille og kose seg med. Det er vanedannende og utfordrende, spesielt i starten, hvor farene i villmarken ofte er langt større enn trusselen fra andre sivilisasjoner. Samtidig er det alltid moro å utforske, for du vet aldri hva slags belønninger som venter under spillets mørke «fog of war».

Spillet er veldig fokusert på krigføring, og det å holde enhetene dine i live slik at du gradvis kan utvikle dem og gjøre dem mektigere er veldig viktig. Dermed må du tenke deg om nøye før du tar sjanser, for erfarne og topptrente styrker er verd sin vekt i gull. Det er her mye av spillets appell ligger – litt som i et rollespill er det veldig tilfredsstillende å gradvis forvandle rekruttene dine til mektige drapsmaskiner.

Samtidig mangler spillet den dybden som hadde tatt det opp på nivået til klassikerne i sjangeren. Etter å ha vunnet en gang eller to, er det ikke så fristende å begynne på nytt. I alle fall ikke før flerspillermodusen legges inn og du får mer interessant motstand enn den datamaskinen har å by på. Warlock er altså moro og til tider skremmende vanedannende, men ikke forvent at det er et spill du vil vende tilbake til igjen og igjen.

Vurdering


Warlock: Master of the Arcane Windows Windows 7/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 8. mai 2012
  • Plattform: Windows
  • Utgiver: Paradox Entertainment
  • Utvikler: Ino-Co

Kommentarer (6)

Forsiden akkurat nå

Til toppen