Anmeldelse Where the Wild Things Are

Ildfluer er verdens svøpe

Lisensspill, lisensspill, de endrer seg ikke.

I gamledager pleide lisensspill nesten utelukkende å ta form av 2D-plattformspill. Enten det dreide seg om Skrue McDuck eller Tim Allan kunne du være forholdsvis sikker på at de ville ende opp med å banke forvokste insekter og sprette fra plattform til plattform hvis de skulle finne på å gjeste spillmediet. 2D er kanskje byttet ut med 3D, men Where the Wild Things Are demonstrerer at ellers er alt som det skal være, inkludert plattformer og massedrap av insekter.

Jeg er Max, kongers konge! Se mine verker og fortvil!
Jeg er Max, kongers konge! Se mine verker og fortvil!

Monstrenes konge

Jeg har ikke sett filmen spillet bygger på, og ei heller lest boka filmen er basert på. En rask kikk på nettet gjør det imidlertid klart at spillutgaven av Where the Wild Things Are kun har overfladiske likhetstrekk med de to foregående utgavene. Snørrungen Max er fortsatt hovedpersonen, men istedet for å flykte inn i en fantasiverden som i boka og filmen dukker han i spillet bare opp en dag i huttetuenes land. Huttetuene er digre dog sjarmerende monstre som raskt adopterer Max og gjør ham til konge. Sammen legger de ut på eventyr for å utforske landet og etter hvert også se seg etter et nytt hjem når en stor katastrofe truer.

Spillet tar form av en rekke lineære brett hvor Max og et par monsterkompiser må løse oppgaver og bekjempe fiender for å avansere. Et nokså typisk plattformeventyr med andre ord, og spillet gjør heller ikke noe vi ikke har sett dusinvis av ganger tidligere. Som nevnt plasserer det seg i en tradisjon hvor lisenser som strengt talt ikke passer til denne type spill like fullt tvinges inn i de samme gamle formene.

Kampsystemet er en utvannet utgave av det vi kjenner fra de fleste actionspill i 3D. Du har et par kombinasjoner, samt en knapp å blokkere med, noe som gjør at kamper i de fleste tilfeller går ut på å hamre løs på en knapp og blokkere de få gangene motstanderen kommer nærme nok til å utgjøre en trussel. Variasjonen blant fienden er heller ikke mye å skryte av. Du får selvsagt banke forvokste insekter, og i dette spillet er det ildfluer som må til pers. Faktisk er de den eneste motstanden du møter i mesteparten av spillet. Et stykke lengre ut støtter du på levende klumper av merkelig, mørk materie som kryper opp av bakken, og disse krever ikke mer kompliserte kampteknikker enn ildfluene. Et par fiender krever litt ekstra finesse, men du møter ikke mange av disse.

I flere kamper må du beskytte huttetuene.
I flere kamper må du beskytte huttetuene.

Rusk i maskineriet

Mens kampene er en søvndyssende affære (og strengt talt upassende for et spill baser på den type bok og film Where the Wild Things Are er), er plattformdelen ikke så verst. Den er riktignok ganske enkel, men det er lagt til flere spektakulære sekvenser som merkelig nok sender tankene tilbake til lignende prøvelser i God of War eller Prince of Persia. Spesielt en sekvens hvor du svinger deg mellom mystiske bygninger som svever i det tomme rom er overraskende vakker, og finalen hvor du må klatre opp et enormt tårn mens et endeløst hav av sort materie jager deg oppover virker som den har forvillet seg hit fra et bedre spill.

Som så mange andre plattformspill lider Where the Wild Things Are av et stygt tilfelle av samlemani. Brettene renner over av forskjellig typer skrap som huttetuene svært gjerne vil få fingrene i, og gjett tre ganger hvem som får oppgaven med å sanke alt sammen.

Mellom brettene kan du ta deg en pustepause i huttetuenes landsby. Dessverre er det ikke så mye å finne på der bortsett fra noen meningsløse minispill. Dette er også stedet hvor du kan skue resultatet av samlemanien din, for det dukker opp små endringer etterhvert som du sanker flere gjenstander for huttetuene. Jeg skulle ønske utviklerne hadde gjort noe mer med dette konseptet, men alt du får ut av sankingen er trivielle kosmetiske endringer og muligheten til å sanke enda mer skrap.

Den store Leviathan.
Den store Leviathan.

Where the Wild Things Are ser og høres helt greit ut, selv om det ikke kommer til å vinne noen priser for hverken utseende eller lyd. Det lider likevel av noen skjønnhetsfeil, og spesielt én er såpass tydelig at jeg er overasket over at den slapp gjennom kvalitetskontrollen hos utvikler. Lyden faller nemlig ofte bort i et par sekunder eller hakker. Ellers kjører spillet helt greit, bortsett fra litt hakking her og der hvis det skjer veldig mye på skjermen.

Konklusjon

Where the Wild Things Are er et erketypisk lisensspill hvor man har snekret et plattformspill rundt et konsept som aldri var tiltenkt sjangeren. Med alt det negative jeg har sagt om skulle du kanskje tro at det vanker en lavere karakter enn fire, men tross alt er ikke dette noe direkte dårlig spill. Det er ganske enkelt et kompetent gjennomført plattformeventyr som ikke prøver å gjøre noe spesielt nytt eller spennende, og lider av en del feil i designet og presentasjonen. Unge og mindre erfarne/kyniske spillere vil sikkert få grei underholdning ut av spillet i de fem-seks timene det varer, men så fines det jo også langt bedre alternativer for dem på markedet.

Vurdering


Where the Wild Things Are PS3

Where the Wild Things Are X360

Where the Wild Things Are PS3 PS3 4/10 X360 Wii DS

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 29. januar 2010
  • Plattform: PlayStation 3
  • Utgiver: Warner Bros.
  • Utvikler: Griptonite Games

Where the Wild Things Are X360 X360 PS3 Wii DS

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 29. januar 2010
  • Plattform: Xbox 360
  • Utgiver: Warner Bros.
  • Utvikler: Griptonite Games

Kommentarer (5)

Forsiden akkurat nå

Til toppen