Anmeldelse WWE Smackdown vs. RAW 2010

Intet høydepunkt

Store gutter som ikke helt greier å fylle trusene sine.

Jeg kan ikke påstå at jeg har særlig mye innsikt i wrestling. Min erfaring med sporten begrenser seg hovedsakelig til en sydentur for mange år siden hvor spansk TV sendte WWE døgnet rundt, samt det lille jeg har zappet forbi på Youtube. Jeg lar meg likevel fascinere av menneskene som legger helsa lagelig for hugg for at massene skal kunne godte seg med halsbrekkende (noen ganger bokstavelig talt) manøvre.

Han med minst truse vinner. Som alltid.
Han med minst truse vinner. Som alltid.

Fryktelig mye skal være rett for at man skal kunne simulere noe av den magien som man ser på TV, og dette spillet er et godt stykke unna noen folkefest.

Erkeharry

Det er meget mulig at jeg tråkker på noen tær ved å si det, men wrestling er en rimelig harry greie. Det testamenteres ved at dette er en sport som ofte forbindes med sørstatsbønder sammen med for eksempel NASCAR. Når man ser på innpakningen så er det kanskje ikke så rart, for glorete lekejuling med ruslebiffer som hovedpersoner er kanskje ikke en typisk europeisk sosietetsgreie.

Jeg er ikke fremmed for å kose meg med ting som kanskje ikke appellerer til de mest raffinerte sidene mine, men det er noe så usjenert brautete og uironisk med dette spillet som virkelig gjør det til en pine å spille. Å se på wrestling blant 50 000 entusiastiske tilhengere med en halvliter i hånda hadde helt sikkert gjort noe med opplevelsen, men i spillform har jeg fortsatt til gode å bli positivt overrasket.

Knotete kontrollsystem

Å slåss på TV-en burde aldri være feil, men noen unntak finnes til enhver regel. I stedet for å gjøre kontrollsystemet lettforståelig for andre enn de som har et forhold til serien fra før av, velger heller utvikler Yuke's å hive enda flere valgmuligheter og spillmoduser inn i menyene. Resultatet er en pakke som sannsynligvis byr på flere spillmoduser enn noe annet slåssespill. Problemet er at det ikke er morsomt å spille de.

Det kan nesten se ut som om de har en sminkediskusjon samtidig som de banker hverandre.
Det kan nesten se ut som om de har en sminkediskusjon samtidig som de banker hverandre.

Kampene utspiller seg på radikalt forskjellig vis etter hvilken modus man velger, men essensen forblir den samme – fyk rundt i fem til ti minutter og utfør de samme angrepene for å omsider tvinge motstanderen til å gi opp. Et stort problem er at du må holde inn en rekke knapper for å utføre de kule triksene, og de er håpløse å finne ut av uten å pugge trikslista. Jeg forventer ikke å kunne rive hus etter to minutter med stikka mellom hendene, men å kunne gjøre annet enn å slå og sparke fra starten av er noe jeg velger å sette pris på.

Hva fasaden angår så ser spillet bra ut, og animasjonene er for det meste gode. Det største problemet er egentlig hvor lange kampene er. Man føler ikke alltid for å sitte og tyne motstanderen i lang tid, men noen hurtig avgjørelse skjer ikke med mindre du er griseheldig eller styrer en langt bedre figur. Derfor må man gjerne holde på med de samme angrepene gang på gang, til tross for at motstanderen allerede etter første slag i trynet vakler som en skadeskutt due.

Jeg føler meg sikker på at få hadde vært i stand til å gjøre stort etter å ha fått 120 kilo med mann oppå seg, langt mindre en som har skutt seg ut fra en hjørnestøtte. Tre ganger på rad. Den lille meksikanske gnomen jeg slåss mot, derimot, hadde ingen problemer med å kaste meg til den andre siden av ringen da jeg skulle klemme litt på leddene hans etterpå. Skal man lage en spillversjon av sporten så får man velge om man skal gå ned simulatorruten eller nekre sammen et slåssespill i en wrestling-setting.

Slik dette spillet står så hopper det stadig vekk mellom å gi blaffen i lureriet i sporten slik at du skal oppleve det som et ekte slåssespill og å mildne til angrepene ved å forkle de som virkelighetstro simulering. Det er nok ment som en unnskyldning for hvorfor kampene kan vare så lenge selv om du hamrer løs på fjeset til noen, men det ender kun opp med at kampene oppleves som verken fugl eller fisk..

Å posere bra er halve kampen. Her kan du fikse på det meste.
Å posere bra er halve kampen. Her kan du fikse på det meste.

Ekstremt stort

Selv om man kan spille det som et hvilket som helst slåssespill så er det åpenbart at dette er utviklet med entusiaster i tankene.

En av de nye funksjonene i årets utgave av denne spillserien er for eksempel at man kan lage sin egen historie. Verktøyet man bruker til dette er utrolig rikt, og byr på endeløse muligheter. Man kan velge ulike scener som bygger opp til visse kamper, definere hvem som er involvert, hva som skjer i de og hvor de foregår, for så å iscenesette selve kampene etterpå.

Måten dette gjøres på er ganske selvforklarende og godt laget, og for entusiaster av sporten vil det nok være et svært kjærkomment tilskudd. For mannen i gata, derimot, har jeg problemer med å se at det er særlig moro. Til det er det altfor omfattende og forholdsvis uinteressant for de som bare vil slåss.

Det å kunne skreddersy opplevelsen er et tydelig utgangspunkt her, og man kan selv lage alt fra åpningsfilmer til en helt ny superstjerne. Å lage en helt ny figur er ganske morsomt, og også dette verktøyet er svært avansert. Det gjør ikke nødvendigvis spillet mer underholdende, men jeg godtet meg da jeg banket folk med min egenlagde muskelklump med hammer og ljå tatovert på nesen. Og mulighetene for å bruke denne helten er det mange av.

Det detaljerte skapelsesverktøyet lar deg lage egne tatoveringer, og dette er nok en av de mindre obskøne.
Det detaljerte skapelsesverktøyet lar deg lage egne tatoveringer, og dette er nok en av de mindre obskøne.

Totalt har man nemlig åtte vanlige spillmoduser hvor man slåss uavhengig av de ulike divisjonene. De har igjen over 30 ulike variasjoner, så det er alltid noe nytt å finne på. Deretter har man de større, mer sentrale modusene, slik som veien mot Wrestlemania. Denne modusen er er den klart «viktigste» i dette spillet, og går ut på at du som en av seks ulike wrestlere skal vinne din vei opp til wrestlingens Champions League.

Figurene du kan velge mellom er de største mannlige wrestlerne der ute, den sexy jentewrestleren Mickie James og en superstjerne du selv lager. Videre leder veien til digre kamper, drama bak kulissene og en rimelig kjedelig historiedel som inneholder særs dårlig skuespill og ender opp med å bli en kjedelig affære som drøyer ut tiden mellom kampene.

Irriterende innpakning

En viss herr Hellstrøm kan nok bekrefte at presentasjonen er halve måltidet, og i så fall er dette noe tilsvarende et egg kokt i mikrobølgeovnen. Menyene er består av firkantede bokser i regelrett stygge farger og diger skrift i en skrifttype som gjør den fryktelig innpåsliten. Akkompagnert av altfor høy musikk blir det å oppholde seg i menyen en svært ubehagelig affære.

Presentasjonen av kampene er varierende, om enn ikke like håpløs som den i menyene. De ulike stjernenes introduksjoner er rimelig bra, selv om de er så lange at du hopper over de etter en stund, og omgivelsene er realistisk skildret. Hver publikummer er detaljert og godt animert, og du kan ofte se de holde opp plakater som gir støtte til favoritten. Det største ankepunktet ved kampene er kommentatorene, som er to hjernedøde selvsagheter. De kommer aldri med noe vettugt, og det eneste som er nogenlunde formildende er at de for det meste holder munn.

Mmm. Glinsende menn.
Mmm. Glinsende menn.

Rent grafisk ser spillet bra ut, og det er imponerende hvor godt gjengitt detaljer som tatoveringer og ansiktstrekk er. Utvikler Yuke's har tydeligvis brukt mye tid på å finpusse detaljer og skape en helhetlig og sømløs opplevelse, noe som gjør det enda tristere at de har mislyktes sånn med grunnmekanikken.

Konklusjon

Som en simulasjon av wrestingopplevelsen er dette sannsynligvis det absolutt ypperste man finner der ute. Verktøyene man kan skreddersy opplevelsen med er mange i tallet og gode, men dessverre litt for avanserte til at de er relevante å bruke for de som ikke brenner for sporten.

Som et rent slåssespill, derimot, er WWE Smackdown vs RAW 2010 rett og slett noen størrelser for lite til å hamle opp med knallgode simulatorspill som Fight Night Round 4 og UFC 2009 Undisputed. Utvider man konkurransen til generelle slåssespill så er det altfor mye bra der ute til at det er verdt å gi denne tittelen en sjanse.

Entusiaster vil nok finne mange timer med moro i dette spillet og hvordan det gir en imponerende fyldig verktøykasse for de som har interesse av å leke med wrestlingrammeverket. For alle andre er dette middelmådighet inkarnert, noe altfor lange og kjedelig kamper, et dårlig kontrollsystem og en altfor intim innpakning sørger for.

WWE Smackdown vs RAW 2010 er i salg for Xbox 360 (testet), PlayStation 3, PlayStation 2, Wii, DS og PSP.

Vurdering


WWE: Smackdown vs RAW 2010 X360

WWE: Smackdown vs RAW 2010 PS3

WWE: Smackdown vs RAW 2010 X360 X360 5/10 PS3 PS2 Wii DS PSP

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 23. oktober 2009
  • Plattform: Xbox 360
  • Utgiver: THQ
  • Utvikler: Yuke's

WWE: Smackdown vs RAW 2010 PS3 PS3 X360 PS2 Wii DS PSP

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 23. oktober 2009
  • Plattform: PlayStation 3
  • Utgiver: THQ
  • Utvikler: Yuke's

Kommentarer (16)

Forsiden akkurat nå

Til toppen