Anmeldelse

Zeno Clash II

Som om Ivo Caprino og Salvador Dalí røyket et par middelmådige sokker.

Det er neppe uvanlig å ta ett gløtt på Zeno Clash-serien og fundere på hva slags knark utviklerne i ACE Team har rota seg borti. Alt av promomateriale vitner om en verden og en stil som kunne ha vært resultatet av et kunstnerisk samarbeid mellom Flåklypa-general Ivo Caprino og surrealistikonet Salvador Dalí, om de to ønsket å skape sitt eget fantasy-univers.

En annen distinkt finurlighet er at spillet også skilter med et førsteperson kampsystem der nevebruduljer står i fokus. De få pistolene man kommer over kunne like gjerne kunne ha vært luftgevær, og som hovedperson Ghat må man i stedet blokkere innkommende slag og lire av seg en vond nevekombo i trynet på fiendene.

En skulle kanskje tro at noe så sært ville ha støtt fra seg en stor del spillere, men salget må ha vært bra nok for utgiver Atlus. Etter det første spillet i 2009 er nå det chilenske studioet tilbake med en oppfølger som lover å være mer av det samme, bare større og mer utbrodert.

Velkommen til Zenozoik.
Velkommen til Zenozoik.

Det burde de kanskje ikke ha satset på.

Størrelse til besvær

Selv om ACE Team har greid å fleske ut den underlige verdenen, Zenozoik, på en god måte, er det nemlig ikke udelt positivt at de har satset på et større eventyr denne gangen. Der Zeno Clash stort sett geleidet spilleren gjennom fastlåste passasjer, gir oppfølgeren betydelig mer boltreplass. Etter introduksjonen kastes man ut i et større landskap, med imponerende horisonter på hver kant. Dette gjør nytten som en mellomstasjon for Ghats reise gjennom verdenen.

Den første fryden over området dempes dog raskt når man skjønner at landskapet ikke byr på mye mer enn utsikten, og at en mindre gangvei hadde gjort samme nytten. Det hjelper nemlig ikke å ha åpne landskap når de ikke har noe å by på. Et forvirrende kart gjør det ikke lettere å komme seg fra A til B, selv om avstandene mellom de forskjellige hjørnene av verdenen ikke er så stor. Det er en forskjell på å la spilleren utforske verdenen og å legge hindre for det man ønsker å gjøre, og det føles ut som om Zeno Clash II litt for ofte faller inn i sistnevnte kategori.

Gyselig hemafroditt og halvbakt flerspiller

Har du cruiset gjennom det første spillet, vet du sikkert at Zeno Clash II umulig kan begynne med fryd og gammen. I sentrum for det hele står Ghat, en mann hvis utseende helt ærlig minner meg mest om radmagre Christian Bale i The Machinist. Siden han i forrige spill endte opp med å avsløre den skrekkelige hemmeligheten til Father-Mother – en gyselig hermafroditt-skapning som fungerer som fosterfar/mor til Ghat og hans søsken – er ting i ulage.

Hallo der!
Hallo der!

Samtidig har mystiske Golem gjort en rundvask i samfunnet i Zenozoik og introdusert fremmede ideologiske konsepter, slik som fengsler og andre «siviliserte» systemer. Ghat og hans søster, Rimat, er ikke fornøyde med tingenes tilstand, og prøver like godt å bryte Father-Mother ut av fangenskap. Flukten er dog bare begynnelsen på eventyret som tar Ghat og søsteren over hele verdenen.

Noe plotmesterverk er det ikke, men Zeno Clash II makter å holde på nysgjerrigheten til spilleren. Mye av grunnen er følelsen av å titte inn i et ukjent land, med en ukjent kultur og fantastiske vesner som man sjelden ser i videospill. Ghats anarkistiske natur krasjer med Golems ønske om en sivilisert verden, men det blir ikke stort dypere enn det.

Håndgemeng som fungerer

Når det kommer til basketakene er de hakket hvassere denne gangen. Zeno Clash-veteraner husker sikkert at en-mot-en-kamper gikk forholdsvis greit, men at det ble vanskelig å forholde seg til en hel mølje med folk – blant annet fordi du plutselig kunne få en fiendtlig fot plassert mellom skulderbladene.

Nevene er klare til kamp-
Nevene er klare til kamp-

Sistnevnte problem har fått en løsning – er du i ferd med å bli overfalt bakfra sakker tiden, og du får muligheten til å ta et skikkelig hestespark. Slik unngår du å føle deg overmannet hele tiden. Dessverre er det fremdeles slik at du blir overmannet av mengden, og de beste kampene er de med maks tre fiender å forholde seg til.

Stort sett er det mye fint å si om kampsystemet til Zeno Clash II. ACE Team har videreutviklet det som var interessant i det første spillet, og har fremdeles få konkurrenter når det kommer til håndgemeng i spill fra førsterpersons synsvinkel. Venstre og høyre hånd fyker mot ansiktet på fienden, som gir fra seg et tilfredsstillende «umph» ved konktakt. De mer inviklede komboene krever lynkjapp timing, noe som enklest tillæres underveis i eventyret mens man deljer løs.

Uheldigvis presses du gjennom en slitsom læringsdel helt i starten. Her skal alt av handling fra forrige spill skufles inn samtidig som du læres opp i kampsystemet. Personlig var hver eneste nevekombo glemt det sekundet jeg hoppet inn i spillet, så den føltes mer traurig enn hjelpsom.

Om man ønsker kan man dra med seg en kjent eller ukjent spiller på eventyret. Modusen føles dessverre halvbakt, og selv om det sikkert kan være gøy med en skikkelig god kompis på turen tviler jeg på at mange blir gira på tanken over å ha en fremmed tulling som løper rundt i verdenen. Det er også svært klønete løst, slik at man kan risikere å havne langt frem i spillet om man hiver seg inn i en åpen spillrunde. I tillegg tilføyer det ikke spillet noe mer enn en ekstra aktør i verdenen som slår fra seg i nevekampene.

Ghat of Rimat på skogstur.
Ghat of Rimat på skogstur.

Sånn passe, sånn cirka

Nytt i serien er det at du kan plukke med deg en ekstra følgesvenn, i tillegg til søster Rimat. Den utvalgte kan du velge å dra med deg inn i kampene, etter å ha rekrutert vedkommende i løpet av eventyret. Enkelte følgesvenner krever at du har ekstraordinære lederegenskaper før de legger ut på eventyr med deg, men jeg følte aldri at de virket inn på kampene nok til å sette ferdighetspoeng i lederskap.

Ja, for Zeno Clash II har slengt et oppgraderingssystem oppå det hele, der du i tillegg til lederegenskaper kan øke helse, utholdenhet og styrke. I likhet med så mye annet virker det halvbakt, med ingen god grunn til å være der. Det påvirker spillets utvikling minimalt, og er mer som en idé å regne – noe som trenger mer utvikling for å ha en verdi. Det samme gjelder innsankingen av spillets samlesaker, somemrfugler som er strødd i verdenen. De tilføyer svært lite.

Også nytt i denne omgangen er et par duppedingser du kan plukke med deg. Finurlighetene kan for eksempel bruke solens kraft til å skape et eksplosjonsfelt på bakken, eller lenke sammen fiender slik at det som skader den ene skader den andre. Disse gir en ny giv til kampsystemet, og er spennende tillegg til resten av spillet. De brukes også for å løse en rekke mindre gåter som dukker opp underveis.

Formidabel estetikk.
Formidabel estetikk.

Hysj, Rimat!

Det er tydelig at ACE Team ikke har de største ressursene å ta av når det kommer til stemmeskuespill og det tekniske. Følgesvenn Rimat skiller seg særs negativt ut, og jeg opplevde å trekke frem surleppa så og si hver gang hun liret av seg en sutrete kommentar. Hovedperson Ghat gjør en grei jobb, mens Father-Mother og Golem er så sære at de er vanskelig å bedømme utover kuriositetsfaktoren.

Musikken er dermot herlig, med bruk av eksotiske instrument og ukonvensjonelle taktarter og akkordprogresjoner. Lydbildet bidrar til å lokke deg inn i Zenozoik, og videreutvikler følelse nav å være i en helt annen verden.

Hoppet fra Source Engine i forgjengeren til Unreal Enigne 3 har tilsynelatende ikke påvirket Zeno Clash II mye. Besynderlig nok opplevde jeg dog å bli småkvalm av spillet, helt til jeg skrudde av «motion blur» i innstillingene. For ordens skyld blir jeg svært sjelden kvalm av spill, så lenge jeg ikke har tredd en Oculus Rift over hodet.

Konklusjon

Det er trist å se på hva Zeno Clash II endte opp som. Jeg kan ikke se bort fra spillets mange halvløsninger, med systemer som virker meningsløse og læringsdeler som nesten er mer til bry enn hjelp. Stemmeskuespillet er ikke noe å skrive hjem om, og historien er kun interessant i lys av verdenens mystikk.

Og med den figuren setter jeg punktum.
Og med den figuren setter jeg punktum.

Likevel sitter jeg igjen med en særegen følelse etter å ha spilt det. Spillet byr på noe utenom det vanlige, en kvalitet jeg personlig setter svært høyt. Det estetiske er upåklagelig og interessant, og nevekampsystemet er tålelig godt. Derfor er det så synd at så å si alt av nyvinninger ACE Team prøvde å tilføye formelen gjør et halvlusent mageplask.

Hadde ikke utvikleren tatt seg vann over hodet kunne dette blitt en virkelig så fornøyelig opplevelse. Vi sitter dessverre igjen med er et spill med ambisjoner som det ikke greier å innfri. Det er sjelden jeg hevder at et spill hadde hatt godt av å kutte ned på innhold, men Zeno Clash II hadde utvilsomt blitt et par hakk bedre av litt innholdskapping.

Alle skjermbildene i saken er tatt av anmelder. Zeno Clash II finnes på PC, mens en Xbox 360- og PlayStation 3-utgave etter planen kommer senere i sommer.

Spillet er testet på følgende PC-oppsett:

Vurdering


Zeno Clash II Windows Windows 5/10 PS3 X360

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 30. april 2013
  • Plattform: Windows
  • Utgiver: Atlus
  • Utvikler: ACE Team

Kommentarer (4)

Forsiden akkurat nå

Til toppen