Anmeldelse

Assassin's Creed III

Avslutningen på trilogien er en mastodont som nesten kollapser av egen vekt.

Så var vi her, da. Enden på reisen, slutten på visa. I hvert fall den visa Ubisoft har trallet på så og si hvert år siden serien ble sparket i gang med Assassin’s Creed i 2007. Vi har lenge vært klar over at dette kom til å bli Desmond Miles’ siste tur inn i historiegravingssimulatoren Animus, men det er nå en gang litt vemodig å bevitne enden på en æra.

Nå er det neppe slik at fransk-kanadierne fra Montreal legger serien helt død etter at den uhorvelig lange rulleteksten har trålet seg ferdig over fansens skjermer. Skal jeg tippe vil jeg tro vi får se en ny trilogi med en ny Desmond Miles-analog om ikke alt for lenge. Forhåpentligvis kaster da Ubisoft litt mer enn bare hovedpersonen ut med badevannet, for selv om det er et uhyre godt spill bukker Assassin’s Creed III nesten under av sin egen vekt i spillsystemer og storslagent narrativ.

Ut med Italia, inn med Amerika

Siden forrige gang vi møtte Desmond og hans «Assassin»-bande har ting tilspisset seg. Verden står ovenfor en massiv solstorm som truer med å gjøre kål på planeten, men ingen vet det enda. For å finne nøkkelen til å stoppe det hele reiser gjengen til Amerika, til et skjult hvelv.

Velkommen til Boston.
Velkommen til Boston.

Som vanlig er ikke ting helt så enkelt, og Desmond må nok en gang gjenoppleve forfedrenes minner i en søken etter den siste puslebiten som trengs for å komme seg inn i det innerste kammeret. Denne gangen får vi bli med til 1700-tallet og Desmonds mohawk-forfader Ratonhnhaké:ton, også kjent som Connor, og hans liv under den turbulente tiden rundt den amerikanske frigjøringskrigen.

Det viser seg at den vedvarende konflikten mellom «Templar»-ordenen og «Assassins»-fraksjonen ligger som en understrøm bak konflikten mellom de amerikanske revolusjonære og de britiske lojalistene. Ingen av partene holder seg kun til en av sidene, selv om overvekten av Connors allierte virker å tilhøre revolusjonssiden. «Templar»-ordenens mål om kontroll, styring og orden debatteres også inngående, og det er tydelig at Ubisoft ønsker å fremme dette som en konflikt om ideologi heller enn ondskap og godhet.

Venne- og nemesislisten inneholder et mangfold av kjente og mindre kjente historiske figurer, slik som major John Pitcairn, natterideren Paul Revere, landekapreren William Johnson, underdogen Charles Lee og selvfølgelig general George Wahington. Sammen med disse gallionsfigurene får vi oppleve noen av de mest ikoniske øyeblikkene fra perioden.

Vaklevorent drama

Ubisoft Montreal jobber seg stadig nærmere den formen for melodramatisk og storslagent drama de har higet etter siden seriens begynnelse. Det hele blir pompøst, svulstig og referansetungt, og om ikke historie var ditt sterkeste fag på skolen må du jobbe litt for å holde tunga rett i munnen.

George Washington er en av de mange gufsene fra fortiden som er med.
George Washington er en av de mange gufsene fra fortiden som er med.

Men det blir for stort. Resultatet av å prøve å favne disse førti-femti begivenhetsrike årene i noe slikt som to og en halv time med mellomsekvenser går bare ikke, og vi ender opp med et lagvis drama som kunne trengt mer eksposisjon og orden. I bunn har vi Connors kamp mot urett og «Templar»-ordenens autoritetsideologi rørt sammen med tematikk som farsforhold og opprinnelsesrøtter. Over denne personlige dramatikken ligger krigskonflikten, som hopper fra år til år og fra begivenhet til begivenhet på et ganske rotete vis. Så har vi i tillegg Desmonds historie og kamp mot «templar»-skalkeskjulet Abstergo utenfor historiesimulasjonen, som nøstes opp svært lite elegant. Det blir rett og slett for mye og for rotete, for stykkevis og delt.

Av og til glimter den bakenforliggende ambisjonen til, og når spillets narrative biter virkelig skinner, skinner de sterkt. En god del av dialogen er godt skrevet, og spenningskurven fungerer ganske bra, på tross av en rotete oppbygging. Og sett i sammenheng med resten av serien byr Assassin’s Creed III på en av de bedre historiene så langt.

Arven fra Altaïr og Ezio

Veien til spillet med tretallet på omslaget har vært lang, etter at det megapopulære italienske sjarmtrollet Ezio Auditore da Firenze fikk sin egen lille mini-trilogi med Assassin’s Creed II og underkapitlene Brotherhood og Revelations.

Som en følge av dette ble det lesset stadig flere og flere nyvinninger og spillsystemer inn i serien, slik som snikmorderlauget i Brotherhood og de lite populære tårnforsvarsekvensene i Revelations.

Connor er klar for kamp.
Connor er klar for kamp.

I Assassin’s Creed III bygges det videre på grunnlaget fra de forrige spillene, samtidig som det endres en del på etablerte konvensjoner. Det meste fra Revelations er borte, men i stedet slenges det på en hel drøss med nye aktiviteter og utvidelser av tidligere konsepter.

Det etablerte kampsystemet er tilbake uten de helt store forandringene. Vanligvis venter du fremdeles på å kontre angripende fiender, helt til Connor kommer såpas inn i flyten at drepingen skjer på autopilot – akkurat slik kampsystemet har vært i de siste avsnittene. Det er fremdeles ikke på nivå med Rocksteadys dynamiske neve- og duppedingskampsystem fra Batman-spillene, men fransk-kanadierne kan heller skryte av fantastiske animasjoner og adrenalinpumpende mord.

Mye overlates dog likevel til spilleren. Utvalget av vidt forskjellige våpen gjør at du kan variere kamptilnærmingen fra minutt til minutt uten å falle inn i rutiner. Selv er jeg så lite oppfinnsom at jeg som regel tråler på med enten det gjemte snikmorderbladet eller et sverd, ispedd et og annet skudd fra pistolen, men muligheten til å variere på mordmetoden er velkommen.

Seriens beste områder

Assassin’s Creed III har også seriens beste og mest livlige by- og naturområder. Det er ikke et langt hopp fra liksom-Roma til simulerte Boston og New York rent funksjonsmessig – fremdeles er bygningene mistenkelig tilrettelagt akrobatisk klatring. I hovedsak er det de nye naturmiljøene som dytter seriens siste innslag opp på toppen av listen.

Vakker natur.
Vakker natur.

Det massive «Frontier»-landskapet som knytter byene sammen byr på et stilskifte for den ellers så urbane serien. Å hoppe mellom trær, stuper utenfor klipper, drive jakt på smådyr er en fryd, og gir en sårt trengt avveksling fra seriens urbane røtter. Stemningen ligger tykt i lufta, og skogløpingen minner vagt om noen av de mer naturtunge seksjonene i Rockstars fantastiske Red Dead Redemption. At spillet veksler mellom sesonger gir også en egen vri på det hele. På flere tidspunkt i løpet av hovedoppdraget må du vasse gjennom snø og tundra som gir opplevelsen en helt annen stemning.

Pent er det også. Døgn- og nattsystemet gir lange skygger, pene sol ned- og oppganger, samt hustrige stormer. Uansett vær og årstid ser det fantastisk ut, selv om det merkes at vi synger på konsollgenerasjonens siste vers. Ansiktsanimasjonene er dog veldig varierende, og veksler mellom å være gode til det litt mer tvilsomme. I PlayStation 3-utgaven, som er den eneste jeg har fått teste, kan også bildeoppdateringen være ujevn når bylivet blir litt for hektisk.

Assassin's Creed 3

Assassin's Creed III PS3 PS3 X360 Windows Wii U

Spesifikasjoner

  • Lanseringsdato: 31. oktober 2012
  • Plattform: PlayStation 3
  • Sjanger: Action, Eventyr
  • Utgiver: Ubisoft
  • Utvikler: Ubisoft

Beste priser

Få varsel når prisen faller

Kommentarer (37)

Forsiden akkurat nå

Dette gjør brukerne nå

Alle brukere
Til toppen