Batman: Arkham City
Anmeldelse

Batman: Arkham City

Superhelten har fått en av tidenes beste spillverdener å boltre seg i.

Batman: Arkham Asylum har et uhyre robust skussmål. Det er imponerende nok at folk har erklært det til kanskje tidenes beste lisensspill uten at noen egentlig krangler på det. Samtidig er det, sammen med spill som Spider-Man 2, et av de første superheltspillene som faktisk lar deg være en ikonisk skurkebanker i stedet for en generisk actiontosk med lånt utseende.

Det er kun to år siden forgjengeren ble utgitt, men den føles allerede gammel sammenlignet med Arkham City. Begge to er strålende spill, men når man endelig får boltre seg i en hel bydel snarere enn fengselskomplekset Arkham Asylum og omgivelsene, merker man hvor Batman trives aller best. Dette er nok blant tidenes beste spill med en åpen verden.

Velsmurt maskineri

At lille, britiske Rocksteady skal stå for noen av bransjens heftigste produksjonsverdier per dags dato er litt forunderlig. Bragden blir særlig tydelig når rulleteksten brer seg over skjermen, og det triller ned dobbelt så mange navn på spilltestere for utgiver Warner Bros som faktiske utviklere. Sånt blir man litt drømmende av.

For om Arkham Asylum var en øvelse i gjennomarbeidet, ihjelpolert snikeaction, er Arkham City fasiten for hvordan man lager en levende, åpen verden i videospill. Dette spillet overgår det første i serien på alle mulige punkter, og det føles rart å tenke på at jeg for bare to år siden tok til takke med å styre flaggermusa innendørs. Han trenger albuerom.

Arkham City er et utmerket sted å boltre seg på sånn sett – en bydel omgjort til fangekoloni i regi av den skrullete psykologen og fengselsvokteren Hugo Strange. Det beste med sonen man flakser rundt i er selvsagt at alle andre enn deg selv er skurker, slik at du ikke trenger å kappeseile mer enn noen meter før du finner noen å jule opp.

Levende omgivelser

Hovedhistorien er både turbulent og dristig, men føles nesten som en bonus utenpå alle de andre finessene spillet byr på. Den består selvsagt av de innøvde oppgjørene med gamle fiender, men tør å utfordre universet til den 70 år gamle superhelten uten å miste ansikt en eneste gang i prosessen. Stort mer kan man ikke be om av et Batman-spill, føler jeg.

Like viktig føles historien man fortelles indirekte gjennom å lytte på skurkenes samband, eller løse sideoppdrag. På svevetur mellom de grisete fasadene kan man for eksempel plukke opp rykter om en selv, observere konfliktene mellom gjengene til de ulike skurketoppene og absorbere små, matnyttige detaljer som understreker Gothams fyldige bakgrunn.

Noe dette spillet gjør mye bedre enn forgjengeren er å presisere at det er et økosystem i den fiktive storbyen som strekker seg langt utenfor de mange uoppgjorte feidene Batman selv har med ulike banditter. Det er endelig rom for flere historier.

Fantastiske sideoppdrag

Og det skorter aldri på nye historier. I tillegg til de selvsagte skurkene, som velkjente Two-Face, The Joker og Penguin, får vi også et møte med perifere personligheter som Deadshot og Mad Hatter. Noe de alle har til felles er et utvalg eksotiske sinnslidelser og et intenst hat for alle som utfordrer posisjonen deres. Det er spennende å se hvordan maktbalansen i byen stadig skifter.

Mange av disse skurkene introduseres gjennom strålende sideoppdrag, med hver sin unike løsning. Supergalingen og massemorderen Victor Zsasz bedriver for eksempel en sadistisk bølleringelek, hvor han skal ha deg til å sprette kjapt mellom ulike telefonautomater for å høre bakgrunnen for galskapen hans. Målet er å triangulere samtalene og kanskje finne ham før han dreper igjen.

I et annet tilfelle kommer man plutselig over et tydelig snikmord på åpen gate, som passer påfallende godt med superleiemorderen Deadshots teknikker. Her får man helt andre oppgaver, der man smyger rundt i detektivmodus og tolker skuddbaner og foretar åstedsgransking. Det er svært mange slike oppdrag, og alle er svært gode om enn av varierende lengde. De gir verdenen sjel.

Lett å leve seg inn

The Riddler er også med på lasset inn til fangebyen, og tilstedeværelsen hans er enda mer intens enn tidligere. Han står først og fremst for flere hundre ulike gåter, som regel av mer varierende og kløktig art enn de han hadde på lur i Arkham Asylum. Her må du utføre fiffige Batarang-triks, tenke utradisjonelt og leke med spillets mange nye verktøy.

Skulle du sette deg fast i jakten på nye slike gåter, kan du speide etter spesielle skurker med et grønnskjær. De er håndlangerne hans, og ved å avhøre dem får man nyss i hvor de ulike utfordringene befinner seg. En ganske banal ting i utgangspunktet, men ett av mange eksempler på hvordan alt i dette spillet har en mening og en naturlig forklaring. Sånt blir det innlevelse av.

I tillegg får du stadig inn beskjed om mer allmenne oppgaver, som at politiske fanger er i ferd med å få rundjuling i smug rundt omkring. Ved å brette opp ermene og redde pysene fra de mer blodtørste morderne og ranerne som leker med dem, får man ikke bare følelsen av at man faktisk utretter noe for menigmann – man blir Batman.

På flyvetur

Batman har man i grunn vært fra første stund av, siden dette spillet endelig byr på ordentlig navigasjon i tråd med hvordan man gjerne ser for seg at den kappekledde beskytteren farter rundt. Ved å skyte kroken inn i hustak og dra seg opp skaper Batman moment, før man slår ut kappa rundt topphastighet og seiler dit man vil. For å bli en ordentlig dyktig flyver må man selvsagt øve litt.

Skulle man ønske det så er det også fullt mulig å klatre rundt mer i tråd med hvordan Ezio i Assassin's Creed-spillene foretrekker det. Denne dølle navigasjonsmåten passer bedre for Catwoman, som er en alternativ, spillbar figur med fire egne oppdrag gitt at man har den medfølgende koden.

Byens nye, løsere struktur gjør det samtidig mye lettere å klekke ut en solid slagplan for hvordan man skal ta de ulike fiendepostene. Det taktiske arsenalet er romslig, og jeg følte stadig at det er hundre måter å løse en problemstilling på. Konsekvensen er selvsagt at fiendene er mer treffsikre, seigere og glupe, så du ikke bare flyvesparker Arkham City på rumpa.

Gleden av å gi bank

Kampsystemet fra eneren er like enkelt som det er genialt, og det hadde vært galskap å ikke ha det med videre i en eller annen form. Heftige animasjoner og smidig tildekking av «borrelåsangrep» gjør at kampene i Batman oppnår en helt unik flyt. Det er sjelden særlig vanskelig å ta ned store klynger med fiender, men å opparbeide en høy kombinasjonsteller på veien kan være desto kjipere.

Nytt denne gangen er hovedsakelig hvordan fiendene forsvarer seg. Nye fiendetyper med nye skjold og våpen gjør at du må lære deg å gjenkjenne de ulike skurkene og metodene deres. Sverdbærende snikmordere krever en helt annen behandling enn spesialsoldater med tykk kroppsrustning. Det kan fort bli mye å sjonglere.

Catwoman har for øvrig en helt egen måte å slåss på, som baserer seg mer på lynkjappe, spretne angrep enn Batmans tunge, kraftige byks. Hun har samtidig luretriks som en pisk, bolas og «caltrops» – landminer fra gamledager. Det blir ikke et helt nytt spill når man styrer henne, men kampene gløder i hvert fall opp etter et pust fra peisblåseren.

Kreative kamper

Det hadde vært fryktelig snålt om Batman ble stengt inne i denne fangekolonien med alle han noen gang har strøket mot hårene, uten at det skulle bli trøbbel av det. Det blir selvsagt fryktelig masse slåssing, også med de garvede storskurkene som gjerne har et par gross ørefiker på samvittigheten. Her kommer spillets aller største taktiske utfordring.

Ofte virker det som om moderne actionspill henter sluttbosskampene sine fra en liten idéskål et sted, og vi går nok aldri tomme for «rull i ring og angrip når fienden ikke angriper»-scenario. Arkham City har også et par av disse forglemmelige kampene, men samtidig krydrer det dem med kreativ bruk av Batmans nye leketøy.

Et par av sluttbosskampene er ordentlig bra, og tvinger deg til å tenke helt nytt når du skal slåss mot de mektige motstanderne dine. Arkham City introduserer mange nye triks, som isgranater og våpenforstyrrende duppedingser og strømgevær. Felles for dem alle er at de oppfordrer deg til å tenke som en superhelt, og at de går utenpå den sorte knektens allerede fyldige våpenlager.

Obligatorisk småpirk

Alle disse fantastiske elementene flettes inn i en digital bentoboks dekorert med tydelig kjærlighet, og Arkham City er et produkt alle spillstudio hadde vært stolt av. Spillets aller største fortrinn er nok hvor detaljert og realistisk grisete byen er skildret, og hvordan illusjonen av å være i Gotham hele tiden opprettholdes av små finurligheter.

De nevnte fotsoldatene til de ulike gjenglederne befinner seg overalt, og gir den åpne verdenen det livet den trenger når man har valgt å stenge de allminnelige fotgjengerne ute. De skitne, kompliserte fasadene blir etter hvert like gjenkjennelige som i hvilken som helst by på ekte. Samtidig rommer byen noen helt fantastiske innendørsområder.

Om det er noe å utsette på så er det et litt ukreativt gjenbruk av de samme innendørsområdene, selv om man må ta nye stier i steder man allerede har vært. Samtidig blir byen en anelse liten etter hvert, selv om den er full av innhold. Når man virkelig finner en rytme i svevingen og lærer seg hvordan man lettest kommer fra ende til ende, merker man at man i neste spill vil ha en enda større verden.

Konklusjon

Du verden for et spillår 2011 skal bli. Jeg har allerede en bunke med strålende utgivelser jeg er fryktelig fristet til å spille igjen, og Batman: Arkham City er nok helt på toppen av dem alle. Det hadde det nok også vært om vi kastet fjorårets spill inn i dungen. Det finnes kun et par åpen verden-spill jeg holder like høyt som Batman: Arkham City, og ingen av dem har en spillverden som er i nærheten av like bra.

Dette er et klassisk eksempel på hva som skjer når utviklere med en klar og tydelig kjærlighet for et konsept også har de nødvendige ressursene til å realisere det. Produksjonsverdiene fra strålende Arkham Asylum er videreført og kombinert med en fantastisk blanding av sideoppdrag og en levende verden. Resultatet gjør forgjengeren regelrett kjedelig.

De få tingene jeg har å utsette på med Arkham City, hovedsakelig noe ensformige innendørsområder og en litt for trang by, er kun pirk for å regne. Utvikler Rocksteady har allerede skapt et nær perfekt åpen verden-spill som kommer til å bli husket i lange tider. Jeg tror jaggu dette har blitt et av mine nye favorittspill.

Batman: Arkham City utgis den 21. oktober, til Xbox 360 (testet) og PlayStation 3. PC-versjonen kommer 18. november.

Leserne mener

Ingen brukererfaringer

Skriv din erfaring

Batman: Arkham City

Batman: Arkham City X360 X360 10/10 PS3 Windows Wii U 8/10

Spesifikasjoner

  • Lanseringsdato: 21. oktober 2011
  • Plattform: Xbox 360
  • PEGI: 16+
  • Sjanger: Action
  • Utgiver: Warner Bros.
  • Utvikler: Rocksteady

Batman: Arkham City Windows Windows PS3 X360 Wii U

Spesifikasjoner

  • Lanseringsdato: 25. november 2011
  • Plattform: PC
  • PEGI: 16+
  • Sjanger: Action
  • Utgiver: Warner Bros.
  • Utvikler: Rocksteady

Batman: Arkham City PS3 PS3 X360 Windows Wii U

Spesifikasjoner

  • Lanseringsdato: 21. oktober 2011
  • Plattform: PlayStation 3
  • PEGI: 16+
  • Sjanger: Action
  • Utgiver: Warner Bros.
  • Utvikler: Rocksteady

Kommentarer (75)

Forsiden akkurat nå

Til toppen