Bodycount
Anmeldelse

Bodycount

Hva i alle dager skal dette være godt for?

Jeg har så lyst til å spørre Codemasters om hvilken plass i økosystemet de mener at Bodycount har. Jeg har så lyst til å smelle håndflata i bordet, kremte uhøflig og spørre dem hva i alle dager vitsen med dette skytespillet er.

Mer enn alt har jeg lyst til å si unnskyld til alle de stakkars sjelene som har jobbet dag ut og dag inn med å realisere den banale visjonen til Stuart Black, som ikke engang fikk gjøre ferdig spillet før han ble sparket. Det er ikke ofte jeg får dårlig samvittighet av å se hvor lang rulleteksten er.

Hva er vitsen?

Men etter størrelsen på sluttkreditten å bedømme var dette et dyrt spill. Det bærer det på ingen måte preg av. Bodycount ser gammelt og utdatert ut i alle ledd: fra den slitsomme nittitallsmenyen til de utflytende teksturene og det forglemmelige lydbildet. Og jeg forstår virkelig ikke vitsen.

Trailer. Utvid

Spillet forsøker ikke å fortelle en historie. Vi finner riktignok en klisjéfylt og tåpelig greie som henger over den evinnelige skytingen, og forsøker å innbille oss at vi er en supersoldat som rydder opp i drittjobbene verdenssamfunnet ikke ønsker å ta på seg. Men den hører vi lite om, utover det en kvinnelig fortellerstemme orker å mase om en gang iblant.

Det virker heller ikke som om det forsøker å være særlig underholdende, der annenhver mekanisme i spillet later til å ville motarbeide deg. Det er et strev å spille Bodycount, enten det skyldes at du stadig roter deg bort i de unødvendige «veivalgene», eller at sporadiske lagringspunkter hiver deg en halvtime bak i tid.

Vil være Bulletstorm

Med tanke på utgivelsestiden var nok dette godt på vei da Bulletstorm ble unnfanget, men jeg har likevel lyst til å påstå at det har lyst til å være nevnte skytespill. Kjernen skal være en slags skytefest hvor man oppfordres til å leke med kreative drapsmetoder, og belønnes for å være en leken sadist.

Dette ser ut som en fornuftig avstand å skyte fra hofta på.
Dette ser ut som en fornuftig avstand å skyte fra hofta på.

Men slik blir det ikke. «Skillkills», som er det håpløse navnet på ekstraordinære drapsteknikker, begrenser seg til ting man tar for gitt i skytespill. Jeg synes ikke det er noe spektakulært med å skyte folk i hodet eller ryggen, eller drepe dem med håndgranater eller miner. Derfor blir det aldri et jag etter å danse etter spillets pipe heller.

Men om du velger å gjøre det, får du belønninger som eksplosive kuler, radar og helseforsterkende adrenalin. Alle disse er tidsbegrenset, og varer for kort til at du egentlig har noen nytte av dem. Skulle du fylle Skillkill-måleren helt opp, får du den udiskutable æren av å bombe fiendene fra oven. Dette er nødvendigvis er klimaks.

Gode våpen

Bodycount er ikke helt katastrofalt. Noen av våpnene føles veldig ålreite, og særlig i starten er det stilig at spillverdenen er adskillig åpnere enn i de typiske korridorskytespillene. Det åpner blant annet for sjansen til å overraske intetanende fiender bakfra.

Du fyr, hvor er det du sikter hen?
Du fyr, hvor er det du sikter hen?

Det er likevel ikke nødvendig, ettersom den kunstige intelligensen er på nivå med krill. Noen ganger løper fiender rett forbi deg, fordi spillet har fortalt dem at de ikke kan skyte deg før de når en viss posisjon. Andre ganger merker de ikke engang at du står foran dem, av uante grunner.

Skulle du først møte en bande fiender som virkelig utfordrer deg, kan du samtidig vedde BSU-kontoen din på at spillet lagrer idet du angriper dem. Ergo må du stresse stumpen av deg for å ikke bli drept så fort spillet hopper tilbake til forrige lagringspunkt. Codemasters Guildford kan ikke ha spilt et skytespill siden Blake Stone, som for øvrig var langt bedre.

Grusomme miljøer

Leser du på spillemballasjen gjetter jeg at det står noe om ødeleggbare omgivelser, og hvordan de kan brukes til å oppnå en taktisk fordel. Dette begrenser seg stort sett til å kunne hakke et skytehull i veggen på ett av ti hus, som stort sett bare inviterer hver eneste gærning med gønner til å leke med deg og livet ditt.

Ødeleggbare omgivelser.
Ødeleggbare omgivelser.

Om du er riktig observant biter du deg kanskje merke i hvor du kan hakke ned veggene eller ikke, noe som kommer til nytte ettersom brettene resirkuleres uten et snev av skam. Spillet er knappe seks timer langt til sammen, og da løper du enten gjennom de samme brettene to ganger eller «nye», sterile sci-fi-miljøer som er helt identiske.

Da er det heldigvis flott at vi får sjansen til å løse intrikate oppgaver, av slaget «trykk på X», «trykk på B» og «løp i en stund imens vi åpner døra». Bodycount er hjernedødt og forglemmelig, og glemte av sjarmen et sted på veien. Det virker som om Codemasters innbiller seg at nær uendelig ammunisjon og en stadig strøm av fiender er som en evighetsmaskin med underholdning som produkt, men det er feil.

Flerspiller som forventet

Enspillerdelen er stort sett en rimelig kjip affære, med mye frustrasjon og få lyspunkter. Flerspillerdelen er hakket mer spennende, men kan aldri ta noe syvmilssteg bort fra kampanjen all den tid de er basert på de samme mekanismene. Samarbeid har likevel en tendens til å gjøre alt mer spennende.

Det er noe alvorlig galt med våpenet ditt når det oppfører seg sånn.
Det er noe alvorlig galt med våpenet ditt når det oppfører seg sånn.

Det er fryktelig teit at man ikke kan spille «Co-Op»-delen med en venn i samme sofa, men den «Nazi Zombies»-aktige modusen byr i hvert fall på okei moro sammen med en kamerat over Internett. Her skal du knerte 20 bølger med invaderende fiender, idet de forsøker å gi deg skikkelig kokos. Eller drepe deg, alt ettersom.

Spillet kommer også med den typiske «Deathmatch»-modusen, og her trengs vel ingen nærmere forklaring. Flerspillerdelen er utvilsomt bedre enn den opplevelsen Bodycount byr på alene, men sammenlignet med hva andre skytespill har å by på så er den fullstendig ubetydelig. Dette har vi gjort før, og da var det artigere.

Konklusjon

Bodycount er ikke underholdende, ser dårlig ut og spoler gjennom en historie som er dårlig i utgangspunktet. Mekanismene som skal gjøre tivoli ut av skytingen er halvhjertet, og ble løst mange ganger bedre med Bulletstorm. Samtidig hjemsøkes det britiske skytespillet av idiotisk kunstig intelligens og betydelige spillfeil.

Bare plaffer litt løs.
Bare plaffer litt løs.

Jeg kan ikke komme på en eneste person jeg ville anbefalt dette spillet til. Det er ikke fordi det er det dårligste jeg har spilt, langt på nær, men fordi det ikke gjør en eneste ting bedre enn noe annet på markedet. Codemasters Guildfords seneste prosjekt er noe så trist som en fullstendig overflødig spillopplevelse.

Dette spillet kan du overse med god samvittighet neste gang du er i butikken. Codemasters er som regel en mer enn kapabel spillutvikler, og de har mye bra på CV-en, men dette er kun en pinlig verkebyll. Bodycount er et perfekt eksempel på hvorfor man må slutte å behandle skytespillsjangeren som kompostkverna som sluker alle de dårlige idéene og gulper opp noe okei.

Leserne mener

Ingen brukererfaringer

Skriv din erfaring

Bodycount

Bodycount X360 X360 3/10 PS3

Spesifikasjoner

  • Lanseringsdato: 2. september 2011
  • Plattform: Xbox 360
  • Sjanger: Action
  • PEGI: 16+
  • Utgiver: Codemasters
  • Utvikler: Codemasters

Beste priser

Bodycount PS3 PS3 X360

Spesifikasjoner

  • Lanseringsdato: 2. september 2011
  • Plattform: PlayStation 3
  • Sjanger: Action
  • PEGI: 16+
  • Utgiver: Codemasters
  • Utvikler: Codemasters

Beste priser På lager Få varsel når prisen faller

Kommentarer (24)

Forsiden akkurat nå

Alle brukere Dette gjør brukerne nå

Til toppen