Godt eventyrspill av den gamle skolen

Broken Sword 5 følger formelen til punkt og prikke.

Endelig har millioner av Kickstarter-kroner kommet til sin rett. Endelig skal George Stobbart og Nicole Collard i gang med å løse nok et verdensomspennende mysterium. Endelig har Broken Sword-serien fått sitt femte spill. Etter et vellykket førsteinntrykk har nå siste del av pek-og-klikk-eventyret blitt lansert, og hele historien er fullendt.

Utviklerne i Revolution Software, fortsatt med Charles Cecil i spissen, har laget et produkt som står i stil med deres tidligere utflukter. Det står både som en fordel og en ulempe. Det er hyggelig å se at gamle kunster ikke er glemt, for The Serpent's Curse er absolutt et godt spill. Likevel ville jeg likt å se utvikleren gjøre noe mer enn å tråkke opp allerede ferdigpløyd mark.

George og Nico, sammen igjen.
George og Nico, sammen igjen.Bilde: Revolution Software

Gnostisisme og eldgamle konspirasjoner

Akkurat som det alltid har gjort begynner hele sulamitten med et mord. George Stobbart og hans ekskjæreste Nicole «Nico» Collard blir vitne til at et pizzabud stjeler et tilsynelatende verdiløst maleri og dreper eieren av kunstgalleriet i ransforsøket. Dette blir utgangspunktet for nok et eventyr dynket i religiøs fantasisme, eldgamle konspirasjoner og en god mengde død og fordervelse.

Jakten på det forsvunnet maleriet og hemmeligheten den skjuler fører George og Nico gjennom Paris, London, Catalonia og Midt-Østen. På veien møter de både nye og gamle bekjente som enten hjelper eller hindrer dem. 

Handlingen i seg selv er ganske typisk for serien og setter en fin fiktiv vri på faktiske religiøse retninger og hendelser. Resultatet er nok litt Dan Brown-aktig, men det er sånn det alltid har vært. Det er kanskje grunnen til at jeg føler at jeg har vært gjennom mye av det som skjer før? The Serpent's Curse føler mer som en gammel gjenganger enn et nytt spill, og det gjøres ikke mye for å føre serien videre.

Dette er spesielt åpenbart i George og Nico. Bortsett fra at George har en ny jobb har de ikke forandret seg det spor siden sist vi møtte dem. De er absolutt ålreite karakterer, med godt definerte personligheter og velskrevne replikker, men de mangler en skikkelig utvikling. Det skjer ingen betydningsfulle forandringer i hverken dem eller forholdet deres som vi ikke har sett før.

Jeg synes også det er litt rart at de fortsatt reagerer med skepsis og overraskelse når det skjer eller diskuteres overnaturlige hendelser. Etter å ha opplevd magi, fanatiske tempelriddere, vekkelsen av en maya-gud og en mann som blir omgjort til en drage skulle man tro at de var mer åpne for at overnaturlige ting kan skje.

Se hvem som dukker opp igjen! (Skjermbilde: Jens Erik Vaaler, Gamer.no).
Se hvem som dukker opp igjen! (Skjermbilde: Jens Erik Vaaler, Gamer.no).

Plukk med deg det du kan

George og Nico lider fortsatt av kleptomaniske trekk, og tar med seg det de vil av diverse gjenstander. Mye av det vil selvsagt vise seg å være nyttig senere. På sin globetrottende ferd må våre helter løse gåter og oppgaver i tradisjonell pek og klikk-stil.

Dette innebærer enten å kombinere bestemte gjenstander med omgivelsene dine, eller gjøre riktig valg i en samtale. Spillflyten er like lineær som den alltid har vært, men det gjør ikke så mye. Du slipper å skulle reke rundt i en stor verden i håp om å finne det du trenger for å komme deg videre. Det du trenger befinner seg enten i ryggsekken din eller i omgivelsene dine.

Kan du løse maleriets hemmelighet? (Skjermbilde: Jens Erik Vaaler/Gamer.no).
Kan du løse maleriets hemmelighet? (Skjermbilde: Jens Erik Vaaler/Gamer.no).

Gåtene i første halvdel av spillet er garantert de letteste og vanskelighetsgraden skrus betraktelig opp i del to. Spesielt en sekvens der jeg måtte oversette et eldgammelt symbolalfabet tok veldig lang tid å komme seg gjennom. Det gjør at den gode flyten stotrer litt, men det er likevel godt å få trent sine små grå littegrann. The Serpent's Curse er absolutt ikke et spill du spiller under press. Det krever at du bruker god tid på å pirke på omgivelsene og se hva slags reaksjon du får. Deretter kan du forsøke å finne riktig løsning.

Om du virkelig sliter finnes det heldigvis et velfungerende hintsystem bygget inn i spillet. Dette avslører gradvis neste ledd i gåtesekvensen før det til slutt avslører løsningen på alt sammen. Jeg anbefaler å bruke hint så lite som mulig, da følelsen av å løse ting selv er mye bedre enn å få den servert. I tillegg tar det ikke lang tid mellom vage hint og direkte kommandoer. Slikt sett kunne hintsystemet vært langt mer nyansert.

Gud så pent det er

Etter å ha eksperimentert med tredimensjonal grafikk i The Sleeping Dragon og The Angel of Death har Revolution Software valg å gå tilbake til den tradisjonelle todimensjonale, håndtegnede grafiske stilen fra tidligere spill. Resultatet er et visuelt uttrykk som er utrolig pent å se på, stappfullt av detaljer og friske farger.

«Looken» til spillet føles både moderne og klassisk. Den viderefører stilen fra de to første spillene i serien, og gjør den samtidig mer passende for høyoppløselige skjermer. Fordi alt er skap i en helhetlig tegnestil får figurene en betydelig tilstedeværelse i de fiktive områdene. Det føles aldri som de ikke hører hjemme der. Selv om det høres teit ut av meg å si så hjelper det veldig på innlevelsen.

Det som derimot ikke hjelper på innlevelsen er at figurene noen ganger opplevelse som litt stive. Små bevegelser og gester virker naturlige nok, men løping eller basketak har ikke vært animatørenes sterkeste side. Det samme gjelder filmsekvensen som skal avslutte hele sulamitten. Plutselig blir den todimensjonale tegnefilmstilen fullstendig forkastet til fordel for 3D-animasjon som ikke ligner grisen. Det gjør at avslutningen ikke blir så triumferende og eksplosiv som den burde ha vært.

Flere slike kvikke kommentarer, takk (Skjermbilde: Jens Erik Vaaler/Gamer.no).
Flere slike kvikke kommentarer, takk! (Skjermbilde: Jens Erik Vaaler/Gamer.no)

Konklusjon

For de som har savnet Broken Sword-spillene er The Serpent's Curse akkurat hva vi forventer av veteranene i Revolution Software. Etter syv år i dvale er George Stobbart og Nicole Collard endelig tilbake og eventyret er et velfortalt mysterium det står respekt av. Jeg merker at jeg har savnet dem litt, og det er herlig å se dem realisert i slik nydelig grafisk stil.

Pek-og-klikk-mekanikken er så tidløs som den alltid har vært, og hvis man ser på spillet som gjenoppstandelsen til en klassisk serie er det absolutt en triumf. Et enormt sprang fremover er det absolutt ikke. Det er mer som ett lite skritt i riktig retning. Forhåpentligvis ser vi mer av George og Nico i fremtiden, men da må det være noe mer enn bare enda en verdensomspennende reise.

Med The Serpent's Curse har Revolution Software bevist at de fortsatt kan lage gode pek-og-klikk-eventyr. Nå vil jeg se hva de kan gjøre for å bringe sjangeren, og ikke minst spillseriene sine, videre.

Om du er ute etter flere gode eventyrspill kan vi blant annet anbefale The Blackwell Epiphany, Yesterday og The Dark Eye: Chains of Satinav.

Vurdering


"The Serpent's Curse er akkurat det fansen forventer."

Broken Sword: The Serpent's Curse Windows Windows 7/10 Mac Android 8/10 iPad Vita Linux XOne PS4

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 4. desember 2013
  • Plattform: Windows
  • Utgiver: slettmegtakk
  • Utvikler: Revolution Software

Kommentarer (2)

Forsiden akkurat nå

Til toppen