Brothers: A Tale of Two Sons
Anmeldelse

Brothers: A Tale of Two Sons

Vakkert og mektig eventyr.

Førstemann ut i Microsofts Summer of Arcade er Brothers: A Tale of Two Sons, et historiedrevet eventyrspill utviklet av svenske Starbreeze Studios. Studioet er tidligere er kjent for actionspill som The Chronicles of Riddick , The Darkness og nye Syndicate. At et samarbeid med regissøren bak den svenske storfilmen Kopps skulle ende i dette var det få som så for seg.

De storslåtte omgivelsene og utformingen av figurmodellene minner mye om Lionheads Fable-spill. Fargene er skarpe og figurene fremstår nesten barnslige, men Brothers: A Tale of Two Sons er mye mer enn en søt og koselig historie om to brødre. Vær forberedt på noe mye dypere, mørkere og mer følelsesladet, da spillet bygger på temaer som håp, død og familiebånd.

To brødres reise

Standarden settes raskt, og i løpet av få minutter forstår vi hva dette eventyret bringer; en emosjonell reise for et voksent publikum. Vi finner den yngste av de to brødrene sittende ved sin mors gravsted, og får et innblikk i tragedien som etterlot ham full av skyld og livredd for vann. Og det vonde ender ikke der. Guttenes far er i tillegg alvorlig syk.

Hjelpsomme troll.
Hjelpsomme troll.

Etter å ha skaffet ham hjelp, blir brødrene gitt en tegning av et stort tre og beskjed om at de må finne en kur for ham der. Slik har det seg at disse to brødrene må trosse alskens villmark og farlige steder for å redde faren sin.

Det store eventyret begynner i en landsby full av folk som bare lever livene sine i ro og mak, men etter hvert som guttene kommer seg ut på landeveien skifter landskapet dramatisk. Skog, blodige slagmarker, forfrosne vinterland, voldsomme fjelltopper og borger er bare noe av det de må overvinne. Områdene strekker seg fra flotte til rent fantastiske.

Dessverre er ikke figurmodellene like flotte som naturen. Det er ikke noe stort problem under selve spillingen, da kameraet holder seg på god avstand, men under filmscenene, hvor kameraet fokuserer på en av guttene eller noen av landsbyboerne, vises det veldig tydelig at de ikke har blitt gitt like stort fokus. Heldigvis skjer ikke dette veldig ofte, og når det skjer er disse scenene i tillegg korte.

Det er mange folk du kan hilse på.
Det er mange folk du kan hilse på.

Tandemkontroller

A Tale of Two Sons er virkelig en overraskende opplevelse, men det mest oppsiktsvekkende er spillets kontrollsystem. En enkeltspiller styrer begge brødrene; en med hver analogstikke, og kontrollerer kameraet med kontrollerens skulderknapper.

Uansett hvor grunnleggende disse kontrollene er, skaper de en fin basis for interessant hjernetrim. Det handler stort sett om brytere, spaker, nøkler og samarbeidsoppgaver som bæring, men selv de mest elementære utfordringer blir mye mer spennende når du skal styre begge guttene samtidig. Det er viktig å bruke kameraet flittig for å finne de riktige løsingene, da den sjelden ligger rett foran nesen din. Av og til må eldstebroren hjelpe den yngste opp en liten klippe, eller så er det kanskje opp til den yngste å presse seg inn gjennom en gitterdør og åpne den fra andre siden. Etter hvert blir utfordringene vanskeligere, og av og til må du splitte søskenparet for å få det til.

Pass-opp.
Pass-opp.

Starbreeze tok virkelig en sjanse da de utviklet dette tandemkontrollsystemet. Det høres jo enkelt og greit ut; den venstre siden av kontrolleren styrer den eldste broren, og den høyre den yngste – men det er ikke like enkelt i praksis som det en først tenkte. Det største problemet kom da brødrene byttet plass på skjermen, slik at jeg fikk den yngste på venstresiden og den eldste på høyre. Da var det som om hjernen min og fingrene mine slet litt med å samarbeide, og jeg trengte et øyeblikk på få kontroll på det som skjedde på skjermen. Når guttene løper rundt på skjermen ser det ofte ganske klumsete ut, og flere ganger var jeg så opptatt av hva den ene gjorde at den andre stod å løp inn i en vegg eller lignende. Dette er noe en fint kunne ha lært seg å mestre bedre, men spillet er ikke langt nok til å skape noen særlig erfaringskurve.

Heldigvis fungerer lagringssystemet bra, og de hyppige mellomlagringene sørger for at de pjuskete kontrollene ikke skaper for mye frustrasjon og ødelegger spillopplevelsen.

Det er slik en skal komme seg over juv.
Det er slik en skal komme seg over juv.

Mellom linjene

De praktiske oppgavene du møter krever altså ikke mye av deg. Da er den følelsesmessige biten av fortellingen langt mer utfordrende. Starbreeze forteller oss nemlig mye mer enn historien om brødrenes reise, og bak den søte fremtoningen hviler en nådeløs realitet om livet og hvor tøft og ubarmhjertig det er.

Ønsket med enhver fortellerteknikk er å overbevise gjennom fremføring, og det gjør A Tale of Two Sons. Noe av det som gjør historien så sjarmerende er menneskenes fantasispråk, og derfor mangel på klar dialog og undertekst. Det er få filmsekvenser også, men likevel er spillet meget tydelig i hva som skjer og hva det ønsker å fortelle. Om du holder øynene åpne vil du se at hver eneste figur, hvert vesen brødrene møter og hvert område de utforsker, har en helt egen historie å fortelle.

I guttens landsby er det mange folk de kan interaktere med, og samtidig lære dem bedre å kjenne. Den eldste gutten er en naturlig leder og mye mer moden enn broren, som kanskje er fem eller seks år yngre enn ham og fremdeles et barn. Dette ser vi i de øyeblikkene hvor han for eksempel tar en kost for å hjelpe en gammel dame, mens lillebroren hans heller vil vise frem balansekunstene sine. Etter hvert som du interakterer med brødrenes verden ser du stadig mer markante forskjeller mellom dem. De får muligheten til å prøve en harpe og den yngste broren viser her et stort talent, mens den eldste helt tydelig er tonedøv. Disse korte øyeblikkene viser hvor unikt og enkelt en kan beskrive to mennesker på – og helt uten ord.

Vakkert!
Vakkert!

Spillet overlater også mye av guttenes utvikling i spillerens hender. Det er nemlig opp til deg om du vil styrte av gårde og komme deg så hurtig som mulig gjennom spillet, eller om du vil se deg om etter de ulike sidehistoriene som foregår parallelt med deres reise. Om du gjør det første vil du gå glipp av en god del av det som gjør dette eventyret så unik og mektig. Gjennom disse guttene kan du være med å prege en veldig tøff og bedrøvelig verden, og gå videre med viten om du har bidratt til å gjøre den til et bedre sted.

De ulike områdene glir inn i hverandre og guttene får se veldig mye, selv om de bare bruker føttene som fremkomstmiddel. Den sjarmerende fjellandsbyen ligger ved en gruve som strekker seg ut i en fantastisk skog. I tillegg får vi oppleve en storslått, mørk og stjernespekket himmel som hviler over hvite mystiske fjell. Ofte får du muligheten til virkelig å ta disse synene inn over deg. Enten kan du vri kameraet eller så kan du sette guttene ned på en av de mange benkene som er plassert rundt omkring.

Sett deg ned og nyt utsikten.
Sett deg ned og nyt utsikten.

Om det er noe som vil spille på de emosjonelle strengene i sjelen din, er det musikken i A Tale of Two Sons. Den er skrevet av Gustaf Grefberg, som også har musikken i andre Starbreeze-spill som The Chronicles of Riddick. Den myke instrumentalmusikken er preget av strengeinstrumenter som gitar og fele, og krydret med messing på folkenes fantasispråk, noe som skaper et slags bindeledd til for eksempel Ronja Røverdatter og andre Skandinaviainspirerte viking- og røververdener.

Brothers: A Tale of Two Sons har et modent tema og spillet krever en liten emosjonell investering også fra deg. Dette er ikke et type spill du kan spille i en halv time for deretter å glemme det. Selve historien er fortalt med følelse og det skal mye til for å spille gjennom dette eventyret uten å kjenne et stikk i brystet.

Litt mørkere her enn utenfor.
Litt mørkere her enn utenfor.

Konklusjon

Brothers: A Tale of Two Sons forteller på knappe fire timer et helt sett med vakre, triste og veldig personlige historier. Spillet er spekket med øyeblikk du må oppleve selv og ikke lese i en omtale, og når det hele er over vil du være overrasket over hvor fort tiden har gått. Jeg syns ikke spillets lengde er en negativ faktor. Det kjennes som et naturlig stopp når reisen er over, og historien måtte være annerledes om guttene skulle vært ute lenger.

Utenom den flotte grafikken, skapes et kjennskap til brødrene, og selv om de ikke sier et ord føler du etter fire timer at du kjenner dem ganske godt likevel. De er veldig forskjellige, men utrolig lette å like. De går gjennom mye på denne korte stunden og mens du bevitner hvordan de bygger et enda sterkere forhold til hverandre og med de andre de møter på veien – vil du også binde deg til dem. Du lærer dem å kjenne, kanskje spesielt på grunn av mangelen på dialog. Kroppsspråket og gestikuleringen gjør følelsene deres veldig tydelige og lette å lese.

Hvordan løse dette?
Hvordan løse dette?

Den største utfordringen i A Tale of Two Sons er kontrollsystemet, og selv om det ikke ble en veldig frustrerende faktor for meg, føler jeg likevel at spillet er på sitt absolutt svakeste her. Hjernetrimmen kjennes friskere med denne kontrollutfordringen, men den får ikke noe stort fokus og fungerer bare som noe du pirker med mens guttene beveger seg fra et område til et annet.

I bunn og grunn er dette et eventyr om to brødre og de enorme utfordringene de står ovenfor i et desperat forsøk på å redde faren sin. Blodsbånd, ansvar, tap og aksept – det er det A Tale of Two Sons handler om, og dette er et spill som vil være med meg i lang tid fremover.

Brothers: A Tale of Two Sons er i salg gjennom Xbox Live Arcade nå.

X360 8/10 Svært godt

Leserne mener

Ingen brukererfaringer

Skriv din erfaring

Brothers: A Tale of Two Sons

Brothers: A Tale of Two Sons X360 X360 8/10 Windows PS3

Spesifikasjoner

  • Lanseringsdato: 7. august 2013
  • Plattform: Xbox 360
  • Sjanger: Eventyr
  • Utgiver: Starbreeze Studios
  • Utvikler: 505 Games

Beste priser

Kommentarer (12)

Forsiden akkurat nå

Alle brukere Dette gjør brukerne nå

Til toppen