Crysis 3
Anmeldelse

Crysis 3

Vakkert skytespill som skiller seg fra røkla.

Crysis 3 er et vakkert spill. Dette er ingen hemmelighet og ei heller noen overraskelse, spesielt med tanke på Cryteks tidligere eskapader. Det har gått to år siden lanseringen av Crysis 2, og nå som den gang er Crysis-serien blant de barskeste på markedet. Det hele startet med originalen, Crysis, og det tropeinspirerte romvesenskytespillet ble i sin tid ansett som en lakmustest for hvor kraftig datamaskinen din egentlig var. Kunne den kjøre spillet var den god, men kunne den kjøre det på de høyeste innstillingene var den tilnærmet fenomenal.

Det tyske utviklerstudioet Crytek har bevisst presset grensene for grafikk og ytelse siden den gang, og med teknologien i CryEngine 3 har de nå tatt det hele ett skritt videre. Men er grafikk nok til å skape et godt skytespill i disse dager, og har det siste kapittelet i romsagaen det lille ekstra, sett bort fra et slagkraftig ytre?

Hestedop i klesform

Det har gått nærmere tjue år siden hendelsene i Crysis 2, og supersoldaten Prophet har tatt seg en fortjent høneblund siden da. Gjennom spillets åpningssekvens blir vi presentert en framtidsvisjon hvor jorden har gått under og romvesenene har overtatt kloden. Det ser med andre ord ganske mørkt ut for den menneskeheten som allerede har blitt reddet fra utslettelse to ganger, men Prophet vil det annerledes.

En liten blund.
En liten blund.

Som den siste gjenværende bæreren av seriens særegne nanodrakt må man lære seg å kamuflere og infiltrere, og på samme måte som spillene selv er dette kraftig teknologi satt i sving. Som hestedop i klesform gjør draktene brukeren sterkere, raskere og smidigere – man blir et supermenneske som blant annet kan tåle kuler, gjøre seg usynlig og hoppe himmelhøyt.

Når ting gikk som de gikk i de to første Crysis-spillene, sitter vi nå igjen med kun én nanodraktbruker i verden, og som den tøffeste karen i skolegården blir man derfor valgt ut til å stå parat når verdens skjebne nok en gang står på spill.

Ferden går først og fremst til New York City, det store eplet, som nå motvillig har blitt slagmarken for en intergalaktisk krig.

Et ideelt grunnlag

Etter romveseninvasjonen og det påfølgende virusangrepet i Crysis 2 gikk det nemlig nedover med den tidligere sprudlende storbyen, og i forkant av Crysis 3 har det mektige militærdrevne selskapet CELL tatt over styringen for å innkapsle byen i en massiv kuppel. I praksis befinner man seg i et drivhus, og som i drivhus flest er vekstforholdene svært gode, noe som gjør at postmoderne bygninger og vill natur kan eksistere i herlig symbiose. Ikke helt overraskende danner dette et ideelt grunnlag for et moderne skytespill.

Et fantastisk skue.
Et fantastisk skue.

Byen er svært vakker, og nærmest paradoksalt sådan. Ruiner og lianer omslynger hverandre i søkelyset fra et helikopter som patruljerer nattehimmelen, mens levende grønt gress svaier muntert omkring gjengrodde biler på dagtid. Rusten glimrer svakt i solskinnet som finner sin vei gjennom restene av falleferdige skyskrapere i det fjerne.

Det er detaljrikt og organisk, og det er tydelig at utviklerne vet hvordan de skal eksponere byens små underverker så mye som mulig. Når man ankommer New York for første gang blir man bare i løpet av et par minutter utsatt for hele to dramatiske døråpninger, sekvenser hvor spillets lysfiltrering treffer deg i ansiktet og verden omkring deg sakte kommer til syne. Det er pompøst og svulstig, men det er samtidig utrolig fascinerende.

Et stykke ut i spillet supplementeres massive eksplosjoner med kommandoer som lar deg holde inne en knapp for å fokusere på action-elementene, og dette er kanskje ikke en så dum funksjon å benytte seg av. I løpet av spillets gang vil man se en rekke ting som sprenges i fillebiter, og spesielt én sekvens hvor den lokale demningen ryker er så spektakulær at man rett og slett blir målløs.

Hvor imponert man blir er selvfølgelig avhengig av hvor kraftig datamaskin man har. I mitt tilfelle fikk jeg tilgang på en virkelig barsk rakker som med tre separate skjermer og to heftige skjermkort virkelig tilførte en ekstra dimensjon til opplevelsen. På min egen maskin, som forøvrig kjører spill som Hitman: Absolution uten problemer, måtte jeg skru ned innstillingene et par hakk for å få til en stødig ytelse. Selv med alt på medium ser fortsatt spillet godt ut, men ikke regn med å bli overveldet i like stor grad.

Vekk din indre sadist

Spillet er forøvrig fordelt på syv ulike nivåer, alle basert på ulike konsepter, men svært like i form og fasong. Som oftest blir man blir introdusert for det aktuelle oppdraget av Psycho, din bitre britiske kompanjong som med distinktiv aksent og grovt mål er den du vil se mest av i Crysis 3.

Deretter legger man ut på tur gjennom villmarken på egenhånd, med pistol, nanodrakt og pil og bue. Buen betegnes som et av de viktigste tilskuddene til Crysis-serien, og med evnen til å drepe fiender med ett skudd samtidig som man kan forbli usynlig er dette definitivt en et viktig redskap når man skal jakte på soldater. Buen i seg selv er svært lett i bruk, med en fenomenal våpenfølelse, et godt sikte og det jeg går ut i fra er et naturlig tyngdepunkt – det er i hvert fall slik det føles når jeg tar den i bruk.

Ikke direkte minneverdig.
Ikke direkte minneverdig.

Man har også mange andre våpen til rådighet, men ved siden av buen falmer de småkjedelige og intetsigende automatriflene. Skytefølelsen er god også her, men det gir meg liksom ingenting å bruke et plasmavåpen som skyter ti skudd i sekundet. Det føles ikke riktig.

Man sniker seg uansett rundt omkring på slagmarken på tvers av nivåer som er dels lineære og dels åpne. Man beveger seg gjennom trange korridorer fra det ene store området til det neste, og innenfor hver sone venter en tilnærmet åpen lekeplass med både fiender og feller i hopetall. Nøyaktig hvor mange fiender det er kan man enkelt finne ut av ved å skanne området, og dette er også viktig slik at man alltid vet hvor fiendene befinner seg, hvor man kan finne ekstra ammunisjon og annen nyttig informasjon.

Som et resultat av dette føler man seg særs mektig, og evnen til å snike seg innpå en intetanende klodrian, kun iført sin egen personlige usynlighetskappe, vekker alltid en like sadistisk del av meg. Jeg har lyst til å ta knekken på fjorten fiender innenfor et område uten å bli oppdaget – jeg lengter etter å leke med byttet mitt før jeg spiser det. Da er det bare så altfor synd at Crysis 3 som oftest ikke lar deg gjøre noe av dette.

Andre har gjort det bedre

Det er ikke det at spillet ikke har snikeelementer, det er bare det at de ikke fungerer på langt nær så godt som i andre spill, og ofte ikke i det hele tatt. Som vanlig i de fleste spill patruljerer fiendtlige soldater i faste mønstre rundt på brettet før de stopper opp for å klø seg på pungen i ti sekunder, langt vekk fra alle andre slik at du har mulighet til å angripe. Disse mulighetene skal man selvfølgelig gripe, men da må man også være beredt på at fiendene aktiverer kraftige sikkerhetstiltak.

En skjult trussel.
En skjult trussel.

For idet jeg kjører et knivblad inn i halsen til en soldat er jeg synlig i et nanosekund, og på det ene sekundet har tre av ti fiender allerede sett meg, til tross for at vi befinner oss i en mørk sump midt på natten og drapet foregår usannsynlig langt unna de andre soldatene. Med ett er hele området i opprør, jeg tar på meg usynlighetskappen igjen, og må nærmest krabbe i sikksakk mellom fiendene som strømmer til åstedet.

Andre ganger sniker jeg meg innpå en fiende som snur seg så overraskende at jeg blir tvunget til å klistre meg inntil veggen. Bruksanvisning som følger med drakten lover at man blir helt usynlig, men allikevel blir jeg oppdaget, skutt på og jaktet, selv om jeg står musestille minst én meter vekk fra vedkommende.

CELL-soldatene har falkeblikk, og hver gang jeg dreper en militant kunne jeg like godt tatt et par toner på vuvuzelaen jeg har i baklomma i samme slengen. Resultatet er det samme: Fiendene kommer løpende og skytende, jeg aktiverer usynlighet for å snike meg rundt, blir oppdaget, begynner å løpe og ender opp med å skyte i stykker samtlige fiender med pil og bue eller rett og slett bare spurte usynlig til neste sjekkpunkt.

Dette er skuffende, og spesielt med tanke på hvor bra andre førstepersonsspill har gjennomført sniking bare nå i det siste, med spesielt Far Cry 3 og Dishonored som eksempler. Se og lær, Crytek.

Spillets kunstige intelligens er generelt sett fryktelig, med fiender som oppfører seg irrasjonelt, treffer deg på hundre meters avstand, men bommer på én meter, og så videre. Selv på den «vanskelige» vanskelighetsgraden blir det hele litt for enkelt, og spesielt med kombinasjonen av buen, usynlighetskappen og ulike oppgraderinger som man finner underveis er det lite fiendene kan gjøre for å stoppe deg, annet enn å sende alle mann mot deg på en og samme gang.

To kaker

Mann eller maskin?
Mann eller maskin?

Historien i Crysis 3 sender blandede signaler. I det ene øyeblikket handler alt om å redde verden fra romvesen og total ødeleggelse, tatt rett ut av enhver tilsvarende sci-fi-setting fra tidenes morgen. Det er noe latterlig klisjéfylt som preger det hele – jeg er menneskehetens siste håp, en korrupt organisasjon kludrer til et prosjekt som de trodde skulle gagne seg selv, så vel som resten av menneskeheten, og plutselig er moderskipet på vei inn i vår galakse.

I det neste utveksles noen overraskende følelsesladde dialoger om hva som egentlig gjør et menneske menneskelig. Psycho og Prophet diskuterer hvorvidt teknologi er for det bedre eller verre, og prat om liv og død kastes over oss.

Mer enn noe annet virker det som om Crysis 3 vil at vi skal få smake på begge disse kakene, men der klisjeene får fritt leide holdes det stadig igjen på det filosofiske og følelsesladde. Det oppleves som om spillet stadig bygger opp til at man med tiden kanskje skal føle noe, bare noe som helst, for spillets hovedpersoner. Når slutten treffer deg i trynet etter snaue seks timer sitter man slukøret og skuffet igjen.

Da kan man på den annen side kaste seg ut i flerspillerdelen, hvor man kan få så mye action man bare vil, uten å bry seg om hverken klisjeer eller følelser. Dette er antagelig akkurat som du ville forventet, nemlig en blanding av nivåsystemet fra Call of Duty, klasseinndelingen til Battlefield og de standardiserte modiene som «team deathmatch», «free-for-all», så vel som ulike variasjoner på «capture the flag».

Fem mot én er fegt!
Fem mot én er fegt!

Det er injeksjonen av Crysis-elementer som gjør dette til mer enn bare plassfyll. Hver spiller har nemlig en nanodrakt, og med den kommer alle de kreftene Prophet besitter i kampanjemodusen. Man kan hoppe høyt, bli usynlig og spurte lynraskt, noe som til sammen skaper en overraskende hurtig og forfriskende flerspillervariant. Mye på samme måte som Bioshock 2 i sin tid har spillets flerspiller potensiale til å være svært underholdende, men det klarer allikevel aldri å holde et jevnt nivå lenge nok til å vippe noen av mastodontene innenfor sjangeren av tronen.

Til slutt har man Hunter-modusen som setter to usynlige spillere med pil og bue opp mot fjorten vanlige soldater, også kontrollert av spillere. Å spille som jeger er rasende festlig, og det å få til et perfekt nakkeskudd på tvers av brettet eller henrette «generisk brukernavn» bakfra er alltid like tilfredsstillende.

Om man derimot spiller som den jagede får tonen en litt annen lyd når man må holde sammen, krype i skyggene og regelrett flykte for å holde seg i live. Det kan være svært nervepirrende å være tre karer med ti jegere i hælene, men også svært irriterende når en fiende treffer deg i nakken på tvers av brettet. Sett over ett kunne modusen godt trengt litt mer arbeid før lansering, og da spesielt med tanke på at Hunter ikke er halvparten så moro som tilsvarende modifikasjoner til spill som Half-Life 2.

Konklusjon

Velg deg et mål.
Velg deg et mål.

Crysis 3 er et moderne skytespill, som ved siden av Cryteks sedvanlig fabelaktige grafikk har en del andre finesser som utvilsomt skiller det fra røkla. I rollen som Prophet og innehaver av nanodrakten føler man seg etterhvert som det supermennesket man skal være, og med piler og bue og usynlighet til disposisjon kan det nesten bli litt for lett til tider.

Det samme kan ikke påstås for snikedelen av spillet som på ingen måte fungerer like godt som det burde. Fiender har falkeblikk og superhørsel, og til tross for, eller på grunn av, deres utrolige svake kunstige intelligens klare de stadig å irritere. Dette er spesielt skuffende fordi andre nylanserte spill gjør dette så utrolig mye bedre.

Skytingen er på sin side god, og spesielt den nye buen er et fantastisk hjelpemiddel i kampen mot CELL-soldatene som du jakter på stort sett gjennom hele spillet. Bakgrunnen for disse kampene er derimot ikke fullt så god, og historien består for det meste av typiske klisjeer om romvesen og jordens undergang. Crytek prøver desperat å gjøre noe mer ut av kampanjen med noen filosofiske dialoger og temaer, men disse slår aldri ut i full blomst.

Flerspillerdelen er derimot solid, og det er spesielt injeksjonen av Crysis-DNA-et som gjør det underholdende, men aldri fantastisk. Et utsagn som forøvrig også kan gjelde for spillet som helhet.

Spillet er testet på følgende PC-oppsett:

Windows 7 /10 Godt

Leserne mener

Ingen brukererfaringer

Skriv din erfaring

Crysis 3

Crysis 3 Windows Windows 7/10 X360 PS3

Spesifikasjoner

  • Lanseringsdato: 21. februar 2013
  • Plattform: PC
  • PEGI: 16+
  • Sjanger: Action
  • Utgiver: Electronic Arts
  • Utvikler: Crytek Studios

Kommentarer (62)

Forsiden akkurat nå

Alle brukere Dette gjør brukerne nå

Til toppen