Anmeldelse

Dead Space 3

Blodig action med horder av ekle monstre.

Jeg husker enda den intense, skumle følelsen jeg hadde da jeg første gang stiftet bekjentskap med Isaac Clarke. Dead Space var helt ukjent for meg, og på det tidspunktet viste det seg å være et av de mest skremmende og beste spillene i skrekksjangeren.

Det var forvirrende og ensomt, og Isaacs desperate kamp for overlevelse krøp under huden min. Oppfølgeren var mindre skummel, på mange måter et mer rendyrket actionspill. Historien var uansett nydelig formidlet, der protagonistens interne kamp var vel så intens som kampen mot fiendene.

Tredje spill i serien gjør på ingen måte skam på navnet det bærer. Her får vi servert en spennende historie fylt med grusomme necromorphs.

Du vil elske de mange våpnene i spillet.
Du vil elske de mange våpnene i spillet.

Mye action

Dead Space 3 er uten tvil det største, mest varierte og innholdsrike av de tre spillene. Områdene man er innom spenner fra store, åpne snøbelagte områder til de trange, klaustrofobiske gangene i romskip vi ble godt kjent med i det første spillet.

Jeg har bevist unngått å beskrive store deler av historien, figurene og fiendene du møter underveis. Grunnen til dette er at opplevelsen av å oppdage områdene, fiendene og historien på egenhånd er en viktig del av denne typen spill.

Målet for reisen denne gangen er den frosne planeten Tau Volantis, der ekskjæresten til Isaac har sendt ut et nødsignal. Vår helt er ikke særlig gira på å begi seg ut på eventyr igjen, men skifter kjapt mening når han får høre at eksen er i trøbbel. Dessverre har også unitologistene fått nyss i hvor Isaac befinner seg, og gjør sitt beste for å stoppe han. De mener han er den største trusselen mot deres tro, da han er den eneste som har og er i stand til å ødelegge de såkalte «Markers». Dette er de utenomjordiske søylene som er kilden til monstrene.

Dead Space 3 er på sitt svakeste når du må kjempe mot unitologistene. Dette er generiske, kjedelige dekningsskytekamper som ikke flyter godt med hva man forventer av et Dead Space-spill. I tillegg fungerer ikke mekanikken rundt dekning særlig bra, og man blir stående litt halvveis opp, som en blink som roper om å bli pepret full av kuler. Enda godt det ikke er disse fiendene som er i overtall, og at det kun er ved noen få tilfeller man møter disse fiendene.

Heldigvis hever spillet seg betraktelig etter den svake åpningen. En flåte med skipsvrak setter en herlig stemning, der man gjør alt fra å krype i små romskip til å hente deler for å reparere skipet ute i det åpne verdensrommet. Her svever det små og store skipsvrak, og man får muligheten til å besøke mange av de. Det er her jeg kommer nærmest den klaustrofobiske, ensomme følelsen fra originalen. Riktignok kjennes det ikke like desperat ut, og Isaac har etter hvert blitt riktig så god til å skyte lemmene av fienden, men deler av den ekle følelsen har de greid å gjenskape.

Carver, en mann full av testosteron og teite replikker.
Carver, en mann full av testosteron og teite replikker.

Verktøyet er halve jobben

Noe av det som gjør helten så god til å ta de ulike fiendene av dage, er våpnene han bærer. I Dead Space 3 samler du sammen masse ulike materialer, som du deretter kan sette sammen til et sinnssykt våpen ved en våpenbenk. Du kan sette sammen egenkomponerte våpen alt etter preferanse, eller bygge etter ulike forhåndsoppsatte våpen. Dette er en av de morsomste delen av dette spillet, og definitivt noe av det jeg har brukt mest tid på. Jeg har mekket våpen som er raske og mobile, tunge våpen som skyter ut dødelig prosjektiler og våpen som holder fienden på avstand.

Det finnes noe for enhver smak, og i de senere delene av spillet kan du bygge noen herlige, drøye våpen. I tillegg til våpen kan du også lage deg ulike helsepakker, mer ammunisjon eller andre nyttige gjenstander. Det skal nevnes at jeg sjelden har møtt noen problemer med å finne hverken det ene eller det andre, men det kan være nyttig på tøffere vanskelighetsgrader. Disse åpnes opp når du har rundet spillet for første gang. Da tar du med deg alle oppgraderinger inn i et nytt spill, der monstrene er tøffere, ressursene færre og spillet er mye mer utfordrende.

Visceral har ikke vært like gode når det kommer til monsterletingen og -finningen. Til det bruker de for ofte de samme, litt kjedelige løsningene. Jeg kunne mange ganger på forhånd forutse angrep fra fienden bare ved å se hvordan et rom var lagt opp. Når jeg for eksempel så at det var mange lufteluker inn i et stengt rom, visste jeg at sjansen var stor for en bølge eller to med necromorphs. Altfor mange ganger når jeg skulle åpne en dør kom det, ikke overraskende, en bølge med monstre. Utvikleren kunne med fordel ha variert hvordan fiendene kom, når de kom og hvordan de løste nettopp dette.

Necromorphenes forutsigbare bevegelser går ut over stemningen. Når en i mange tilfeller vet hva som kommer bak neste sving forsvinner skremmefaktoren. Det positive er at det er en veldig god variasjon i monstrene, der man har alt fra trege, tøffe fiender til små, raske edderkopplignende greier som tar kontroll over allerede døde fiender. I tillegg til dette kommer de svært sjelden alene, eller fra samme kant, noe som gjør at man til enhver tid står ovenfor en utfordring. Heldigvis lærer man etterhvert å gjenkjenne og møte de ulike monsterene på best mulig måte.

Til tross for en viss forutsigbarhet i hvordan man finner monstrene, er det alltid en fryd å hanskes med de. Sikting i spillet er veldig velbalansert, og med litt trening treffer man stort sett alltid der man vil. Det er utrolig kult å fryse den raske fienden, for så å hamle opp med to andre trege, men sterke fiendene først. Deretter bruker du lemmene til de falne fiendene til å ekspedere med den siste. Intense kampøyeblikk som dette finnes gjennom hele spillet, og verktøyene man blir servert via hovedpersonen gjør kampene meget underholdende. Kan være at Dead Space ikke er det skumle vi ble kjent med i eneren, men du verden så underholdende det er å kjempe mot necromorphene.

God historie

Fra tid til annen dukker det også opp sjefsfiender som er både større og tøffere enn alle andre. I de aller fleste tilfellene synes jeg disse var et antiklimaks som var for enkle sammenlignet med størrelsen og hva det var jeg faktisk kjempet mot. Alle hadde et gitt mønster de måtte tas av dage på, og når man først skjønte dette var det nesten ren plankekjøring.

Sikt på beina, ikke hodet.
Sikt på beina, ikke hodet.

Der Visceral derimot har truffet blink er historien, stemmeskuespill og lydeffekter. Til tross for enkelte problemer med tempo og progresjon i historien i noen partier, er det en veldig spennende reise vi tas med på. Isaac er en målbevisst mann, og helt klart den store stjerna. Noen av birollene er så som så, og samarbeidskamerat Carver er en ensidig, stereotypisk muskelmilitær som i de fleste tilfeller tilfører lite annet enn irritasjon. Uansett er birollene generelt sett gode, og bidrar bra til historien.

Lyden har vært et av de sterkeste virkemiddlene i de to foregående spillene. Dette er også sant for nummer tre i rekken. Knirkingen i romskipene, vinden som suser i de store uteområdene, og alle de desperate, skjærende skrikene til monstrene er alle nydelig laget. Stemmeskuespillet er upåklagelig, og grafikken er meget bra. De mange romskipsgangene kan være litt like, men det er vel naturlig for en flåte med skip fra den samme tiden. Lyseffektene er imponerende, og essensielle for å skape den litt skumle følelsen.

Konklusjon

Dead Space 3 lever på mange måter opp til ryktet sitt. Det er et meget godt actionspill, med en vellaget og god historie. Progresjonen kan i visse deler av spillet føles litt treg, og unødvendig gjenbruk av områder føles noe påtatt til tider. Isaacs reise er uansett spennende, og de siste kapitlene er intense og herlige. Historien er veldig god, og de fleste figurene man møter i spillet er troverdige. Ingenøren Isaac har utviklet seg gradvis gjennom de tre spillene, når han nå har blitt en tøffing som ikke skyr noen oppgaver. Han gjør det han må for å overleve og redde de han er glad i, og jeg tror på han.

Ta med en venn om det blir for ille.
Ta med en venn om det blir for ille.

Følelsen av redsel, samt det å være svakere enn fienden, var noe av det som fungerte best i originale Dead Space. Utvikleren har etter det gått litt bort fra skrekken, og serien har blitt mer actionpreget og tempofylt. Dette har de derimot gjort veldig bra. De mange kampene mot monstrene er alltid en fornøyelse, skytingen i spillet er balansert og variasjonen i våpen er kun hindret av din egen fantasi.

Det er en fryd å skyte lemmene av de mange tøffe fiendene med ditt selvlagde favorittvåpen. Det å konstruere og eksperimentere med ulike våpen er veldig gøy, og noe av det jeg synes er best med Dead Space 3. Samling av ressurser er godt integrert i spillet, og kjennes ikke påtatt ut.

Utvikleren henter noe av det som var bra fra originalspillet, noe av det som var bra i spill nummer to, og lager et veldig bra spill nummer tre. Det er ikke like skummelt som eneren, men det finner en god balanse mellom heseblesende action, en god historie og litt av det som gjorde Dead Space så unikt. Isaac er en fyr det er lett å like, og jeg håper ikke dette er det siste vi ser av han.

Dead Space 3 kommer i salg for Windows, Xbox 360 (testet) og PlayStation 3 torsdag 7. februar. Grunnet tekniske problemer har vi ikke testet nettbaserte samarbeidsdel eller sett på mikrotransaksjoner. Spillet støtter ikke samarbeid lokalt.

Vurdering

Dead Space 3

Dead Space 3 X360 X360 8/10 PS3 Windows

Spesifikasjoner

  • Lanseringsdato: 7. februar 2013
  • Plattform: Xbox 360
  • Sjanger: Action
  • PEGI: 18+
  • Utgiver: EA Games
  • Utvikler: Visceral Games

Beste priser

Få varsel når prisen faller

Kommentarer (53)

Forsiden akkurat nå

Dette gjør brukerne nå

Alle brukere
Til toppen