Drepende repetitivt og sjelløst

Destiny reddes kun av solid flerspiller og deilige skytemekanikker.

Da Destiny-betaen åpnet dørene for almenheten og spillet for første gang lot seg utforske, var tegnene tydelige: Dette kunne bli stort, det kunne bli bra, og det kunne i ytterste konsekvens til og med forandre skytespillsjangeren slik vi kjenner den. Da måtte i så fall alt klaffe, men tendensene var der.

Siden den gang, og kanskje også lenge før det, har Destiny måttet leve med enorme forventninger, forventninger også Bungie selv har visst å bygge opp under. Nå er altså fasiten her, og etter å ha pludret rundt med spillet i to omganger, står vi endelig igjen med svaret på om Bungie klarer å følge opp på hva betaen ymtet om.

Så er Destiny den sjangerrevolusjonen vi hadde håpet på? Svaret på det er nei, definitivt ikke. Men det har da hvertfall blitt et bra skytespill ut av det. Eller?

Masse skyting.
Masse skyting. (Bilde: Bungie)

Rollespill og skyteaction i én stor pakke

Det kan være vrient å virkelig få tak på hva slags type spill dette er uten å faktisk ha spilt det. Jeg var der en gang jeg og.

For de uinnvidde er Destiny et skytespill i førstepersonsvinkel, som blander rollespillelementer og skyteaction i én omfattende pakke. Tanken er at Destinys verden skal være en verden som «føles levende, hvor spillerne skaper action for hverandre». Det var hvertfall det David Dague sa til oss.

I praksis foregår det slik at spillet i klassisk rollespillstil har en samlingsplass. Denne kalles «The Tower», og der kan man tusle rundt og kjøpe våpen, ting til romskipet og annet diverse utstyr. Egentlig er det et eneste stort menysystem i 3D, pluss løping.

Det er herfra man reiser på oppdrag rundt om i solsystemet, det være seg samarbeid med andre, mot andre, eller helt alene. Det er opp til deg.

Du bestemmer deg for én av tre klasser (som har noe å si for hvordan spillet spilles), én av tre raser (som ikke har noe å si for hvordan spillet spilles), og deretter kan du utvikle figuren din i en av de mulige underklassene. I tillegg kan alt oppgraderes, og du låser opp nye planeter og oppdrag og andre spennende ting etterhvert som du klatrer i gradene.

Action i bøttevis.
Action i bøttevis. (Bilde: Bungie)

Dødt og kaldt skall

Destiny foregår i kjølevannet av en teknologisk gullalder. Mennesket rakk såvidt å kolonisere noen av planetene i solsystemet før hele samfunnet gikk opp i sømmene av uante årsaker. Hendelsen kjennes kun som «The Collapse».

Nå lever hele sivilisasjonen på nåden til en diger, sfærisk gjenstand som ingen helt har klart finne ut av hva er (til tross for at den henger ganske så bokstavelig talt rett foran nesene deres). Denne mystiske gjenstanden heter «The Traveler». Den skjermer menneskene fra en ond slags kraft som heter «The Darkness». Under denne mystiske slags månen ligger menneskenes siste bastion, og den er en by som heter, hold deg fast, «The City».

Det er flere av disse The-ene, men jeg tror jeg bare stopper der.

Jeg sitter og spiller, spiller og spiller, men det kommer ingen ting. Kom igjen, liksom, tenker jeg.

I det hele tatt går det ikke så veldig heftig for seg når Destiny presenterer universet sitt. Og det er greit. Jeg kan dra ut i verden og legge puslespillet selv. Jeg kan gjøre oppdrag, følge historien, ta nivåtrappa og sakte, men sikkert la meg dra inn i denne voldsomme og fasetterte virkeligheten, rase rundt i solsystemet i romskipet mitt, utforske fraksjonene og aktørene, avdekke den dramatiske og medrivende historien bak alt dette skjellsettende som har skjedd med menneskeheten og dykke dypt ned i dette nydelige universet.

Men det skjer aldri. Jeg sitter og spiller, spiller og spiller, men det kommer ingen ting. Kom igjen, liksom, tenker jeg der jeg sitter.

For til tross for å være veldig nydelig å se på, fremstår nemlig Destinys verden som et dødt og kaldt skall (og dette til tross for at Bungie hadde det som et uttalt mål å gjøre verdenen levende og ekspanderende). Det drar deg aldri inn.

Tøffing.
Tøffing. (Bilde: Bungie)

Pregløs saus av svevende begreper

Det tar nemlig alt for lang tid før det begynner å skje noe særlig nevneverdig på den narrative fronten, og når det først begynner skje noe er det et ganske så famlende og retningsløst forsøk på historiefortelling som liksom trøkkes ut, litt sånn unnskyldende. Det er i det hele tatt ikke noe særlig kjøtt å bite i når det gjelder Destinys univers.

Og når man først blir servert noe som kan ligne på et måltid er det en ganske så pregløs saus av svevende begreper og space-kitsch, alltid med et sånt uappetittlig snerk av klisjé liggende i blanke rynker på overflaten. Det blir veldig fort litt kleint, litt pompøst, og ganske så selvhøytidelig.

«Search the darkest corners of the hellmouth for the folded shrine and destroy it», blir du på et punkt fortalt. Og ikke bare blir det sagt som om det er det mest dypsindige i verden, men det er også alt du får. Det er det. Er det ingen som engang gidder og prøve å få meg interessert? Jeg er klar, jeg. Det er ikke meg det skal stå på.

I det hele tatt klarer ikke Destiny å trekke meg inn i universet sitt, noe som jo må sies å være, om ikke en absolutt nødvendighet, så i hvert fall en rimelig forventning.

Tyrion.
Tyrion. (Bilde: Bungie)
Plenty med våpen.
Plenty med våpen. (Bilde: Bungie)

Pappmasjékulisser

Når jeg farter rundt på månen eller jorda eller en hvilken som helst annen planet, er det heller ikke noe særlig som skulle tilsi at dette var en verden og ikke et spillområde.

Det ser absolutt overbevisende ut på overflaten – omgivelsene er nydelig utformet, designet er godt og gjennomtenkt – men når du for eksempel akkurat har slaktet horder av space-robots for bare like etterpå å havne i akkurat det samme, gjenoppståtte robothelvete på nytt, er det lett å stikke fingeren gjennom pappmasjékulissene.

Og hva gjør disse robotene her uansett? De står jo bare i ro og studerer horisonten helt til jeg dukker opp (jeg har sett dem gjennom sniper-kikkerten min der de står i denne transen, dypt inne i det uprogrammerte).

Det stemmer at du treffer andre spillere på oppdragene eller oppdagelsesferdene dine, men det er aldri særlig flere enn fem-seks av gangen, og de har alltid andre ting å gjøre enn å bonde med deg. At det flyr folk rundt om kring er ikke nok til å føle at dette er en levende, felles virkelighet. De kunne like gjerne vært datastyrte, disse distré fremmede.

En rekke slike ting avslører spillomgivelsene som nettopp det, spillomgivelser. Den omfattende verdenen man så gjerne ville bli dratt inn i blir heller raskt stående igjen som et tynt skrog uten ordentlig ballast. 

Bunnsolide mekanikker

Men på tross av dette nesten overraskende uinspirerende universet (man skulle jo tro nettopp det var noe som sto i ganske så skarp fokus hos Bungie), har Destiny skapt seg en bunnsolid gameplay-kjerne.

For her har det definitivt vært et fokus på den umiskjennelige, men alltid like uhåndgripelige følelsen av gode kontroller. Du beveger og hopper og styrer deg selv rundt med den største selvfølgelighet, og tilvenningstiden er minimal for alle som har spilt førstepersons-skytespill på konsoll mer enn én gang før.

Selve kjernemekanikken i opplevelsen er faktisk så godt at det i lang, lang tid gjør opp for spillets aller største lyte.

Dette kontrollgullet Bungie har klart grave frem, selve kjernemekanikken i opplevelsen, er faktisk så godt at det i lang, lang tid gjør opp for spillets aller største lyte.

For spillet faller ganske umiddelbart inn i en litt lei rytme. Jeg setter en betydelig sum penger på at alle som har spilt spillet i mer enn én time kjenner seg igjen i dette mønsteret, som raskt gjør mange av oppdragene ufordragelig forutsigbare.

Spillet har en lei tendens til å sende bølge på bølge med ganske så hjernedøde motstandere mot deg, helt til du kommer frem til en eller annen konsoll hvor du må slippe ut den lille roboten du har med deg fordi han skal hacke et eller annet. Så, mens hacking foregår, kommer bakholdet. Deretter, ny horde, ny hacking, nytt bakhold.

Dette, eller variasjoner over dette temaet, repeteres. Mange, mange ganger. Det er da det er så utrolig viktig at denne skytefølelsen er så ekstremt god. Den er så god at du kan holde på med dette mønsteret lenger enn du tror.

Mer action.
Mer action. (Bilde: Bungie)

Klassisk flerspiller er hovedattraksjonen

I noe som heter «The Crucible», kan man spille flerspillermatcher mot andre spillere, á la slik vi har blitt vant med av førstepersonsskytere opp gjennom årene. Her kommer de gode kontrollene virkelig til sin rett, og etter å ha spilt Destiny en stund og tumlet rundt i de forskjellige delene av spillet, er det lett å se for seg at disse klassiske skytespillmatchene i «The Crucible» kommer til å være det som spilles mest og lengst.

Selv om utvalget av spillmodi er begrenset, er dette lett Destinys hovedattraksjon. Brettdesignet sitter som et skudd, det er aldri et dødpunkt på kartet, og det er også plenty av vertikal action å hente. Det at du kan ta med deg våpenoppgraderingene dine på tvers av historiemodusen og flerspillermodusen fører til god variasjon, og går aldri utover balansen lagene imellom.

Dessuten anbefales det sterkt å samle i hop noen kompiser og sette sammen et såkalt fireteam om du har tenkt å komme deg smilende gjennom historiedelen av spillet. Her heves underholdningsverdien betraktelig i det du kan samarbeide om nedsablingen, som jo likevel kun er nedsabling, men i det minste i godt lag. Det er her det er mest å hente utenfor «The Crucible».

I det man når boss-kampene er det hvertfall greit å ha noen å samarbeide med, ettersom strategier og taktikker kan spille en avgjørende rolle med tanke på resultatet.

De også interessante Strike-oppdragene setter sammen vilkårlige fireteams basert på et matchmaking-system, og er veien å gå for deg som ikke har organisatorisk kapasitet/autoritet nok til å samle gjengen på kommando.

Likevel er alle disse flerspilleralternativene preget av det samme repetitive mønsteret, og flytende, vage, uinteressante oppdrag. Det er ingen verden i denne skytinga, selv om dere skulle være tre om den.

Det som til slutt driver hele spillet fremover er forventningen om mer. Bare du får det ene våpenet nå, eller bare du går opp i nivå en gang til, bare du får oppgradert romskipet ditt, bare du får åpnet den nye planeten – da skjer det noe.

Spørsmålet som oppsto da førsteinntrykket ble skrevet (som godt kan leses som en første del av denne anmeldelsen), var hvor lenge spillet kunne leve på denne forventningen alene.

Svaret er at spillet har for store og for vesentlige mangler. I tillegg til alt jeg har vært inne på til nå, befinner man seg også mange ganger på det samme stedet og i de samme områdene i flere forskjellige oppdrag. Dessuten er egentlig ikke den den åpne verdenen så veldig åpen, men heller et slags sammenknytt system av stier og veier som binder i hop åpne områder og bygninger.

Konklusjon

Destiny skal ha for å prøve. Og jeg tror ærlig talt at Bungie faktisk prøver. Om ikke de forsøker å forandre selve grunnelementene i blockbuster-oppskriften, så prøver de i hvert fall forandre komposisjonen av dem. De får det ikke helt til, bare. Det er ikke så mye nytt her, egentlig. Det er faktisk veldig mye gammelt.

Den flate og hule historien klarer ikke skape en engasjert spiller. Årsaken for å spille blir da selve mekanikkene, samt jakten på nytt utstyr og høyere nivå. Og når gameplayet ramler inn i en veldig uheldig slags rytme, satt i en hul og sjelløs verden, står det en god flerspillermodus igjen.

Spiller du med kompiser vil du definitivt ha mer utbytte av Destiny enn om du spiller alene, men da må du faktisk kjenne noen, for nye bekjentskaper kan jeg ikke skjønne at du skal klare stifte i selve spillet. I tillegg vil du måtte være beredt på å møte mye av det samme repetitive gameplayet som om du hadde spilt alene.

Og jeg vil ikke si det er på grunn av hype at Destiny kommer til kort. At Bungie muligens tok på seg litt for store badebukser i markedsføringen kan godt hende, men det spørs likevel om lavere forventninger hadde klart å redusere «er dette alt»-følelsen man nå og da blir sittende å kutte i med kniv.

Bungie prøver liksom stå på alle styltene samtidig, og da er det kanskje like greit å bare ta beina fatt. Resultatet er nemlig et drepende repetitivt og noe overflatisk, om enn tidvis godt onlinespill. Ikke så mye mer.

Vurdering


"Solid flerspiller til tross – Destiny fremstår uinspirert, sjelløst, og repetitivt."

Destiny PS4

Destiny X360

Destiny XOne

Destiny PS3

Destiny PS4 PS4 6/10 PS3 XOne X360 X360 PS3 PS4 XOne

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 9. september 2014
  • Plattform: PlayStation 4
  • Utgiver: Activision
  • Utvikler: Bungie

Beste priser

På lager 199,- Til butikk
På lager 345,- Til butikk
På lager 478,- Til butikk
På lager 499,- Til butikk

Destiny X360 X360 PS3 XOne PS4 X360 PS3 PS4 XOne

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 9. september 2014
  • Plattform: Xbox 360
  • Utgiver: Activision
  • Utvikler: Bungie

Beste priser

På lager 99,- Til butikk
Ikke på lager 99,- Til butikk
På lager 169,- Til butikk
Ikke på lager 199,- Til butikk

Destiny XOne XOne PS3 PS4 X360 X360 PS3 PS4 XOne

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 9. september 2014
  • Plattform: Xbox One
  • Utgiver: Activision
  • Utvikler: Bungie

Beste priser

På lager 149,- Til butikk
Ikke på lager 199,- Til butikk
Ikke på lager 199,- Til butikk
Ikke på lager 199,- Til butikk

Destiny PS3 PS3 XOne PS4 X360 X360 PS3 PS4 XOne

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 9. september 2014
  • Plattform: PlayStation 3
  • Utgiver: Activision
  • Utvikler: Bungie

Beste priser

På lager 99,- Til butikk
På leverandørlager 99,- Til butikk
Ikke på lager 99,- Til butikk
På lager 169,- Til butikk

Kommentarer (90)

Forsiden akkurat nå

Til toppen