Tøffe vaktmestre som krever mestring

Dustforce er typisk for moderne indiespill, både på godt og vondt.

Jeg har strengt tatt aldri sett på det å være vaktmester som spesielt fartsfylt eller actionpreget, selv om det er en viktig del av hvordan samfunnet går rundt. Om livet som vaktmester hadde vært som det presenteres i Dustforce kunne jeg fort skiftet mening. Der er nemlig mopper, løvblåsere og støvkoster viktige våpen for å beskytte en verden som oversvømmes av smuss, skitt og støv.

Her sover bjørnen tydeligvis ikke.
Her sover bjørnen tydeligvis ikke. (Skjermbilde: Capcom)

Dustforce er et ganske typisk todimensjonalt indieplattformspill, og inneholder det som forventes av sjangeren: retroinspirert pikselgrafikk, chiptune-aktig musikk, og høy vanskelighetsgrad. Her er det mestring av spillets systemer og din egen tålmodighet som gjelder, framfor å oppleve en historie eller dypere mening.

Her skal det ryddes!

I en verden der søppel og skitt har korrumpert både dyr og mennesker er det opp til gjengen i Dustforce å rydde opp i rotet. På tvers av fire tematisk forskjellige verdener og femti brett av varierende vanskelighetsgrad, skal alt fra høstløv til kjemiske utslipp feies, vaskes og blåses vekk av én av fire vaktmestre.

Fra et sentralt knutepunkt velger du neste nivå, og du står fullstendig fritt til å takle de femti nivåene i hvilken som helst rekkefølge du vil. Omtrent halvparten av dem er utilgjengelige når du begynner, og kan låses opp ved å samle sammen gull- og sølvnøkler. Disse får du utdelt ved å oppnå høyeste gradering i de individuelle nivåene, og du bedømmes på både hurtighet og hvor mye skrot du klarer å fjerne.

Selv om jeg setter pris på muligheten til å velge hvilket nivå jeg skal ta for meg mister Dustforce følelsen av fremgang som en konsekvens av det. Gangen i et spill er progresjon, enten det er gjennom en sammenhengende historie, eller en gradvis økning av dine ferdigheter. Nivådesignet, og hvordan du skrider gjennom dem, skal reflektere dine forbedrede evner til å takle spillets utfordringer.

Når man derimot mister muligheten til å se en klar progresjon føles det hele litt mindre givende, og det blir som å stange hodet i en vegg: du ser kanskje stjerner, men du får ganske vondt av det også.

Jada, du kan helt fritt dundre løs på et flyvende ekorn med en løvblåser.
Jada, du kan helt fritt dundre løs på et flyvende ekorn med en løvblåser. (Skjermbilde: Capcom)

Løp på både vegger og tak

Våre helter er en spretten og akrobatisk gjeng, som kan løpe opp og skli ned vegger, gli gjennom luften, og til og med løpe på taket. Du har altså mange ulike bevegelser til din disposisjon. Pikselperfekt mestring av disse trengs for å kunne navigere de krevende nivåene spillet setter foran deg.

Akkurat hvem du velger ser ikke i begynnelsen ut til å ha så veldig mye å si, bortsett fra at de alle har sitt estetiske tema å gå etter. Alle er stiliserte spillfigurer, med ulike rengjøringsvåpen og farger på klærne. Den unge mannen i blått bruker en feiekost, mens den rødkledde dama er mer glad i en piasavakost. Jenta i lilla trakterer to støvkluter med den ypperste presisjon og ferdighet, mens den gamle mannen i grønt foretrekker en svær løvblåser.

Ved slutten av hvert nivå venter en siste motstander du må bekjempe.
Ved slutten av hvert nivå venter en siste motstander du må bekjempe. (skjermbilde: Capcom)

Selv om de ikke virker spesielt forskjellige i begynnelsen vil du etterhvert merke små forskjeller i hvor fort de løper og hvor høyt de kan hoppe. Dette kan ha en markant innvirkning på dine prestasjoner i et bestemt nivå. Å finne ut hvem som egner seg til hvert enkelt brett er opp til deg å finne ut av, noe som selvsagt må gjøres gjennom mye prøving og feiling.

Utfordrende og knotete

«Mye prøving og feiling» oppsummerer denne typen spill, og Dustforce spesielt, på en meget treffende måte, for du må påberegne deg å dø ganske ofte. Som nevnt handler spillet først og fremst om din mestring av dets ulike systemer. Inspirasjonen fra titler som Super Meat Boy og Bit.Trip Runner virker åpenbar, og du må sette din lit til alle dine ferdigheter for å komme deg gjennom hvert nivå.

For det har blitt en egen «greie» at retroinspirerte plattformspill skal etterape vanskelighetsgraden til spillene vi koste oss med da vi var yngre. Problemet er at mange av disse ikke nødvendigvis var vanskelige med medhold, men heller fordi de var dårlig designet. 

Dustforce er til tider litt mer knotete enn det trenger å være, spesielt når du hurtig må bestige vegger eller løpe på taket over deg.

Dustforce er til tider litt mer knotete enn det trenger å være, spesielt når du hurtig må bestige vegger eller løpe på taket over deg. Hoppingen blir også en litt forvirrende affære. Til din disposisjon har du blant annet et dobbelthopp, som du kan bruke til å forsere ekstra store gap og hindringer.

Når du hopper ut fra en vegg kan du nemlig dobbelthoppe kun én gang fram til du igjen berører bakken. Dette blir aldri eksplisitt fortalt, og førte til mang en irriterende og død i avgrunner foret med skarpe stokker. Jeg sier selvsagt ikke at spillet skal gi deg dine prestasjoner på et sølvfat, men bedre informasjon om dets ulike særegenheter hadde vært å foretrekke. 

Det er mye som er grått og mørkt i Dustforce, selv om spillet forsåvidt ser pent ut.
Det er mye som er grått og mørkt i Dustforce, selv om spillet forsåvidt ser pent ut. (Skjermbilde: Capcom)

Masochistisk zen

Det hjelper på frustrasjonen over de litt knotete kontrollene at Dustforce er utrolig vakkert spill. Grafikken virker primært inspirert av Super Meat Boy og Fez, men med en langt mørkere og semi-realistisk stil og fargepalett. De ulike områdene, skogen, byen, laboratoriet og herregården, har hver sine særpreg som skal forseres og takles på ulike måter. Skogen er i stor grad preget av mye jord, gress og løv, mens biblioteket er dekket av støv, gamle bøker og slitte møbler.

Selv om jeg liker den grafiske stilen i spillet veldig godt synes jeg ting noen ganger blir litt for grått og trist. Dette gjelder spesielt for nivåene som befinner seg i byen og herregården. De blir litt innestengt og kjedelige, spesielt nå de preges av mange dunkle og mørke farger. Brettene som er åpnere og lysere er langt mer interessante, for ikke å snakke om penere.

Lydsporet avrunder spillets audiovisuelle preg på en veldig god måte, og skaper en rolig og avslappet kontrast til tidvis frustrerende spillmekanisk rot. Chiptune- og elektronika-artisten Lifeformed har klart å skape musikk som gir Dustforce en herlig følelse av masochistisk zen, der irritasjon over mislykkede mestringsforsøk blir lindret av den lydmessige balsamen som flommerut av høyttalerne dine.

Om du virkelig sliter med å mestre de mer intrikate nivåene har Hitbox Team og QLOC inkludert en reprisefunksjon i spillet, som lar deg se hvordan andre spillere velger å takle samme nivå som deg. Dette kan være en god hjelper når du virkelig sliter, og det hadde ikke gått meg imot om flere spill av denne typen inneholdt en slik hjelper i fremtiden.

Flyvende vannkastere er aldri spesielt morsomme.
Flyvende vannkastere er aldri spesielt morsomme. (Skjermbilde: Capcom)

Flerspiller og brukergenererte nivåer

Når du har gått lei de omtrent femti nivåene som er å finne i énspillermodusen finnes det over 150 brukergenererte brett du kan laste ned og bryne deg på. Disse kommer fra Dustforce' PC-utgave og utvider spillelengden betraktelig.

I tillegg får du med en artig liten flerspillermodus på kjøpet, som kan være fin å utfordre sine venner med. Opptil fire spillere kan konkurrere mot hverandre samtidig, og kan velge å enten kontrollere en vaktmester, eller én av de som sprer møkk og søppel på rene overflater. 

Flerspilleren er absolutt morsom å spille gjennom, men ikke nødvendigvis noe man sitter og bruker flere timer på. Det kan dog være en lur del av en spillkveld dedikert til lokal flerspiller sammen med titler som Samurai Gunn eller Niddhogg.

De vanskelige nivåene må ikke bare låses opp, de må også finnes først.
De vanskelige nivåene må ikke bare låses opp, de må også finnes først. (Skjermbilde: Capcom)

Konklusjon

Hvis du er kjempeglad i plattformspill kan Dustforce være et godt tillegg til samlingen din, men vær klar over at spillet ikke nødvendigvis er perfekt. Kontrollene er til tider litt for knotete og uresponsive til at opplevelsen blir den aller beste. Det hjelper heller ikke at følelsen av progresjon kan bli litt mangelfull når man ikke kan gå tilbake til tidligere, lettere nivåer.

Læringskurven er forsåvidt god, men nivåene blir litt like om man ser bort fra ren grafisk stil, og monstrene er strengt tatt bare variasjoner av de samme figurene. Det tar ikke lang tid før du sitter med følelsen av at du allerede har sett det meste som er verdt å se.

Om du derimot holder koken gående, og klarer å låse opp de vanskeligere brettene blir det straks andre kokosboller. Det samme gjelder for de brukergenererte nivåene, som gir Dustforce en god vitamininnsprøytning når det virkelig trengs. Spillet er til syvende og sist mest moro i små doser.

Hvis du er glad i plattformspill kan vi anbefale Super Mario 3D World og Rayman Legends, to av fjorårets beste spill. Er du ute etter noe litt vanskeligere er Super Meat Boy verdt en titt.

Vurdering


"Hvis du er kjempeglad i plattformspill kan Dustforce være et godt tillegg til samlingen."

Dustforce PS3 PS3 6/10 Windows Vita

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 4. februar 2014
  • Plattform: PlayStation 3
  • Utgiver: Capcom
  • Utvikler: QLOC

Kommentarer (1)

Forsiden akkurat nå

Til toppen