Anmeldelse

El Shaddai: Ascension of the Metatron

Møt Devil May Crys kjekke, men pretensiøse lillebror.

Figurdesigneren bak storsuksesser som Okami og Devil May Cry har bestemt seg for å ta roret og gå for noe litt annerledes; et actionspill basert på en religiøs, hebraisk fortelling. Det høres kanskje ut som en merkelig idé, men det er altså dette Takeyasu Sawaki, sammen med Ignition Entertainment, gir oss med El Shaddai: Ascension of the Metatron.

Det er lett å se at det har blitt lagt mye arbeid i utseendet til El Shaddai. Slik var det også i Devil May Cry og Okami, men disse kritikerroste spillene har mye annet gående for seg i tillegg til et pent ytre. El Shaddai er i hovedsak vakkert, selv om det har noen spennende og unike ting å by på. Kampsystemet og de todimensjonale brettene er høydepunkter, men det holder ikke mål i lengden.

Prest på prøve

Du spiller som den blonde og veltrente presten Enoch. Han blir en dag bedt om å utøve Guds vilje, for Gud har et problem. En gjeng falne engler har nemlig bosatt seg på jorda, og begynt å lage mummitroll-aktige barn med menneskene der nede. Om de får fortsette som de vil så kommer verden til å gå under, og det blir Enoch sin jobb å ordne opp i sakene. Med seg på reisen har han Lucifel. Han ser ut som en generisk, svartkledd animekarakter og går rundt med en mobiltelefon for å rapportere til Gud om hvordan det går på reisen. Enkelt og greit er det slik du får lagret progresjonen din på veien.

Når Enoch har kommet et stykke på veien trenger han et våpen. Selvfølgelig er du rustet med knyttnever, men for å gjøre det litt mer spennende kan du banke opp fiender og stjele våpenet deres. Det er tre ulike våpen å velge mellom, med ulike egenskaper. Noen av disse egenskapene er hendige utenom kamper også, så det er lurt å velge med omhu. Jeg holdt meg som oftest til våpenet som skyter prosjektiler og gjør det litt enklere å unngå angrep, men dette er antakelig en smakssak.

Lillebror

Kampmekanikkene er i teorien enkle å forstå. Angrip med en knapp og beskytt deg med en annen. Likevel er det ikke sånn at det skal trykkes fort og febrilsk på knapper, slik man kanskje skulle tro med et sånt oppsett. For å bryte gjennom en fiendes forsvar må det brukes både rytmikk og timing, og du belønnes av å bruke ulike kombinasjoner av de angrepene du har til rådighet.

Dette kan minne om både Devil May Cry og Bayonetta, men her er variasjonen i kampsystemet for grunn og enkel sammenlignet med disse. El Shaddai blir litt som en kjekk og pretensiøs lillebror i forhold. Jeg prøvde litt forskjellige strategier med knappetrykkinga og fant ikke akkurat drøssevis med ulike kombinasjoner.

Etter å ha runda spillet kunne jeg prøve meg på høyere vanskelighetsgrader, men heller ikke her fant jeg særlig større grad av variasjon når det kom til angrepene Enoch hadde å by på. Vanskeligere var det selvfølgelig, og om du er perfeksjonist så er det mer å henge fingrene i her. De ulike kapitlene har poengberegning og du kan sammenligne scoren din med andres på nett. Her trengs det mer teknikk og evner enn det jeg har selv, vil jeg tro.

Likevel kunne jeg, som ikke er spesielt erfaren med denne type kampteknikk, klare å komme meg gjennom det. Jeg kunne i hovedsak bare holde meg til våpenet som ga meg mulighet til å ha god avstand fra fiender, og deretter benytte meg av de angrepskombinasjonene som gjorde jobben.

Det var fristende å utelukkende bruke denne strategien, og slik det er lagt opp ble jeg heller ikke utfordret til å måtte spille på noen annen måte. Både de små fiendene du møter og bossene har et ganske ensidig angrepsmønster som det er lett å sette seg inn i.

Dette brytes etter hvert opp med oppfordringer om å bruke det våpenet fienden er ekstra svak mot, men jeg synes ikke dette hadde spesielt stor virkning når jeg hadde såpass god kontroll med det våpenet jeg likte best. Når det i tillegg er slik at du kan gjenopplive Enoch med litt kjapp og enkel knappetrykking om han dukker under, så gjør det alt enklere – og mindre utfordrende.

Merkelig blanding

Selv om El Shaddai er et actionspill, har det en god del både todimensjonale og tredimensjonale plattformopplevelser å by på innimellom kampene. Jeg må innrømme at jeg har et ambivalent forhold til disse plattformbrettene. De todimensjonale brettene fungerer som en drøm; de er flotte å se på, utfordrer og fryder. Ærlig talt kunne jeg med glede ha spilt et El Shaddai som kun var bygd opp på denne måten. Variasjonen i disse brettene er bra, og det underholdt i stor grad.

Så kommer de to siste timene av spillet, med tredimensjonale brett. Kameravinkelen er låst, så det er umulig å se seg rundt mens man hopper. Kombinert med grafikkstilen i spillet bød dette på problemer. Det var veldig vanskelig å bedømme dybden, og dette førte til at jeg brukte mye tid og krefter på dette. Det kan jo tenkes at dette er et bevisst valg fra utviklerne sin side, men når de todimensjonale brettene fungerte så bra som de gjorde så virker det litt merkelig.

Forvirringens høyborg

Et annet stort problem er historien. Formidlingen skjer underveis, i tide og utide. Innledningsvis er det lett å forstå hva Enochs oppdrag går ut på og hvordan det skal gjennomføres. Underveis skjer det derimot mye rart, og jeg klarte ikke helt å forstå sammenhengen mellom Enoch og alle forklaringene og hendelsene som ble referert til underveis. Det introduseres også ulike personer som skal hjelpe deg på veien, men det er vanskelig å forstå hvem de er og hvorfor de er der.

Kapitlene i spillet dedikeres til de forskjellige falne englene, men de møter jeg både her og der i løpet av historien også. Noen ganger skal man slåss mot dem, andre ganger ikke. De kan være umulige å beseire i noen tilfeller, slik at du til slutt dør og ikke får prøve en gang til. Det er vanskelig å forstå logikken rundt når du får lov til å beseire englene, og når du ikke har en sjanse overhodet. Enoch er muligens på en slags sjelelig reise, men det hele er så svevende og absurd at hjernen min fikk litt overdose til slutt.

Konklusjon

El Shaddai: Ascension of the Metatron kunne ha vært en god blanding av action og plattform med et unikt og spennende utseende. I teorien virket det lovende, men jeg fant fort ut at det ikke var så rosenrødt som jeg hadde trodd.

Kampsystemet er interessant i begynnelsen, med rytmebaserte angrep og timing som viktige elementer. Etter hvert som jeg mestret det følte jeg at utviklerne kunne gjort så mye mer. Sammenlignet med for eksempel Devil May Cry blir mekanikken alt for enkel, og jeg syns kampene ble monotone og kjedelige i lengden.

Det mest unike med El Shaddai er utseendet, som er variert og vakkert. Det absolutt beste her er de todimensjonale brettene. Her viser spillet seg fra sin beste side, og jeg skulle ønske resten av spillet var like gjennomført.

Om du er villig til å overse alle tekniske feil og mangler, så er det en opplevelse å spille gjennom kun for det visuelle. Utover det har ikke El Shaddai så mye å by på.

El Shaddai: Ascension of the Metatron er i salg for Xbox 360 og PlayStation 3.

Vis produkt

Vurdering

El Shaddai: Ascension of the Metatron

El Shaddai: Ascension of the Metatron X360 X360 4/10 PS3

Spesifikasjoner

  • Lanseringsdato: 9. september 2011
  • Plattform: Xbox 360
  • Sjanger: Action
  • Utgiver: Ignition Entertainment
  • Utvikler: Ignition Entertainment

El Shaddai: Ascension of the Metatron PS3 PS3 X360

Spesifikasjoner

  • Lanseringsdato: 9. september 2011
  • Plattform: PlayStation 3
  • Sjanger: Action
  • Utgiver: Ignition Entertainment
  • Utvikler: Ignition Entertainment

Kommentarer (13)

Forsiden akkurat nå

Dette gjør brukerne nå

Alle brukere
Til toppen