Får gåsehud av det mektige lydsporet

Dear Esther-skaperens nye spill har sine høydepunkter, men blir litt monotont i lengden.

Det finnes forskjellige måter å fortelle en historie på. Det å videreføre en historie kan gjøres på nye og unike metoder i enf spillindustri som har tatt store steg de siste årene. The Chinese Room vet dette godt, og erfaring har de mer enn nok av. Deres nye innskudd i porteføljen, Everybody’s Gone to the Rapture, starter bra, men klarer aldri å holde interessen reisen ut.

Nydelig utsikt over landsbyen.
Nydelig utsikt over landsbyen. Bilde: Mats Bjørnsletten/Gamer.no

I en landsby i Shropshire-delen av England har noe dramatisk hendt. Alle hus og den fargerike naturen står igjen urørt, men ethvert levende vesen er borte. Man tar på seg rollen som en anonym person som vandrer gjennom det som en gang var en sjarmerende landsby. Til tross for at alt som en gang ga liv til omgivelsene er borte, blir man fortalt historiene deres gjennom tilbakeblikk. Det som skiller spillet fra så mange andre er at det ikke finnes noen helt – det er en genuin, tragisk og veldig engelsk fortelling.

Følelsen av å være en tilskuer

Everybody’s Gone to the Rapture høres kanskje ut som et spill der man skal løse diverse gåter for å finne ut hva som faktisk har skjedd, men slik er det altså ikke. Her fungerer spilleren mer som en tilskuer som går gjennom eiendommer, skoger og åpne sletter for å finne de mest relevante stedene å besøke. Den eneste formen av interaksjon er muligheten til å åpne dører og slå på eller av radioer og fjernsyn. Når man kommer frem til et tilbakeblikk må man stadig lene kontrolleren på siden for å starte det. Et litt underlig kontrollvalg, men la gå.

Spillet er oppdelt i seks kapitler som fokuserer på historien til vidt forskjellige karakterer. Fortellingene deres er spredd rundt omkring på landområder innenfor et bestemt område, og kan gjenoppleves både visuelt og via dialog. Utforskning blir derfor veldig viktig, i og med at man vil samle alle biter for å se det fullstendige bildet. Man får et tett bånd med hver karakter, men dessverre kan man ikke hjelpe dem.

«Influensa» er aldri bra.
«Influensa» er aldri bra. Bilde: Mats Bjørnsletten/Gamer.no

Til tross for at man blir flyttet til nye områder mellom hvert kapittel har man fortsatt muligheten til å gå tilbake til steder man kanskje glemte å utforske tidligere. Everybody’s Gone to the Rapture kan derfor klassifiseres som et førstepersons utforskningsspill med visse restriksjoner.

Det at spillet inneholder såpass lite interaksjon gjør at historien ikke alltid griper meg. I for eksempel Gone Home fra 2013 blir historien jevnlig fortalt gjennom gjenstander spilleren selv må finne og få til å fungere. Jeg skulle gjerne sett noe lignende i dette spillet, for følelsen av å ikke å være en del av universet er ofte sterk. Man føler seg aldri som en viktig brikke i spillet, men det er kanskje nettopp dette utviklerne har prøvd å få til; følelsen av å være hjelpeløs. 

Har du noen gang lekt ringepiggen uten at noen åpner døren? Den samme «skuffelsen» kjenner jeg meg igjen i her til tider. Områdene er store og åpne, men ikke alle har noe å bidra med. Det virker som om at spillet peker deg i retning mot et sted uten at det faktisk er noe signifikant der. I store nabolag blir spillet ofte svært desorienterende. Heldigvis har man en slags lysende ball som leder deg i riktig retning, men det er ikke alltid at den fungerer som den skal. Den blir fra tid til annen enten borte eller sittende fast i et ujevnt terreng. I tillegg senkes tempoet på spilleren automatisk helt uten grunn i visse områder, noe som gjør at hundre meter plutselig føles som én kilometer.

Et tilbakeblikk gjenoppleves.
Et tilbakeblikk gjenoppleves. Bilde: Mats Bjørnsletten/Gamer.no

En tidvis mektig opplevelse

Dette betyr ikke at Everybody’s Gone to the Rapture er et kjipt spill. Noen av dialogene er direkte sterke, noe som førte til støkk i magen og antydning til våte tårekanaler. Det at utviklerstudioet har hyret inn kjente og erfarne stemmeskuespillere er svært viktig for å gjøre dommedagssituasjonen realistisk. Jeg tror på karakterene, og scenarioene som utspilles er meget troverdige. Det er ingen overdrevne hendelser, alt kunne faktisk ha skjedd i det virkelige liv.

Pub må man ha.
Pub må man ha. Bilde: Mats Bjørnsletten/Gamer.no

CryEngine er kanskje mest vant til å bruke sin kraft på hardbarkede actionspill som Ryse: Son of Rome og Evolve, men den passer også utmerket til praktfull engelsk natur. Landsbyen man besøker er ubeskrivelig pen, og det er ekstra tungt å se hvordan et slikt paradis har blitt fullstendig blottet for liv. Det visuelle blander seg fint inn med lydeffekter og musikk som skaper en unik stemning. Det var flere ganger under gjennomspillingen at jeg fikk gåsehud av det mektige lydsporet.

Når en katastrofe inntreffer er det interessant å se hva slags tema utviklere velger å fokusere på. Vil de fortelle historien om selve katastrofen eller hvordan de involverte personene opplever den? I Everybody’s Gone to the Rapture føler jeg selv at hovedfokuset er på det sistnevnte. Man får selvfølgelig vite nok om selve katastrofen som har inntruffet, men dialogene er definitivt ment for å vise en mer menneskelig side av hendelsen. På mange måter minner det meg om The Legend of Zelda: Majora’s Mask på grunn av karakterenes utvikling i henhold til hva som skjer med dem gjennom deres siste dager.

Telefonbokser er noe man ser mye av.
Telefonbokser er noe man ser mye av. Bilde: Mats Bjørnsletten/Gamer.no

Konklusjon

Jeg har blitt enormt imponert over Sonys satsing på originale spillprosjekter de siste årene. Titler som Journey og The Unfinished Swan har nytt godt av pengeinnskuddene fra et større selskap.

Everybody’s Gone to the Rapture har nok også hatt godt av dette, men jeg kan ikke føle noe annet enn at det kunne vært enda mer spektakulært. 

I lengden blir reisen litt for monoton, bortsett fra en håndfull scener som skiller seg ut. De uslipte spillmekanikkene kunne gjerne blitt fikset på for å få en enda bedre spillopplevelse. Spillets sterkeste kort er den naturlige historien og den nydelige sammensetningen av lyd og bilde. Det er unektelig en unik reise til tross for sine feil.

«Gåsimulatorer», som det kalles av noen, er det blitt mange av i løpet av de siste årene, og de vil neppe bli borte med det første. Det er jeg særdeles glad for, i og med at de tilbyr noe nytt og unikt innen historiefortelling. Everybody’s Gone to the Rapture hadde potensiale til å bli et flaggskip innenfor sjangeren, men den statusen ligger nok noen hakk unna. Spillet står likevel igjen som et solid verk, som kan være verdt en titt for de nysgjerrige, og spesielt dem som har hatt gode erfaringer med lignende spill fra før.

Vurdering


"I lengden blir reisen for monoton, bortsett fra en håndfull scener som skiller seg ut."

Everybody's Gone to the Rapture PS4 PS4 7/10 Windows

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 11. august 2015
  • Plattform: PlayStation 4
  • Utgiver: Sony Computer Entertainment
  • Utvikler: The Chinese Room

Kommentarer (13)

Forsiden akkurat nå

Til toppen