Anmeldelse

FIFA Street

Finn frem gjøgleren i deg!

Fotball er mer enn gjennombruddshissighet og langpasninger. For en stakkars fjellorangutang, som rammes av akutt gåsehud hver gang noen nevner 90-tallet og landslaget i samme åndedrag, kan det av og til være lett å glemme nettopp det. Revitaliseringen av FIFA Street-serien bringer lærkula tilbake til lekeplassen, og gjør nok et forsøk på å fange publikums gunst med en akrobatisk tilnærming til hele verdens favorittsport.

To lag på et lager.
To lag på et lager.

Denne gangen har man imidlertid fått med seg folk som har erfaring fra EA Sports ordinære FIFA-utgivelser, og tatt utgangspunkt i samme spillmotor. Resultatet er en mer autentisk tilnærming, som visker ut den karikaturlignende og useriøse presentasjonen forgjengerne etter hvert viklet seg inn i. Lek er likevel nøkkelordet, og ingen skal være i tvil om at det er teknisk begavet moro som spiller hovedrollen også denne gangen.

Egoistens våte drøm

Triksekonger troner høyest her, enten det er futsal eller mer uhøytidelige og regelløse kamper som står på programmet. Dette understrekes ikke minst av Panna-modusen. I den blir hvert mål du scorer mer verdt, alt ettersom hvor mange, og hvor kule triks du byr på, før du til slutt smeller ballen i buret.

Fokuset på enkeltspillerens nærmest magiske ballkontroll ødelegger imidlertid en god del for samspillet og lagfølelsen. Dette er uproblematisk så lenge man spiller alene, for der finnes det ingen medspillere som kan revne i et intenst klimaks av glødende hat. Verre blir det når man beveger seg over til spillets mer sosiale arena.

Vi husker vel alle han som alltid skulle drible seg til fant, fremfor å sende en simpel pasning videre til en latterlig mye bedre plassert medspiller. Hver eneste skolegård har bestandig hatt minst ett eksemplar av arten, og de vet å ta mye plass. Egoet verdsettes skyhøyt i FIFA Street. Derfor er det nærmest et kriterium at man har hele kontrollen selv, dersom målet for spilløkten ikke er å ergre seg grønn over mislykkede soloraid fra «Torresboy_97» og hans likesinnede.

Med fullt herredømme over lagets spillere er det derimot lekende lett å la seg underholde med ballen i beina. Mestringsfølelsen er høy, og det samme er valgfriheten når det gjelder hvilke regler og oppsett som skal gjelde for de ulike kampene. Kombinert med et solid antall ulike triks bidrar dette til å holde interessen oppe lenge.

Fotball i sentrum.
Fotball i sentrum.

Spillmekanisk utføres de fleste av krumspringene man kan foreta seg ved hjelp av høyrestikka og skulderknappene, mens det tradisjonelle FIFA-styresettet ligger til grunn for basisbevegelsene. Og selv om jeg i utgangspunktet følte for å spille en mer direkte form for fotball slik jeg er vant til, tok det ikke lang tid før jeg fant meg til rette med de spenstige triksekombinasjonene.

Mange av de føles også intuitive, og følger en retningsbevegelse med styrespaken som virker logisk i forhold til trikset man ønsker å utføre. Det er imidlertid ikke noe behov for å sette seg ned og memorere alle. Det holder lenge om man fokuserer på fire-fem grunntriks for å snurre motstanden ut i pølsebua. Et aber ved dette er at det gjerne kan være en både utakknemlig og frustrerende oppgave å ta slitejobben som forsvarsspiller.

Jorden rundt med 80 triks

Spillet sentrerer rundt en karrieremodus som tar ditt egenkomponerte lag ut på en verdensturne i jakten på berømmelse. Enten du velger å starte karrieren i Canada, England eller noen av de andre tilgengelige landene på kartet, går veien i fire etapper, fra regionale utfordringer og ut til storturneringer på verdenskartet. Avansement i de ulike utfordringene og turneringene sørger for at nytt innhold låses opp, både når det gjelder baner, utstyr og ferdigheter.

Sømløs integrering av nettbaserte kamper i karrieremodusen er noe av det som gjør denne modusen til en fornøyelse. For mens de ulike mindre og godt varierte utfordringer utføres mot datastyrte motspillere, kan man om ønskelig spille de større turneringskampene mot menneskelig motstand.

På et lite sekund finner spillet en egnet rival, og slik har man sørget for at utfordringene aldri blir forutsigbare. Karrieremodusen føles også akkurat passe omfattende. Det er mange spill som kan skilte med langvarige varianter, men hva hjelper vel det når man surner midt i første sesong. Her holdes interessen oppe fra start til mål.

Disse karene får du ikke ta med deg ut av huset.
Disse karene får du ikke ta med deg ut av huset.

Nettspill uten stjerner

Fokuset på spillerens egenkomponerte lag er i følge EA Sports selv grunnen til at man ikke kan spille med de offisielle klubbene over nett. Man ønsket å skape en fotballopplevelse som skiller seg fra den en gjerne møter i de tradisjonelle FIFA-spillene, hvor nettspillere ofte spiller med de samme topplagene mot hverandre igjen og igjen.

I utgangspunktet føler man seg litt snytt over at Manchester United, Barcelona og det øvrige snackset glimrer med sitt fravær i onlinemenyene. Særlig siden de ligger der så vakkert og frister i enspilleralternativet. Det blir litt som å invitere på Iron Maiden-konsert, for så å plassere bandet som publikum i salen, mens du glisende tilbyr karaokekveld med «Torresboy_97».

Brukerproduserte lag bidrar likevel til en unik og variert flerspilleropplevelse. Det å hele tiden møte nye lag mens man selv kun spiller med en fast gjeng, fører i tillegg til at man oppnår en sterk tilknyting til sin egen spillertropp. Gjennom stadige oppgraderinger av triks og ferdigheter råder man etter en stund også over et superlag som får Real Madrid, Milan og de andre kjente klubbene i spillet til å rødme i forlegenhet.

Det er imidlertid fort gjort å bli rød i kinnene selv også. En del smårusk i fysikk og kunstig intelligens skaper fra tid til annen håpløse og smått komiske situasjoner. Særlig skjer dette i intense og folkerike dueller nede ved et av hjørnene, eller i strabasiøse situasjoner foran mål. Jeg har en mistanke om at keeperne i FIFA Street neppe stiller særlig mannsterke til årsmøtet i Mensa-klubben.

Dette kan minne litt om Hawaii-fotball.
Dette kan minne litt om Hawaii-fotball.

Atmosfæren er god på de ulike banene, og det er både befriende og veldig passende at kommentatorparet her er byttet ut med humoristiske og engasjerte tilrop fra tilskuere og medspillere. Den løsslupne stemningen fra vennegjengens fotballøkter på løkka er godt bevart, og de ulike banene har et solid særpreg. Futsalomgivelsene er i tillegg så skremmende autentiske at det nesten lukter sur gymsokk gjennom skjermen.

Konklusjon

Det er lett å sette seg på bakbeina – med Drillo-isen frådende i munnviken – og debattere seg grønn over hvor lite effektiv den fotballen som serveres her egentlig er. Likevel må jeg innrømme at det er urovekkende morsomt å trikse i stykker motstanderen før man plasserer ballen i mål på hel volley. Det er noe befriende og (bokstavelig talt) lettbeint med hele sulamitten.

Karrieredelen er spillets sterkeste kort, og burde stå som pensum for utviklere av lignende moduser i alle sportsspill fremover. Så får det heller være at de offisielle klubbene ikke er tilgjengelige på nett. Fokuset på egenproduserte lag gjør dette valget fullt forståelig, selv om man føler seg en smule lurt i starten.

FIFA Street er en fin og nødvendig omstart for en serie som etter hvert havnet ute i den uinteressante periferien. Borte er alt det unødvendige spetakkelet, og tilbake står en mer realistisk, men likevel leken og uhøytidelig gatefotballopplevelse med god variasjon. Fysikken og den kunstige intelligensen går til tider litt over stokk og stein, men grunnproduktet er godt, og gir håp om enda mer moro i ballbingen i årene som kommer.

Vurdering

Fifa Street

FIFA Street PS3 PS3 7/10 PS2 7/10 Xbox 7/10 GC 7/10 X360

Spesifikasjoner

  • Lanseringsdato: 16. mars 2012
  • Plattform: PlayStation 3
  • Sjanger: Sport
  • PEGI: 3+
  • Utgiver: Electronic Arts
  • Utvikler: EA Sports

Kommentarer (6)

Forsiden akkurat nå

Dette gjør brukerne nå

Alle brukere
Til toppen