(Bilde: Square Enix)

Fra bærbart vidunder til høydefinert krigsdrama

Er dette Final Fantasy-spillet alle har ventet på?

Mange har et sterkt forhold til Final Fantasy, og de fleste av disse har helt klare meninger om hva et rollespill fra Square Enix bør inneholde. Som kjent betyr flere meningskokker mer meningssøl, noe som førte til at det var ekstra klinete da Final Fantasy XIII braste seg fram i verden for drøyt fem år siden. Ingen klarte liksom å bli enige om hvorvidt Lightnings eventyr var et velstøpt mesterverk eller en strategisk skivebom.

Det gikk tilsvarende hardt for seg da sidespranget Final Fantasy Type-0 gjorde seg kjent på det japanske markedet bare året etter – den eneste forskjellen var det faktum at meningene da var langt mer samstemte, og Type-0 ble lenge hyllet som Final Fantasy-spillet alle hadde ventet på. Da var det selvfølgelig ekstra synd at det var eksklusivt for PlayStation Portable, og bare tilgjengelig i Japan.

Type-0 er ikke den eneste som kommer litt i seneste laget.
Type-0 er ikke den eneste som kommer litt i seneste laget. Bilde: Espen Jansen/Gamer.no

Nå har imidlertid Square Enix tatt til fornuft, og i form av en HD-utgave til PlayStation 4 og Xbox One får vi endelig se hva alt oppstyret handlet om.

Krig og fred og sånn

Svaret kommer til meg som en rekke blaff av eksplosjoner og lynild, og allerede før jeg har rukket å gjøre noe som helst, merker jeg at handlingen griper meg. Spillets introduksjonsfilm setter nemlig standarden tidlig, der den legger ut om krystaller, krigføring og dødsfall – blandingen av herlig musikk og en helt egen grafisk stil gjør at jeg raskt lar meg rive med av det dystre scenarioet som utfolder seg på skjermen.

Lite overlates til tilfeldighetene, og Type-0s tematikk sitter tett på kroppen fra første sekund.

Her er det nemlig ingen kjære fantasymor, og man blir integrert i en verden som nettopp har blitt kastet ut i krig. Gatene man løper gjennom står i flammer, lik ligger strødd, og harde kamper foregår fremdeles rundt deg. Preget av krig og vold definerer opplevelsen fra start til slutt, og historien som fortelles lar seg påvirke av alt fra svik og folkemord, til tronrøveri og atombomber.

Dette er med andre ord ikke din faste Final Fantasy-fortelling – mer enn noe annet går tankene mine til krigseposet Valkyria Chronicles, hvor man fikk servert mye av det samme.

I likhet med Segas turbaserte strategispill har også Type-0 en gruppe ungdommer i de respektive hovedrollene. De er faktisk så mange som fjorten stykk, og som en slags japansk utgave av Marvels X-Men, besitter hver og en evner som langt overgår den alminnelige soldat. Man hopper fra figur til figur, og spillet oppfordrer en til å bli kjent med hvordan de forskjellige fungerer i kampens hete.

Dette er ikke din faste Final Fantasy-fortelling.

Ved rollegalleriets kjerne står jyplingene Ace, Rem og Machina, og det er nok disse tre man blir best kjent med i løpet av spillets kampanje. Resten av figurene har selvfølgelig sine roller å spille, men det er rett og slett for mange av de til at man klarer å knytte bånd til hver enkelt. Dette lider også historien stort for, og det personlige dramaet blir aldri så gripende som det kunne vært.

Enkeltøyeblikk ser faktisk svært pene ut, selv om detaljene helt klart lider på nært hold.
Enkeltøyeblikk ser faktisk svært pene ut, selv om detaljene helt klart lider på nært hold. Bilde: Espen Jansen/Gamer.no

Barnesykdommer

Det er imidlertid flere grunner til akkurat dette, og Type-0s opphav står høyt på listen over det som holder handlingen tilbake. For samme hvor mye Square Enix og oppussingstudioet HexaDrive har prøvd å skjule det, så skinner spillets bærbare fødsel skarpt under overflaten.

Spillet har definitivt sine positive øyeblikk – både hovedpersoner og de viktigste omgivelsene stråler med særegen stil og ynde –, men alt utover dette bærer ikke preg av høydefinisjon på noen som helst måte. Grisestygge bifigurer, et udetaljert verdenskart, fryktelig stemmeskuespill og ubrukelig leppesynkronisering er noen av de verste synderne, og det er leit at opplevelsen harpuneres på denne måten.

Verdenskartet er tomt og tåkete, og det å ta seg fra sted til sted er en kjedelig affære.
Verdenskartet er tomt og tåkete, og det å ta seg fra sted til sted er en kjedelig affære. Bilde: Espen Jansen/Gamer.no

Type-0s univers er nemlig egentlig et svært interessant sted: På det magiske kontinentet Orience går magi og teknologi hånd i hånd, mens maktgale skurker og krystaller står i fokus når den aktuelle krigen bryter løs. Mye av den mest interessante informasjonen ligger merkelig nok gjemt i tekstarkiv og sideoppdrag, men måten spillet presenteres fungerer på sitt vis.

Det blir uansett fort klart at Type-0 stammer fra og hører til i samme univers som Final Fantasy XIII-trilogien, og mange elementer brukes på tvers av de to Square-utløperne. Det Type-0 likevel skal ha mest honnør for, er at det gjør en mye bedre jobb med å sette klare regler for hvordan ting faktisk fungerer. Begreper forklares langt bedre enn i Final Fantasy XIII, og selv om du aldri har hørt om «l’cie» og «Focus» tidligere, vil en del falle naturlig på plass underveis.

Chocoboer kan ales opp og brukes til å ta seg raskere fram i verdenen.
Chocoboer kan ales opp og brukes til å ta seg raskere fram i verdenen. Bilde: Espen Jansen/Gamer.no

Kabal og ballett

Måten man faktisk spiller på er tilsvarende annerledes. Final Fantasy XIII begynte riktignok å gå bort fra turbaserte kamper allerede den gang da, men i Type-0 er dette sløyfet helt. Igjen står man med actionpregede oppgjør ala Kingdom Hearts, hvor hver av de fjorten hovedpersonene slår fra seg med en blanding av spesialvåpen og magiske egenskaper.

Ace skyter for eksempel magiske kort i hytt og pine; Eight bruker knyttnever mot fiendene; mens Deuce spiller på fløyte for å heve moralen hos resten av figurene. Ikke alle er like funksjonable i møte med drapsroboter og kjempemonstre, men de har i det minste særpreg alle mann.

Jeg fant tidlig mine personlige favoritter (Cater, Seven og Nine), men spillet er dyktig til å lure deg til å bytte mellom en større gruppe figurer. Type-0 er nemlig delt opp i ulike oppdrag og kapitler, og før hvert oppdrag må man plukke ut tre figurer som skal bli med i kamp. Kun de som brukes aktivt får erfaringspoeng, og slik klarer spillet å oppfordre til og belønne variasjon.

Selve slåssingen tar litt tid å vende seg til, med så mange ulike angrep og stilarter å bli kjent med, men smått om senn blir man mer og mer komfortabel. Da oppleves kampene som rene balletten, hvor fiendene kun er klumsete dansepartnere som du får lov til å leke med på parketten. Det eneste som ødelegger fra tid til annen er et noe klønete kamera, men noe annet hadde kanskje vært unaturlig når Square Enix lager actionrollespill?

Tiden man får tilbringe i Orience er ikke uendelig.

Helt til slutt skjer det også en del utenfor kampene, og i samme stil som Lightning Returns: Final Fantasy XIII får man begrenset med tid til å gjøre det man vil. Sideoppdrag tar for eksempel to timer av dagen din, mens det å begi seg ut på det klassiske verdenskartet, hvor fiender og landsbyer venter, tar seks. Det er et interessant system, som på sett og vis får deg til å tenke over handlingene dine – tiden man får tilbringe i Orience er ikke uendelig, og derfor må man gjøre det beste ut av de øyeblikkene man får i Type-0.

Trey har det som kanskje er det kuleste våpenet: Pil og bue.
Trey har det som kanskje er det kuleste våpenet, nemlig en god gammeldags pil og bue. Bilde: Espen Jansen/Gamer.no

Konklusjon

Final Fantasy Type-0 HD er en merkelig skrue hva Final Fantasy-spill angår. Her får man servert et klassisk verdenskart, landsbyer og sideoppdrag til den store gullmedaljen, samtidig som det hele surres sammen med et actionpreget kampsystem, begrenset med tid og en historie som skiller seg kraftig fra stort sett alt serien har gjort tidligere.

Det merkeligste er kanskje hvor godt det faktisk fungerer i praksis, noe spillets engasjerende kampsystem og interessante hovedpersoner skal ha mye av æren. Da mener jeg interessante i forhold til hvordan de opererer i basketak med fiender, for personlighetsmessig er det for mange figurer som kjemper om rampelyset. Dramatikken drukner i antallet protagonister, og hadde Square Enix holdt seg til en tettere gruppe – på forsøksvis fem, seks personer – ville handlingen antagelig tjent stort på dette.

Machina (til venstre) og Rem står for mye av det personlige dramaet.
Machina (til venstre) og Rem står for mye av det personlige dramaet. Bilde: Espen Jansen/Gamer.no

Tematikken er det likevel lite å si på, og utviklerne skal ha ros for å bryne seg på en rekke voksne temaer i løpet av spillet gang.

Overgangen til HD er langt mindre prisverdig, og det er nok her Type-0 sliter aller mest. Når man tenker på hvor spillet stammer fra – den allerede ti år gamle PlayStation Portable – er det tidvis imponerende å se hva oppussingen har fått til, men enda oftere svømmer de stygge barnesykdommene opp til overflaten.

Et klønete kamera, grumsete overflater, stygge bifigurer og et øde verdenskart er bare noen av de tingene som setter kjepper i hjulene for en ellers bunnsolid rollespillopplevelse. Liker du Final Fantasy ser jeg uansett ingen grunn til å ikke gi Type-0 en sjanse – det er kanskje ikke vindunderet vi ble lovet, men likevel absolutt verdig sin plass i Square Enix' endeløse fantasiverden.

Et annet rollespill med en diger besetning er Persona Q: Shadow of The Labyrinth. Er du heller sulten på andre Final Fantasy-spill, kan antagelig både Final Fantasy X/X-2 HD Remaster og Final Fantasy XIII falle i smak.

Vurdering


"Et engasjerende rollespill, som holdes igjen av sitt bærbare opphav."

Final Fantasy Type-0 HD PS4 PS4 7/10 XOne Windows

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 20. mars 2015
  • Plattform: PlayStation 4
  • Utgiver: Square Enix
  • Utvikler: Square Enix

Beste priser

På lager 198,- Til butikk
På lager 199,- Til butikk
På lager 199,- Til butikk
Forventet lagerdato 217,- Til butikk

Kommentarer (36)

Forsiden akkurat nå

Til toppen