Anmeldelse

Fire Emblem Fates

Fire Emblem har aldri vært bedre

Den tredelte historien sparer ikke på noen ting, og tar rollespillsagaen til nye høyder.

Nintendo

Den taktiske rollespillserien Fire Emblem ruller videre, denne gangen med et prosjekt hvis ambisjonsnivå overgår det aller meste. Benevnelsen «prosjekt» er passende da Fire Emblem Fates ikke bare er ett, men hele tre spill (!). Ideen virket noe skremmende; se for deg at favorittbandet ditt nettopp har annonsert at deres neste prosjekt er et dobbelalbum med en overordnet historie. Det blir enten et karrierekronende mesterverk eller en pompøs suppe du vil glemme så raskt som mulig. For Fire Emblem-serien er trilogien Fates det førstnevnte – et verk som markerer en spillserie på sitt aller beste.

Fire Emblem er en serie som har vokst og fått større følgerskare med hvert nye spill. Fire Emblem Awakening fra 2013 var et foreløpig høydepunkt, så på forhånd var det litt vanskelig å se hvordan utviklerne Intelligent Systems og Nintendo SPD kunne toppe dette. Løsningen var enkel: Lag tre frittstående spill med en sammenhengende historie, ha flust av dype, sympatiske rollefigurer, og ellers fullstappe spillene med både obligatorisk og valgfritt innhold.

Resultatet er Fire Emblem Fates: Birthright, Fire Emblem Fates: Conquest, og Fire Emblem Fates: Revelation. De to første er fysiske utgivelser, mens Revelation er tilgjengelig i Nintendos eShop. I tillegg finnes det en fysisk spesialutgave som inneholder hele trekløveret. Om du er villig til å imøtekomme den noe stive prisen, er dette det klart beste valget, ettersom du får tre fullverdige spill og derfor muligheten til å oppleve hver minste bit av historien.

Birthright og Conquest utforsker hver sin side av hovedhistorien, mens Revelation knytter det hele sammen og gir oss den endelige slutten. Det anbefales derfor å spille enten Birthright eller Conquest før du spiller Revelation.

Født til å herske

I Birthright kjemper du for Hoshido.
Øyvind Steinkopf Sund/Gamer.no

Birthright utforsker historien i Fates sett fra kongeriket Hoshido. Figurgalleriet her er av den åndelige typen, og estetikken er tydelig inspirert av det japanske føydalsamfunnet i Kamakura- og Muramachi-periodene. Figuren din er vokst opp i det rivaliserende kongeriket Nohr, men ender opp med å velge å kjempe for fødestedet Hoshido mot nettopp Nohr. Her begynner ferden for å lede Hoshidos hærstyrker mot invasjoner fra det erobrerlystne naboriket. Historien overlapper elegant med den i Conquest, med subtile hint til at det er en dypere sammensvergelse som har satt Hoshido og Nohr opp mot hverandre.

Birthright er noe mer fokusert på historiefortelling, og ikke fullt så opptatt av kamper som Conquest. I Birthright er det også mulig å kverne for nivåer ved å gjenta tidligere slag om igjen. Dette er forøvrig ikke mulig i Conquest. Derfor er nok Birthright spillet å velge for nye spillere som ønsker en noe mykere innføring til Fire Emblem-serien. Det er likevel mer en nok av kamper i Birthright til å ruste opp nykommeren til eventuelle gjennomspillinger av Revelation og Conquest.

Scenariene i kampene i Birthright kan derimot bli ensformig i lengden, da det som regel handler om å utslette samtlige enheter på kartet, eller å ta livet av sjefsfienden for å vinne slaget. Dette er noe som Conquest gjør mye bedre, med kreative og utfordrende scenarier som setter selv den mest erfarne hærfører på prøve.

Oppvokst blant erobrere

I Conquest kjemper du for Nohr.
Øyvind Steinkopf Sund/Gamer.no

Conquest forteller historien sett fra kongeriket Nohr. Estetikken er tydelig inspirert av den europeiske middelalderen, og gir sådan en klar visuell og politisk kontrast til Hoshido. I Conquest velger du å forsake fødelandet Hoshido til fordel for Nohr, så du vil i dette spillet befinne deg på den andre siden av konflikten. Figurgalleriet er av den mer grålige og pragmatiske sorten, men personlighetene skinner gjennom etterhvert. Selv ble jeg nok mer glad i figurgalleriet fra Conquest, men innbyggerne i Nohr er langt ifra dårlig selskap.

Som antydet til tidligere, er Conquest det beste valget for den erfarne Fire Emblem-spilleren som, i tillegg til å få servert en god historie, ønsker å bli utfordret i det kampsystemet de har lært å mestre gjennom tidligere spill – og utfordret skal de bli. Jeg kan ikke nekte for at Conquest blir regelrett vanskelig i andre halvdel. Det stilles krav til at du virkelig har klart å mestre taktikker, våpensystemet og de andre aspektene ved det dype kampsystemet i Fire Emblem Fates.

Krigføringens kunst

Rutene brukes for å plassere og flytte enheter i kamp.
Øyvind Steinkopf Sund/Gamer.no

Kampene kjører på det velkjente sektorbaserte systemet fra tidligere spill i serien, men med et par finjusteringer som bidrar til å gjøre kampene bedre enn noen gang. Du befinner deg på en slagmark hvor du flytter dine enheter rundt for å gå inn i nærkamp med motstandens enheter.

Du må vurdere om enkelte enheter skal vente, eller om alle skal slå til på en gang, i tillegg til at du må være godt forberedt ved å ha utstyrt krigerne dine med riktig våpen, ved å velge riktige klasser for dem, og ved å utnytte eventuelle bånd mellom dem når du danner par på slagmarken. Våpensystemet fra tidligere spill er endret, ved at sverd og magi er sterkere enn buer og økser; økser og buer er sterkere enn spyd, lanser og snikvåpen, og spyd og snikvåpen er sterkere enn sverd og magi.

Det er nesten overraskende hvor dypt kampsystemet blir etterhvert.
Øyvind Steinkopf Sund/Gamer.no

Grensesnittet er mer oversiktlig og forståelig, hvilket hjelper å gjøre kampene enklere å komme inn i for nye spillere. Kampene føles raskere og mer intense, og følelsen av å vinne et langt, hardt slag er like avhengighetsskapende som den alltid har vært. Man blir nesten litt stormannsgal og maktsyk når man begynner å beherske systemet og da begynner å beseire stadig hardere motstand.

Spillene straffer deg derimot hardt for å bli for selvsikker, da motstanden vet å utnytte enkle feil og forsømmelser fra din side. Spesielt Conquest blir rimelig utilgivelig senere i spillets gang, men på dette tidspunktet har du lært deg opp til å takle deg aller meste, så også disse kampene bør gå rimelig greit etterhvert.

Farvel, kjære samtalepartner

Oversikt over rollefigurer. De nøytrale dukker opp i både Birthright og Revelation.
Fire Emblem Wiki

Permanent død, altså at en rollefigur dør for godt hvis han eller hun faller i kamp, er et fantastisk element i kampene. Den interessante historien og de godt utformede rollefigurene gjør at en eventuell død føles som et stort tap som blir å plage deg stort i ettertid. Riktignok er dette avhengig om hvorvidt du ser på figurene som soldater i hæren din, eller som gode venner som slåss ved din side, men hvis du da har brukt tid på å bygge forhold mellom figurer og lært de å kjenne gjennom dialoger, vil du føle overraskende mye hvis de skulle falle i striden.

Den beste måten å bli bedre kjent med figurene du har med deg på reisen, er å dykke ned i de valgfrie dialogsekvensene du kan ha med dem. Du velger fra en haug av fraser og spørsmål, og hver og en av dem gir et svar som gjennom ordvalg og stemmefremføring gir et mer tydelig bilde av den figuren du prater med. Hvis du ønsker, kan du holde på med dette en god stund for å lære dine følgesvenner å kjenne.

Å bygge base kan være rimelig gøy.
Øyvind Steinkopf Sund/Gamer.no

I likhet med samtalene er Fates fullt av andre valgfrie ting du kan begi deg ut på hvis du har lyst. Et eksempel er den nye baseeditoren, hvor du kan lage din egen stridsbase fra bunnen av. Avhengig av hva man er ute etter i disse spillene, kan basebygging enten oppleves som et morsomt tidsfordriv eller en overfladisk forlengelse av spillet. Selv hadde jeg det gøy med dette i en liten time før jeg aldri rørte basen min igjen. Det herlige med alt dette innholdet er at det er fullstendig valgfritt; du taper ingenting ved å ignorere det, men du får mye ekstra ut av spillene hvis du ønsker det.

Toppen av kransekaken

Trekløveret Fates er dessverre på sitt svakeste i den første halvdelen av det avsluttende kapittelet Revelation. Rollespillklisjeene står i kø og graden av melodrama blir overkant stor, samtidig som det tar litt tid før spillet kommer i gang med hva det skal gjøre. Heldigvis kommer det seg på rett kjøl akkurat i tide, og da oppsummerer spillet sagaen med noen tankevekkende historietvister – og ikke minst med noen helt spektakulære kamper. Underveis opplever vi noen fantastiske audiovisuelle sekvenser og stykker med dialog som setter handlingen i Birthright og Conquest i et mer eksistensielt lys.

Det spares ikke på animasjonssekvensene.
Fire Emblem Wiki

Figurene i Fates kommer virkelig til sin rett i Revelation, hvor rollefigurene fra de to spillene får interagere med hverandre. Her slår dialogene ut i full blomst med magiske øyeblikk som går fra å være hysterisk morsomme til rørende i løpet av sekunder. Du trenger heller ikke å ha spilt både Birthright og Conquest for å forstå personlighetene til den delen av figurgalleriet du er minst kjent med, ettersom Revelation er meget god på å formidle nettopp personlighet gjennom dialogene og animasjonssekvensene sine. Alt i alt føles Revelation virkelig som kronen på mesterverket.

La gamle helter hvile

Noe jeg virkelig beundrer Fates for er hvor lite det spiller på nostalgi. Fates stoler på at tilhengere av serien ikke behøver at rollefigurer vender tilbake kun fordi de gjorde et stort inntrykk i forrige spill. Riktignok er det én eller to legendariske helter som vender tilbake for å utfordre deg til kamp, men disse sekvensene rettferdiggjøres av de intense oppgjørene de utgjør.

Når det kun gjenstår én kriger på hver side, blir det hele rimelig intenst.
Øyvind Steinkopf Sund/Gamer.no

Å beseire en av de gamle heltene er utrolig givende, nettopp på grunn av den formidable utfordringen, men også på grunn av implikasjonene dette har med tanke på den overordnede bakgrunnshistorien. Ved å beseire en levende legende, føler du deg virkelig som en verdig arvtaker, og ikke minst som et taktisk geni.

Utviklerne av Fire Emblem-serien lar aldri figurene sine bli større enn spillene de befinner seg i, og det tjener Fates veldig godt på. Det brukes lite tid og krefter på åpenbare frierier til gamle tilhengere; utviklerne går derimot inn for å videreføre serien gjennom konstant og helhjertet innføring av nye og spennende rollefigurer.

Konklusjon

Det er mye kjærlighet å spore i disse spillene.
Øyvind Steinkopf Sund/Gamer.no

Det er veldig tydelig at Fates er et stykke kjærlighetsarbeid hvor ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Det latterlig store omfanget ødelegger aldri, da detaljarbeidet er imponerende utført til siste slutt. Intelligent Systems og Nintendo tar alt som var bra med Awakening og mangedobler det, mens mekanikkene er strømlinjeformet, raskere og enda mer avhengighetsskapende enn før.

Omfanget gjør at det muligens er vanskelig å få med seg alt av historie, dialog og øvrigheten av den voldsomme mengden med innhold, men heldigvis er Fates like dypt eller overfladisk som du selv ønsker det, og du blir heller ikke straffet for å ikke bry deg om skjebnene til Takumi, Gunter eller Odin.

Hva Fire Emblem-serien angår blir det rett og slett ikke bedre enn Fates-trekløveret Conquest, Birthright og Revelation. Disse spillene, og da spesielt Birthright, er de klart beste for spillere som foreløpig er ukjente med serien. Fates er i tillegg absolutt essensielle kjøp for hardbarkede Fire Emblem-tilhengere, da spesielt Conquest utfordrer drevne taktikkere med høyst kreative kampscenarier og adrenalinpakkede slag. Alt i alt er trilogien Fire Emblem Fates noen fantastiske spill som enkelt inntar tronen som seriens sterkeste til nå.

9
/10
Fire Emblem Fates: Birthright
Fire Emblem Fates viser en klassisk serie på sitt aller beste.

Siste fra forsiden