Gears of War 3
Anmeldelse

Gears of War 3

Klassens bølle har blitt voksen.

Mikael og jeg har kanskje ikke samme smak i menn. Da han anmeldte Gears of War 2 og gav det full pott for første gang på nesten 200 anmeldelser, stampet jeg nærmest sporenstreks til den lokale spillsjappa. Et lite døgn etterpå satt jeg med hengefjes og lurte på hvorfor millioner ser ut til å omfavne den sørpetrege og banale fortellingen om en bande supersoldater med bigorexia.

Jeg hadde den samme opplevelsen med Gears of War da det kom. Trege kontroller, kjedelige fiender og uengasjerende handling gav meg nær umiddelbar avsmak. Men jeg har blitt frelst, og det føles fryktelig rart. Gears of War 3 skiller seg nemlig ikke så grundig fra forgjengerne, men det er mye bedre.

Jordnær type

Det er noe med overnaturlig fiksjon som plager meg. Godt håndverk kan gjøre det meste bra, men på generell basis har jeg mer til overs for jordnære historier enn de som begynner å flette inn aggressive romvesen, zombier og annet vås. Heller «Commando» enn «Starship Troopers» – Battlefield over Gears of War.

Dette er et veldig pent spill.
Dette er et veldig pent spill.

Denne preferansen går dårlig overens med en spillbransje som har bestemt seg for å innføre zombier og romvesen som industristandard. Jeg sliter med å kose meg med store, seige skurker som tåler altfor masse og gjør hver konflikt til en skyttergravkrig. Å sprette fra deknng til dekning går meg på nervene, enten det gjelder Uncharted eller denne serien.

Gears of War 3 gjør akkurat det samme som konkurrentene og forgjengerne, men pokker så godt. Det er vanskelig å forklare forbedringen med noe annet enn vage, svevende begreper som «takt og tempo» og «skytefølelse». Faktum er uansett at at dette spillet er perfekt oppstykket, og helt upåklagelig rent mekanisk.

Ikke camp, noob

De ulike konfrontasjonene med den grimme romvesenrasen Locust er aldri for lange. Så fort ting begynner å ta av i tempo, får du hvile i form av lekre mellomsekvenser som holder spenningen oppe når tempoet er på bunn. Kun rumensk trekkspillmusikk er mer irriterende enn lange, monotone skytescener, og utvikler Epic Games har lært en lekse eller to om spilltakt.

Serien har aldri vært mer intens.
Serien har aldri vært mer intens.

Resultatet er en spenningskurve som alltid flyter oppe i adrenalinland. Gears of War 3 er ikke veldig langt, men det er aldri kjedelig. Så får det bare være at fiendene stort sett er gjenkjennelige, eller at bruntonene fortsatt okkuperer store deler av fargepaletett. Man skal ikke late som om man er noen andre enn seg selv, og etter fem år har denne serien endelig funnet en stemme.

Kampene er også tettere og mer intense enn tidligere. Man tvinges til å være mobil for å ta ut spesielle fiendeposisjoner, unngå nærkampkyndige eklinger og knerte skumlinger som må tas ut på annet vis enn ved å feste skrapjern i pannelappen deres. Variasjonen fra å stå i skjul og skyte blindt på ruslebiffer uten smerteterskel er deilig.

Alt på det jevne

Noe av det jeg likte godt i Gears of War 2 var miljøene, særlig en viss heisatur i vommen til en kar. Her har jeg litt blandede følelser for oppfølgeren. På en side er det jevne spillbrettet bedre, på en annen side opplever man egentlig aldri et ordentlig klimaks. Jeg har ingen problemer med å ta til takke med pene, varierte og kløktig designede brett, men Epic har vist hvor fantastiske de kan være.

Jane Goodall hadde stortrivdes.
Jane Goodall hadde stortrivdes.

Heldigvis er de veldig fornøyelige å skyte sin vei gjennom, enten det er med det trauste «Lancer»-geværet eller et av de nye våpnene. Godt brettdesign er noe man gjerne tar for likt, men etter å ha gått fra Bodycount til dette i løpet av helga, blir jeg veldig bevisst på hvordan to tiårs skytespillutvikling har gjort Epic til eksperter på det subtile og usynlige.

Du roter deg aldri bort i Gears of War 3, selv om spillverdenen gir deg en strålende illusjon av å traske rundt på en gigantisk planet. Nydelige horisonter og smakfulle «usynlige vegger» gjør at det nesten føles som om du kan løpe bort fra stien og dit du vil – men et større og viktigere oppdrag venter.

Pinlig historie

Historien er derimot mer av den samme smørja. Om man liker det som ble fortalt i de to forgjengerne, nøster treeren opp en del spørsmål. Det forsøker å være mer personlig og sentimentalt enn tidligere, og det fungerer på sett og vis. Man føler nok historien mer på kroppen, men det som fortelles er fortsatt overfladisk og resirkulert vrøvl fra all annen sci-fi.

Lagkompisene har blitt gliupe og selvstendige.
Lagkompisene har blitt gliupe og selvstendige.

Særlig pinlig blir det når spillet vil bygge videre på noen av de sentimentale øyeblikkene fra toeren. Jeg har ingen problemer med å overse historien når jeg uansett ikke liker den, spillet er mer enn godt nok til at den blir ubetydelig. Problemet oppstår når de skal vise meg lange, pinlige og antatt sentimentale mellomsekvenser med «Mad World» ringende i bakgrunnen.

Jeg hadde blitt kjempeskuffa om Super Mario Galaxy forsøkte å slukke den digitale blodtørsten min, eller om Portal 2 skulle skremme meg oppå alt annet. Jeg kommer ikke til å gråte av Gears of War med mindre DVD-drevet begynner å sprute ut saringass. Epic hadde også hatt mye å tjene på å kutte ut de fjasete forgreiningene i historien.

Rett og slett artig

Som en avslutning på trilogien føles historien også fryktelig kortfattet. Tre fjerdedeler av spillet består av nitid forberedelser til et større sammenstøt, og da rulleteksten endelig dekorerte skjermen følte jeg meg rett og slett litt snytt. Det kan føles som om de to første spillene fortalte historien Epic hadde på hjertet, også er denne avslutningen dratt ut for å gi mening til trilogiformatet.

Det blir noen spektakulære kamper.
Det blir noen spektakulære kamper.

Det spiller likevel ingen rolle. Gleden av å massakrere Locust, Lambents og en helt splitter ny rase er større enn noen gang. Lagkameratene dine har faktisk en hensikt nå, faktisk kan de bli litt for flinke til tider. De har ingen problemer med å ta ut vanskelige fiender på egen hånd, og noen ganger ble jeg nesten litt snurt fordi det så ut som om de ikke trengte meg.

Heldigvis for stoltheten min ble det jevnlige oppgjør med mer krevende mellombosser, hvor stoltheten i det minste krøp ut av hiet en liten stund. Opplevelsen er veldig godt variert, og inkarnerer gleden med skytespill. Gears of War handler om å skyte ting. Aller helst i fjeset, men også i snodige kjertler og ledd. Det gjør det veldig godt.

To verdener

Den største årsaken til at serien er så gigantisk er nok likevel populariteten på Xbox Live. Muligheten til å spille enspillerdelen med opptil fire venner, både lokalt og over Internett, løfter opplevelsen veldig. Det samme gjør «Versus»-delen, som er seriens tolkning av den typiske flerspilleren i moderne skytespill. «Deathmatch», «Capture the Flag» og «King of the Hill» er populære modi, om ikke nyskapende.

Jeg hater når det der skjer.
Jeg hater når det der skjer.

Overlevelsesmodusen «Horde» har blitt oppgradert til versjon 2.0 og fått en mer strategisk brodd. Nå belønnes du med en pengesum for å drepe de invadrende monstrene. Valutaen brukes på forsvarsverk som piggtråd og stasjonære våpen, i tillegg til oppgraderinger av håndvåpnene dine. Den stiige samarbeidsmodusen har blitt enda hvassere.

Mest imponert ble jeg likevel av nymodusen «Beast», som enkelt og greit er den omvendte av «Horde». I stedet for å drepe invaderende monster skal du være et monster og invadere menneskene. Også her tjener du penger på å drepe motstanderne, og det koster mer penger å velge de kraftigste Locust-variantene. Du kan altså måtte belage deg på noen runder som Drone før du får lov til å leke deg med de heftigste våpnene.

Konklusjon

Gears of War 3 er seriens utvilsomme høydepunkt. Eneren har kanskje bedre historie, og toeren har kanskje noen actionøyeblikk som er hakket heftigere, men den jevne kvaliteten til dette spillet er helt fantastisk. Det tredje kapittelet om Marcus Fenix og ruslebiffbanden hans er spennende fra start til slutt, og et høydepunkt av alt Epic Games har lært seg de siste fem årene.

Her kan du slå deg vrang.
Her kan du slå deg vrang.

Dette er et actionspill som har det meste, og det skader ikke at det sannsynligvis er det peneste spillet på Xbox 360 så langt. Flerspillerdelen løfter opplevelsen fra et veldig godt skytespill til en fullkommen actionpakke, og det burde banalt nok være noe for alle her på et eller annet vis. Særlig den nye «Beast»-modusen brekker opp opplevelsen med herlig variasjon.

Jeg har vært lite begeistret for Gears of War tidligere, og kommer neppe til å spille de to første spillene i serien på nytt, men har latt tredjemann sjarmere meg skrullete. Det blir nok feil å kalle Gears of War 3 modnere enn forgjengerne, men det hersker ingen tvil om at det er tryggere og bedre.

Gears of War 3 kommer i salg 20. september, kun for Xbox 360.

X360 9 /10 Klassisk

Leserne mener

Ingen brukererfaringer

Skriv din erfaring

Gears of War 3

Gears of War 3 X360 X360 9/10

Spesifikasjoner

  • Lanseringsdato: 20. september 2011
  • Plattform: Xbox 360
  • PEGI: 18+
  • Sjanger: Action
  • Utgiver: Microsoft
  • Utvikler: Epic Games

Beste priser På lager Få varsel når prisen faller

Kommentarer (72)

Forsiden akkurat nå

Alle brukere Dette gjør brukerne nå

Til toppen